What doesn't kill you makes you stronger?

Min teori er at man blir sterkere av motgang som man greier å håndtere. Motgang som man egentlig ikke finner en tilfredstillende løsning på svekker en bare. Samme gjelder for empati også. Uheldige opplevelser for en selv, hvor man greier å tilgi seg selv gjør at man blir bedre rustet til å tilgi andre mennesker og føle empati med dem. Uheldig opplevelser for en selv, hvor man ikke greier å tilgi seg selv, gjør en veldig fordømmende for andre som gjør verre ting.

smilefjes skrev:

Jeg har tenkt en del på det her. På at en som har stått i det hele livet ser ut til å aldri få fred. Det hender jeg lurer på om sånne som oss ubevisst styrer oss opp i mer guffe hele tiden. Eller om det er fordi vi ikke rygger unna en fight. Eller om det er skikkelig dårlig karma.

For min personlige del er det ikke tvil om jeg "oppsøker" mye av det som oppleves som problematisk for meg (jeg liker å tenke på det som at jeg ubevisst søker en løsning - en annen forklaring kan jo være at jeg er max tett i pappen, men den liker jeg litt dårligere. )

Jeg har tenkt det samme mange ganger, at en gang må det komme dit at jeg ikke klarer reise meg. Men so far so good. Men har merket den siste tiden at jeg er mer sliten og det er jo ikke bare bra.

Tror det er viktig å lytte til kroppen og ta det med ro og prioritere seg selv når det smeller eller når man kjenner at man klarer mindre enn man pleier. Jeg har hatt et enormt behov for alenetid den siste tiden og selv om jeg har venner som "sutrer" litt, så kan jeg bare ikke bry meg om det. Har man nok med å stå opp, dra på jobb, ta seg av barn (basics), så må man forholde seg til det.

Whatever makes me happy, jeg må gjøre det. Ingen takker meg for å gjøre noe annet.

Jeg vet ikke. Føler at jeg har sett mer enn min share av motgang de siste årene, og føler meg ikke sterkere. Litt matt og resignert, og alltid kampklar, fordi man vet at man ikke kan senke skuldrene, for da kommer et nytt slag. Samtidig så joda, jeg er sterkere, litt mer hardhudet, mer selvstendig og jeg har i hvert fall lært at det ofte kan virke uoverkommelig, men man kommer seg til neste bakketopp likevel. Egentlig vil jeg ikke bli sterkere nå, jeg vil ha en lang god periode så jeg får ristet litt løs på skuldrene, bli litt mindre bitter og mistenksom og få tilbake troen på at noe godt i livet kommer rekende på en fjøl, man MÅ ikke kjempe for alt. Jeg mener i hvert fall å huske at det var sånn, en gang.

Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.

Jeg har fått omdefinert "sterk". Før ville jeg vært enig i "ta seg sammen, holde ut osv."-filosofien. Nå er jeg ikke det. Jeg tror de fleste bare kan klare til et visst punkt. Det er vanskelig å finne ordene, men min frykt for egen svakhet var på en måte min største svakhet i seg selv. Uten at jeg skal si at det som skjedde meg var ok, så kan jeg definitivt si at det å bli "tvunget" til det punktet da man ikke klarer å benytte "sterk"-strategien lenger var en opplevelse jeg har fått enormt mye utav. For ikke å snakke om hvor mye mindre krampeaktig den nye typen styrke er. Den er bare der, liksom. Jeg må ikke kjempe innbitt for å være sterk, jeg bare er det. Selv om jeg nok sett fra utsiden var mer sterk før.

Men hvem vet. Kanskje jeg rett og slett tidligere bare hadde bygget på sand, mens det måtte en omfattende knekk til før jeg fikk begynt å bygge en mer solid grunnmur? Jeg hadde i grunnen et ganske imponerende bygg på denne sanden, men setter mye mer pris på den lille hytta med solid grunnmur som jeg lever med nå. Den er solid, ekte, tåler et vindkast eller to og det er ikke så farlig om ikke alle blir imponert av den. Jeg vet den er der.

Så jeg vet ikke om det er påkjenningen i seg selv som gjorde meg sterkere, men den gjorde det i alle fall ganske tydelig at "styrken" min hadde en konstruksjonsfeil og at jeg burde starte fra scratch og bygge på nytt med helt andre materialer. Og en helt annen målestokk for hva suksess var.

Fabelaktig beskrivelse kie. :bravo:

noen skrev:

Enig. Oppveksten min gjorde meg ikke sterk. Den gjorde meg usikker og uten tro på meg selv. Joda, bedre rustet til å takle motgang men til hvilken pris?

Samme her.

Hattifnatten skrev:

Det synes jeg høres litt for enkelt ut. Selv om man ikke har en diagnose så kan valgene være svært begrenset. Noen ganger må det også for friske mennesker andre inn for å løse opp i personlige helveter. Det er ikke alltid bare å ta et valg. Valgmulighetene er i gitte tilfeller veldig begrensede uten bistand utenfra. Velget må i så fall ligge i det å be om hjelp. Hvis man ikke får den hjelpen er man like langt.

Overgangen mellom syk og frisk er også veldig glidende.

Å ta ansvar for et personlig helvete selv betyr jo ikke nødvendigvis at man ikke ber om bistand?
For meg er ikke det et tegn på svakhet, tvert i mot.
Det viser jo at man har styrke og innsikt og kan ta tak i situasjonen og få hjelp til hva det måtte være som trengs for å komme gjennom den.

smilefjes skrev:

Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.

Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.

Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.

Hattifnatten skrev:

Men om man ikke får den bistanden er man i grunnen like langt nede i helvetet.

Jo, for så vidt,- men om man da har vært ute en vinternatt før har man kanskje styrke nok til å fortsette letingen etter bistand, eller å hente frem sine egne overlevelsesstrategier som ligger inne i seg selv.

Hattifnatten skrev:

Det som har slått meg mange ganger er hvordan solide grunnmurer som har stått trygt og støtt gjennom det utroligste kan sprekke ved en tilsynelatende liten ting, mens tilsynelatende skjøre grunnmurer kan stå støtt gjennom ting som for andre hadde ført til totalt sammenbrudd.

Mennesker er merkelig skrudd sammen.

Jepp. I tillegg tror jeg det for noen også kan komme an på mengde.
For meg måtte i alle fall ting rase sammen på mange fronter samtidig.

I den grad man tror ting skjer fordi man skal lære noe av det var kanskje dette nødvendig for å innse "konstruksjonsfeilen". Bygget måtte rase sammen før jeg, stabeist som jeg er, innså at det måtte bygges på en helt annen måte. Og da holdt det ikke med krise på et område av gangen for meg. Kanskje litt på samme måte som folk med avhengigheter i en del tilfeller må miste alt før det blir slutt på selvbedraget?

Serafin skrev:

Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.

Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.

Jeg vil tørre å påstå at når man, uansett hvor mye man ønsker det, ikke klarer å samle nok kampvilje til å få bena innunder seg, da er man hvertfall på grensen til å være syk.
Det er helt klart mer stuerent å være syk i kroppen, og det er mange ganger de siste årene hvor jeg har ønsket meg en målbar diagnose. At jeg var syk et sted som kunne ses, testes og kanskje tilogmed fikses eller fjernes. At jeg var syk på en måte som folk flest kunne forstå.
Det er lett å si, både til seg selv og til andre, at det bare er skjerpe seg og ta seg sammen. Problemet er at jeg har tatt meg sammen. I mange år. Til jeg ikke orket å ta meg sammen mer. Kanskje hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å ta meg sammen, å kjempe gjennom det samma faen, at jeg ikke hadde falt så langt ned som jeg er nå? At jeg hadde sett faresignalene tidligere? Eller, jeg så faresignalene, men jeg så ikke hvor galt det skulle komme til å bli. Det var jo bare å fortsette å ta meg sammen, fortsette å kjempe, så skulle det nok gå bra. Det gjorde det ikke.
Eller, det igjen spørs jo hvordan man definerer å gå bra. Jeg lever, jeg er ikke narkoman, suicidal, alkoholiker eller selvskader. Jeg har ikke gjort noe irreversibelt, hvis man ikke regner å kaste bort mangfoldige år som jeg kunne brukt på å leve, glede meg over livet, nyte øyeblikkene.

Jeg tror likevel at det er en viss sannhet i uttrykket i HI. Når (hvis) jeg blir frisk av dette så kommer jeg nok ut av det med evnen til å oppsøke hjelp mye tidligere hvis jeg skulle begynne å merke at jeg er på vei ned igjen senere i livet. Det er jo en form for styrke.
Jeg tror kanskje at man hvertfall blir bedre utrustet til å håndtere situasjoner som er relativt like på det man allerede har kjempet med. Og kanskje man, av frykt for å ende opp på samme sted som sist, begynner å sloss mot situasjonen litt tidligere, i steden for å vente litt for lenge på at det skal løse seg på annet vis.

OG jeg tror at man kan bli så sliten av kontinuerlig motgang at man vet hva man burde gjøre, vet at man burde be om hjelp, vet at man burde ta hensyn til egne behov, men man får det rett og slett ikke til. Man tenker kanskje at man ikke har nok overskudd til å håndtere, reelle eller innbilte, fordommer og blikk fra folk rundt seg hvis man ber om hjelp. Eller at man rett og slett ikke orker å ta opp kampen.

Men jeg tror også at det kan være veldig tilfeldig. Noen ganger, hvis jeg f.eks. er i rette PMS-humøret, så kan en pitteliten dult være nok til å sende meg utfor stupet i mange dager. Og hvis man i en fase hvor man, av helt andre grunner enn mye motgang på kort tid, er ekstra sårbar og mottakelig, så tror jeg at man noen ganger kan rakne fullstendig av noe man egentlig trodde man skulle kunne takle ganske greit. At noe som uka før ikke ville raslet i plankene en gang, smuldrer opp hele grunnmuren.

torsk skrev:

Det som ikke dreper deg gjør deg eldre.

Forsåvidt sant. Og alternativet til å ikke bli eldre er mye verre.

m^2 skrev:

Tatt ut av sin sammenheng, men her er jeg faktisk uenig med deg. Jeg tenker at man fint kan føle seg sterk når man er inne i en kjip periode, altså en periode med mye omgang. Det kommer vel veldig an på hva den kjipe perioden beror seg på, også.

Og jeg er ening med deg, m ^2. Jeg har aldri følt meg så sterk som jeg gjør nå. Jeg føler at motgang har gjort meg sterk. Veldig sterk. Men det avhenger jo garantert av hva motgangen er og hva man taper på å være svak. Og en haug med andre omstendigheter, som nettverk og i det hele tatt.

Men man kan fint være knallsterk når man har det skikkelig, skikkelig kjipt. I alle fall fant jeg ut at jeg kunne det.

Jeg får jevnlig høre "du er så sterk" "du er så flink" "det vises ikke på deg hvor mye du sliter"

Neivel. Hva er alternativet? La alt skure og gå? Det er faktisk ikke noe alternativ.

Men jeg er ikke der jeg VIL være.