Finansdepartementet har eksplodert!

"Alle overlever."

Det ble tårer og snufsing av den artikkelen her også, kokos. Tenk hvilket apparat som ble satt i sving, med kirurger med blålys og massiv mobilisering av personale. Fantastisk.

Jeg satt utenfor under begravelsen av Marianne Sandvik i Stavanger Domkirke i dag. Det var sterkt, og alt ble enda mer virkelig. Synet av foreldrene og søsknene som kom gråtende ut av kirken kommer jeg aldri til å glemme.

Men en ting jeg reagerte litt på var turistene som tok bilder og filmet under hele begravelsen, og da kisten ble båret ut. Dette er privatpersoner i sorg,og jeg følte det ble litt respektløst å fange dette på bilder og film...

Jeg gråt også av artikkelen fra Ringerike sykehus. Jeg har på en måte fått det akutte på litt avstand de siste dagene, går ikke med gråten i halsen mer (selv om jeg tenker på det som skjedde hele tida, bare på en annen måte enn i starten). Da jeg leste artikkelen kom den følelsen jeg hadde da jeg våknet til sjokktallene lørdag morgen tilbake.

Stompa skrev:

Jeg gråt også av artikkelen fra Ringerike sykehus. Jeg har på en måte fått det akutte på litt avstand de siste dagene, går ikke med gråten i halsen mer (selv om jeg tenker på det som skjedde hele tida, bare på en annen måte enn i starten). Da jeg leste artikkelen kom den følelsen jeg hadde da jeg våknet til sjokktallene lørdag morgen tilbake.

Ja, dette sitter hardt i. Selv hadde jeg mareritt om skytingen på Utøya natt til i går, og jeg sover fremdeles urolig og våkner stadig av mareritt.

Jeg synes så inderlig synd på alle som har mistet tenåringene sine (og andre familiemedlemmer) og på alle tenåringene som må leve med de aller verste skrekkminner resten av livet. Tenk å se vennene sine bli skutt i hodet. Jeg har enda ikke klart å ta det hele ordentlig inn, å akseptere at et slikt mareritt mitt på lyse dagen faktisk har hendt.

Jeg såg TV2 sin intervju med Eskil Pedersen og tre andre AUF ledere i går. Det er sterke fortellinger og det blir enda mer virkelig. Hva de har vært gjennom og de følelsene de sitter igjen med, lettelse, glede, dårlig samvittighet for å være en av de som overlevde. Tenk den følelsen, at overleve og så har du dårlig samvittighet for det.
Jeg håper at de nå får tid å sørge, får tid å bearbeide det som skjedd. At de etter hvert får sove bedre på natten.

Jeg har lest litt om Scandinavian Star-ulykken, som nå ligger mer enn 20 år tilbake i tid. Det fortelles der at det er vondt at et par-tre år etter en katastrofe så stor, og som rystet hele landet, så begynner folk å glemme. Foreldre som mistet sine barn ble på en måte erklært ferdig sørget, og det føltes som å miste støtten fra samfunnet. Det gikk innpå meg. Jeg vet ikke hvordan vi kan gjøre det annerledes for terrorofrene, men jeg ønsker i hvert fall å være klar over det, at de trenger vår støtte og medfølelse for alltid. Ikke bare det neste året.

Pepper Lemon skrev:

Jeg vet ikke hvordan vi kan gjøre det annerledes for terrorofrene, men jeg ønsker i hvert fall å være klar over det, at de trenger vår støtte og medfølelse for alltid. Ikke bare det neste året.

Dette har jeg også tenkt på.

Både Scandinavian Star og andre store ulykker har preget overlevende og etterlatte i mange år etter at mediene og oss andre har sluttet å bry oss. Har truffet et par overlevende fra Sleipnerulykken i 1999, og det er helt tydelig at de i har vært sterkt preget etter flere år.

Forhåpentligvis går samfunnet vårt stadig framover på dette området. Det er lov til å savne og sørge, og være redd også etter flere år.

Jeg jobber sammen med en som overlevde Scandinavia Star. H*n er 50% uføretrygdet da den ulykken fortsatt preger h*n sterkt psykisk og fysisk og særlig søvnen.

Christa skrev:

Jeg såg TV2 sin intervju med Eskil Pedersen og tre andre AUF ledere i går. Det er sterke fortellinger og det blir enda mer virkelig. Hva de har vært gjennom og de følelsene de sitter igjen med, lettelse, glede, dårlig samvittighet for å være en av de som overlevde. Tenk den følelsen, at overleve og så har du dårlig samvittighet for det.
Jeg håper at de nå får tid å sørge, får tid å bearbeide det som skjedd. At de etter hvert får sove bedre på natten.

Ja, det var sterke historier. Spørs om ikke posttraumatiske stress-lidelser også vil være en del av bildet etterhvert.

Christa skrev:

Jeg jobber sammen med en som overlevde Scandinavia Star. H*n er 50% uføretrygdet da den ulykken fortsatt preger h*n sterkt psykisk og fysisk og særlig søvnen.

Det blir nok veldig mange som vil ha problemer i veldig mange år etter Utøya også, og noen vil sikkert ha problemer resten av livet. Forferdelig. Jeg så også intervjuet i går med de fire AUF-lederene og drømte ikke godt i natt etterpå. Tenkt på hvordan de har det de som faktisk har vært i marerittet? Helt utenkelig. 🙁

Pepper Lemon skrev:

Jeg vet ikke hvordan vi kan gjøre det annerledes for terrorofrene, men jeg ønsker i hvert fall å være klar over det, at de trenger vår støtte og medfølelse for alltid. Ikke bare det neste året.

Det blir en utfordring å finne en balanse mellom å gi fortsatt støtte og la livet gå sin gang. Det er absolutt noe jeg skal prøve å ha i minnet.

Jeg tror det er viktig at vi alle er obs på at traumatiske hendelser sitter såpass godt i mange mennesker at de sliter med det resten av livet. Vi må fortsatt forstå dem og deres behov og reaksjoner når det verste mediekjøret har gitt seg

Jeg har en i familien som fortsatt sliter veldig med bl.a søvn etter å ha blitt ranet på jobb for snart 15 år siden.

Noen av dere husker kanskje Sophia, 13-åringen som i NRK-nettmøte lurte på om hun flytte ut av landet for å beskytte norske barn? Hun står fram i Klassekampen i dag. Jeg håper at anti-islamister også leser om henne (kanskje ikke så sannsynlig at de griper fatt i Klassekampen) her er det viktig lærdom for de med tunnelsyn. Om vanlige folk. Vanlige muslimer som ikke liker å putte seg selv inn i islamistbåser, og som også har vært med på å invitere nordmenn til te. Men som ikke tør det lenger slik situasjonen er nå. 🙁

Det som slår meg etter å ha fått fordøyd ting litt, er følelsen av at muslimskeptikere- og hatere åpenbart gir meg litt av samme redsel som de ser ut til å føle for muslimer. Redsel for landet mitt. Norge. Høyrevridde snakker om voldtekt av norske kvinner for å få kjønnsbalansen på stell igjen, om å drepe norske politikere, at det burde vært muslimer som ble drept i en massaker, vi ser massedrap på Utøya. Dette er jo handlinger som de høyrevridde har ønsket å forsvare Norge mot? Mot voldtekter, mot skaut som hemmer kvinner, mot hat og vold. Jeg har hatt kontakt med mange innvandrere i mitt liv, og jeg har fulgt med i nyhetsbildet. Aldri har jeg hørt slike ytringer fra folk med islamsk bakgrunn, med unntak av løse sitater og fra ytterligående islamister som for meg ikke har vært synlige her i Norge. Hatet andre veien derimot, har vært synlig lenge. Og bortimot akseptert i ulike nyhetskanaler. Det gjør meg faktisk litt skremt og redd for hva vi står overfor. Følelsen min er nemlig at vi ikke står overfor en supermarginal gruppe. Iallefall ikke når det gjelder ytringer av hat. Jeg har Stoltenberg og de flotte AP-ungdommenes oppfordring på repeat i hodet, så noen stor angst skal jeg prøve å unngå at dette utvikler seg til, slik muslimfobikerne ser ut til å ha gjort. Det er bare litt nytt for meg denne følelsen av å bli litt engstelig. Jeg er ikke av typen som slutter å spise gulrøtter, fordi VG sa at det er farlig, liksom.

Peder Are N. Jensen skrev blant annet et innlegg i Sumpen (under fullt navn, ikke gjemt bak Fjordman-aliaset) der han mente kvinnen måtte tilbake til kjøkkenbenken.

Jeg håper inderlig vindan i fra høyre snur, jeg er ikke interessert i å bli fratatt noen rettigheter.

Hva betyr det forresten når det står at Peder Fjordman Jensen "bor og jobber" på et dagsenter? Fins det steder hvor man kan bo på jobben?

gajamor skrev:

Peder Are N. Jensen skrev blant annet et innlegg i Sumpen (under fullt navn, ikke gjemt bak Fjordman-aliaset) der han mente kvinnen måtte tilbake til kjøkkenbenken.

Jeg håper inderlig vindan i fra høyre snur, jeg er ikke interessert i å bli fratatt noen rettigheter.

Det der kommer ikke fra hverken høyre eller venstre eller noen annen kant. Det er et gufs fra fortida.

Christa skrev:

Jeg såg TV2 sin intervju med Eskil Pedersen og tre andre AUF ledere i går. Det er sterke fortellinger og det blir enda mer virkelig. Hva de har vært gjennom og de følelsene de sitter igjen med, lettelse, glede, dårlig samvittighet for å være en av de som overlevde. Tenk den følelsen, at overleve og så har du dårlig samvittighet for det.
Jeg håper at de nå får tid å sørge, får tid å bearbeide det som skjedd. At de etter hvert får sove bedre på natten.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg også. Særlig med tanke på at det er omlag 500 sånne historier, 500 livredde ungdommer. Jeg hadde fått det litt på avstand på et vis, men i går ble jeg liggende og kverne på dette i stedet for å få sove. Jeg kan godt tenke meg at dette er opplevelser det er vanskelig å komme seg videre fra. Og så hadde jeg ikke tenkt over det at de ikke skjønte hva som skjedde, at de ikke stolte på det ekte politiet eller på ambulansepersonell. Sterkt.

Nenne skrev:

Det der kommer ikke fra hverken høyre eller venstre eller noen annen kant. Det er et gufs fra fortida.

Word!

Jeg har nettopp lest de første sidene av denne tråden. Det var rart. Det er to uker siden denne tråden ble startet og på det tidspunktet visste ingen av oss hvor stor tragedie dette ville bli.

🙁