turi skrev:
Jeg er nok litt masete jeg også, for jeg tenker at har en magefølelse som en stoler på, så hvorfor skal en ikke stole på den?
Å stole på magefølelsen sin funker fint hvis man er i en Hollywood-film og manusforfatteren er på din side, men ellers er det fullt mulig for magefølelser kan ta feil, og det bør man være åpen for.
turi skrev:
Jeg har ikke møtt Gjerstad, så noen voldsomme meninger har jeg ikke om han. Men jeg er overbevist om at det er folk som har de evnene som han og andre sier at han har.
Jeg har vært hos medium som etter å ha gått ut døra har vært overbevist om at de ikke var "the real thing".
Og jeg har vært hos medium som har sagt ting som de aldri, aldri, kunne vist. Og til og med ting om andre, som jeg har sjekket i etterkant, og alt har stemt.
Finn
ett etterprøvbart eksempel på at medium har kommunisert med de døde, og du er i historiebøkene lengre enn Einstein.
turi skrev:
Men, jeg er ikke ute etter å overbevise noen, det kan de bare gjøre selv.
Men jeg tror!!
Også tror jeg og at magefølelsen min hadde stemt i en jurysak. Hvorfor ikke?
Hvis du mener du hadde hatt selvinnsikt til å vite at magefølelsen din påvirket dømmekraften så hadde du vært et desto bedre jurymedlem for det, og jeg håper og tror det er det du mener.
Men hvis du mener at du ville fulgt magefølelsen og latt synene til et medium påvirke dommen din håper jeg du aldri vil sitte i en jurye eller ta beslutninger som angår andre enn deg selv. Selv om du mot formodning skulle hatt rett i at sympatiske synske med klokketro på egne evner (ala Snåsamannen), hadde evner utover det tilgjengelig for andre, så ville det ødelagt det viktigste som er vunnet i rettsstaten siden middelalderen: Rettsavgjørelser skal være
etterprøvbare.
Når et jurymedlem eller en dommer lar synene til et medium legge en finger i vektskåla har de kastet dette i båten. "Ja, bevisene holder ikke
helt på egen hånd, men når sannsigeren så at det var en rødhåret kvinne,
da er jeg overbevist". Enten holder bevisene, og den synske trengs ikke, eller så holder ikke bevisene, og da er det er en forbrytelse å dømme noen uten bevis de ikke selv kan se eller andre kan teste.
Hvis du så legger til at det i
kke finnes noe som helst bevis som ikke avhenger av tro på at synske av noe ser mer enn andre, så ser du at det er like etisk riktig som å kaste terning om hvem som er skyldig.
Du må gjerne tro hva du vil i ditt eget stille sinn, men når det gjelder andres skjebner så holder det ikke med et "jeg er ikke ute etter å overbevise"! Da er det din forbannede plikt å bevise. De velmenende familiemennene som kastet kvinner i dammen for å se om de var hekser stolte også på magefølelsen.