Har du skrevet innlegg på FP du angrer på?

Jepp det har jeg.
Det er et par ganger jeg har lagt opp til å være morsom hvor det ikke har gått så ufattelig bra akkurat.

Ellers står jeg for det jeg skriver som regel, også der hvor jeg ombestemmer meg for hva jeg mener. (Gjerne rett etter at Skilpadda har uttalt seg. )

Også tror jeg at jeg har bomma med den smileyen et sted hvor det var noe som var trist, men jeg husker ikke hvor. Håper den som evt fikk den skjønte at det var pent ment.

Et par ganger har jeg angret på å ha engasjert meg i tråder med temaer som står meg litt for nær - rusavhengighet, for eksempel. Jeg har skrevet ting som kanskje har vært hakket for personlige, og blitt veldig lei meg for motbør og røde prikker.

Jeg angrer på innlegg jeg ikke har skrevet. Men muligens hadde jeg angret mer om jeg hadde skrevet dem. :konfliktsky og dårlig til å uttrykke meg:

Jeg har ved noen anledninger angret, og slettet ting rett etterpå. Eller endret teksten etc. Det bor en paranoid i meg.

Jeg sier ikke noe jeg ikke kan stå for, men det er ikke alltid det jeg skriver får frem det jeg mener. Har angret på formuleringer jeg i ettertid har sett var egnet til å misforstå /var skrevet ut fra at jeg hadde misforstått den jeg svarte på, eller var krassere enn de hadde hørtes ut inne i hodet mitt.

Selvsagt har jeg skrevet innlegg jeg har angret på. Jeg ser ofte rødt i opphetede debatter og da kommer det av og til lite gjennomtenkte argumenter på slutten. Det er ikke ting jeg ikke mener eller kan stå for, men det er ting som kommer feil ut og som med fordel kunne fått bli i "tenke sitt"-boksen. Oftest rekker jeg å slette før noen ser dem.

Ulvefar skrev:

...eller var krassere enn de hadde hørtes ut inne i hodet mitt.

Det kjenner jeg igjen, ikke skriftlig, men muntlig. Andre ganger kan jeg bli overrasket over at jeg faktisk høres hyggelig ut..

Neisjda.
Det er mulig jeg har blitt litt mer rasende forbannet enn nødvendig; men jeg har stor nytte av å bruke ignore-funksjonen - om enn midlertidig.

Det er nok et par innlegg jeg har kassert før de kom på trykk, men det er nå så.

Nope!

Jada. Jeg angrer av og til. Jeg angrer på måten jeg hoppet inn i dette formuet for to år siden, i influensadøs og uerfaren som bare det. Det var en diskusjon om store barneflokker som ble til en diskusjon om "heltene på forumet" og hieraki, og det å invitere til et glass vin midt i en diskusjon. Jeg husker at him var veldig diplomatisk da, som skrev:

Det er merkelig å komme inn som ny. Jeg husker en gang jeg hadde lest på et forum lenge - og så kom det en diskusjon som jeg bare måtte blande meg inn i. Det var jeg uenig med en av "sjefene" og det endte med at nesten hele forumet fortalte meg at jeg var nok litt rar som hadde så pussige meninger. Jeg var forresten uenig i at det var OK å amme hundehvalper.

Jeg visste jo ikke engang hva det var å grønnprikke dengang, men hadde jeg visst det skulle du fått en, him. 😀

Nei, ikke det jeg kan huske.

Jeg har blitt litt mer anonym (spesielt her ute i det åpne), og fikk litt angst etter å ha utlevert meg selv litt for mye. Dette er heldigvis lenge siden.

Amme hundevalper?!

Her var det ikke mange som angret, gitt!

I denne sammenhengen velger jeg å ikke tolke "angre" som en veldig stor og alvorlig, bøye-hodet-sitt-i-skam, greie, og vil vel si at selvfølgelig har jeg angret på enkelte ting jeg har skrevet.
Det går ikke på mine synspunkter som sådan, mer sleivete formuleringer og krasse vendinger. Jeg forsøker å være diplomatisk og så klok som jeg bare evner - men samtidig er jeg som type glad i å være litt impulsiv og synes fort det blir i overkant kjedelig å måle hvert eneste ord på gullvekt.

I tilfeller jeg har blitt oppfattet som respektløs, angrer jeg egne formuleringer - men ikke synspunktene bak.

For min egen del, angrer jeg meg på at jeg ikke har vært klok nok til å trekke meg ut av tråder der mine (og andres) innlegg har blitt tømt for innhold i iveren etter å kverulere og plukke fra hverandre hvert minste lille meningsberende enhet.
Sånne tendenser kjeder meg i hovedsak - men kan dessverre også provosere i en slik grad at jeg svarer i affekt. Affekt-svar er gjerne ikke mine stolteste øyeblikk.

Zoë skrev:

Jeg forsøker å være diplomatisk og så klok som jeg bare evner - men samtidig er jeg som type glad i å være litt impulsiv og synes fort det blir i overkant kjedelig å måle hvert eneste ord på gullvekt.


Sånne tendenser kjeder meg i hovedsak - men kan dessverre også provosere i en slik grad at jeg svarer i affekt. Affekt-svar er gjerne ikke mine stolteste øyeblikk.

Det er greit, du er tilgitt for at du kaller meg for tantete. Jeg vet det var i affekt.

Cille skrev:

Det er greit, du er tilgitt for at du kaller meg for tantete. Jeg vet det var i affekt.

Hasselnøtt skrev:

Jeg angrer ingen ting, men jeg ble en gang overrasket over reaksjonene og ikke minst tolkningene i en tråd jeg startet.

Jeg angrer heller ikke på noe jeg har skrevet, men jeg har også blitt utsatt for merkelige tolkninger, og i den forbindelse angrer jeg på at jeg enkelte ganger har latt være å ta til motmæle. Det er noen nek der ute som mangler både røde prikker og sarkastiske kommentarer slengt etter seg.

Er det egentlig litt bekymringsfullt at så mange ikke angrer en eneste ting de har skrevet, men heller velger å sette fokuset på hvordan alle andre har feiltolket innleggene deres?

Cille skrev:

Det er greit, du er tilgitt for at du kaller meg for tantete. Jeg vet det var i affekt.

...jeg ser foresten for meg hvordan dette kan bli min nye hyppig brukte unnskyldning her på FP: "Du kan da ikke bli sur på meg for det innlegget - det var jo skrevet i affekt!"

:gleder seg til å komme unna med hva det skal være:

Ja men se, du har jo innrømmet det selv. Du hadde ikke sett klippet av Ida Marie en gang, og allikevel kaller du meg tantete. Og nå må du ro i land. HA HA. Nå kan du angre nå.

Jeg tror ikke jeg angrer på noe spesielt, ikke som jeg kan huske hvertfall. Jeg har vandret noen år på forum nå og har lært meg å ta med både det gode og onde. Selvsagt kan jeg være litt for skarp noen ganger, men da innser jeg det som regel og tar imot rødprikkene uten å bli sint eller såret.