Jeg tror jeg svarer på dialekt (på fjesboka) om noen svarer meg på dialekt. Men ellers skriver jeg på engelsk, siden jeg har rimelig mange engelskpråklige venner og som regel får en "det forstod jeg ingenting av" om jeg statusoppdaterer på norsk.
Men jeg innrømmer glatt at jeg sms-kommuniserer på dialekt med mannen. Med masse barnslige smilefjes og det som hører til. Gjerne iblandet litt broken english for sikkerhets skyld. We like.
Ellers har jeg få fordommer og gidder ikke engasjere meg i hvorvidt andre velger å skrive dialekt eller ei. Jeg overraskes stadig over alt det folk gidder å ha på "det irriterer meg"-listen sin. Livet er for kort, gitt. Eller.

Jeg kjenner at om jeg ikke irriterer meg, så undres jeg over ei venninne som konsekvent skriver på dansk til ei dansk venninne og på svensk til ei svensk venninne. Jeg forstår hun skriver engelsk til de engelske siden de ville slitt med norsken. Men dansken og svensken blir for meg bare sånn "se hva jeg kan!". Eventuelt "jeg skriver på ditt språk, siden du er for dum til å forstå norsk!".
... så jeg har vel strengt tatt teite ting på "det irriterer meg"-listen, jeg også....