Småprating hos frisøren - fikser du det?

Frisøren min er et helt herlig vesen som har barn på alder med Malin, og deler noen av de samme interessene som meg, så vi skravler som gamle venner når jeg er der.

Kommer an på frisøren. Har hun noe interessant å prate om, så er det greit. Vær og vind går greit det også - men ikke en hel hårklipp.

Nå er det blitt slik at slekt klipper meg - så nå går selvfølgelig praten svært greit.

Svarte at jeg elsker å snakke med frisøren, elsker er jo litt overdrevent da.;)
Men så er frisøren min en venninne av meg.

Kjenner frisøren privat, så vi skravler ivei. 🙂

Acsa skrev:

Jeg synes det er hyggelig å prate med min nåværende frisør, jeg har gått i samme salong i åtte år. Men den forrige frisøren min var skrekkelig. Han var sånn som kunne si frekke ting og begynne å krangle om politikk osv. Det er en guffen opplevelse når noen står med håret ditt og en saks i hånda...

Har du lest "Den misunnelige frisøren" av Lars Saabye Christensen?

Milfrid skrev:

Liker du å prate med frisøren?

Nei, jeg liker ikke å prate med noen.

Jeg småprater med de fleste på min vei jeg, og frisører er jeg ikke trofast mot så det er alltid like spennende å se hva man prater med vilt fremmede mennesker om mens de lurer på hvordan de skal temme hårmanken min.

Men frisører i det pratsomme hjørnet er nå en ting, jeg har aldri skjønt hvorfor enkelte tannleger insisterer på å skravle og stille mange spørsmål mens man har munnen full av hender og div greier.

Jeg elsker å prate med hvem det måtte være. Også frisøren. Men jeg orker ikke sånn hverdagsprat over lengre tid, så jeg slår raskt over på dypere, mer interessante temaer. Men det er det jammen ikke alle som vil være med på.

Da jeg var i Danmark i fjorsommer ba jeg med frisøren på Depechekonsert på kvelden. Det var suksess.

Kommer an på frisøren. Og snakker da helst om frisør-relaterte ting.

Small-talk er ikke noe problem.

Jeg er ikke særlig glad i meningsløs small talk, og da heller ikke hos frisøren. Forrige gang jeg klippet meg spurte hun ikke mindre enn to ganger om hva jeg hadde gjort i sommerferien. Tydelig at det var standardfrasen, ja.

Kommer helt an på frisøren, men de aller fleste frisører er det helt uinteressant å prate med. For meg der jeg sitter i frisørstolen, altså, kan godt hende de er superspennende mennesker på privaten. I den salongen jeg har vært i de siste gangene er det ganske kule damer som jobber, så der slår jeg gjerne av en prat. Men passer på å begrave meg i et ukeblad etter hvert, for litt stille alenetid med en kopp kaffe og et blad er en viktig del av det for meg.

Jeg er stort sett flink på small-talk, men det er jo noen man ikke har kjemi med i det hele tatt. Frisøren min (over flere år) er ei trivelig jente/dame som jeg godt kan småprate med den tiden det tar å fixe sveisen.

det går helt fint.. bedre enn pinlig stillhet.. men da må de virkelig kunne småprate også ikke sånn at det blir pinlig.. som f.eks han kristenbonden på bonderomantikk

Det går helt greit, synes iallefall det blir ukomfortabelt dersom det er helt stille.

safran skrev:

Forrige gang jeg klippet meg spurte hun ikke mindre enn to ganger om hva jeg hadde gjort i sommerferien. Tydelig at det var standardfrasen, ja.

Det er standardfrasen. Og så spør de ofte hva man driver med. Når jeg sier at jeg er lærer, kommer de ofte på gli med "artige" historier fra egen skolehverdag. Je, je...
Og, ja, jeg takler småprating, men jeg foretekker langt på vei å få sitte i fred med et blad eller en avis mens jeg er der. :kjip:

Ja! Jeg elsker å prate med frisøren min, fordi hun er en god venninde av meg.

Ja!! Jeg elsker å prate med frisøren!

Men det er mest for at jeg har 2 frisører som jeg elsker. Ene er tremenningen min og andre er en venninne.

Nei, jeg kan ikke fordra frisørprat, og det er faktisk en av grunnene til at jeg klipper meg veldig sjelden. Jeg syns frisørbesøk er drepen.