Bruker du engelske ord og uttrykk i dagligtalen?

Zoë skrev:

Denne uttalelsen synes jeg er på kanten til kontroversiell!

:Må finne de eksakte tallene på ordrikdommen i det engelske språket:

Det kan nok ikke måles i tall.

Jeg tror rett og slett at mange av de engelske uttrykkene har blitt banket inn i oss gjennom TV, musikk og film. På norsk hadde vi kanskje bygd opp setningen på en helt annen måte. Sånn sett er det vel en reell fare for at vi svekker vår egen ordrikdom over tid?

Jeg lærte forresten navelgazer nå nettopp. Det var ENDA bedre enn det norske uttrykket.

Ja jeg blander hele tiden, snakker engelsk på jobb og i tillegg ca halvparten av privatlivet mitt. Har nesten bare skrevet på engelsk siden jeg var 18 år og det merkes veldig godt på det dårlige norske skriftspråket mitt. Ikke bra.

Massevis. Engelske, tyske og spanske, på jobb kan jeg sågar fleske til på latin.

Jeg synes ikke det norske språket er fattig, og koser meg også med flotte norske uttrykk fra forskjellige sosio- og dialekter. Jeg elsker å leke med ord og språk.

..også alt det som Skilpadda sa i det første innlegget sitt, men jeg glemte å sitere.

Tinetoff skrev:

Det kan nok ikke måles i tall.

Nei, ikke om alle de titusenvis av ekstra ordene bare var tulleord eller betød nøyaktig det samme som andre ord, men slik er det vel ikke?

Jeg vil vel ikke si at norsk er et "fattig" språk. Men at det inneholder langt færre ord enn andre språk er jo bare et uomtvistelig faktum.
At det ikke skulle bety noe som helst, ville vel være merkelig?

Noe er ikke nødvendigvis dårlig selv om noe annet er bedre. 😉

Det hender at jeg ikke kan komme på et ord på norsk men det engelske kommer istedet for. Egentlige er det litt merkelig at det er de engelske ordene jeg husker. Noen som har en formening om hvorfor det er sånn?

Jeg har gått flere år på internasjonal skole da vi bodde i Afrika da jeg var lita. Som voksen har jeg bodd noen år i USA. Jeg bruker mye engelsk. Det språket er ofte mer beskrivende. Vi har for-norsket endel ord og utrykk som bare vi forstår.

Zoë skrev:

Jeg vil vel ikke si at norsk er et "fattig" språk. Men at det inneholder langt færre ord enn andre språk er jo bare et uomtvistelig faktum.

Er det? Jeg kunne godt tenke meg å se de eksakte tallene du refererte til tidligere. (En av grunnene til at det er vanskelig å sammenligne antall ord i ulike språk, er at det er så vanskelig å definere hva "ett ord" er, til og med innenfor ett språk, og spesielt når man prøver å sammenligne språk som bygger opp ordene på forskjellig vis.)

Zoë skrev:

Nei, ikke om alle de titusenvis av ekstra ordene bare var tulleord eller betød nøyaktig det samme som andre ord, men slik er det vel ikke?

Det er ikke antall ord (i en ordbok) som er viktig, det er antall ord som er i hyppig bruk. Og der tror jeg ikke norsk skiller seg nevneverdig fra engelsk eller andre ikke-akutt-truede språk, for den saks skyld. Engelsk er ikke noe bedre hverdagsspråk enn norsk er. Norsk er det beste språket for dem som har norsk som morsmål. Folk som har norsk som morsmål, bruker ikke engelsk mer enn som krydder foreløpig. Og det skal vi være glade for.

By the way: Promoted = forfremmet

All the time.
Jeg er tospråklig, så det faller naturlig. Snakker jo mye engelsk med ungene, familien og venner også.
Dvs. australsk-engelsk forresten.
Og det er ofte jeg ikke finner det norske ordet/uttrykket, men må bruke det australsk-engelske ordet/uttrykket.
Avkommet er foreløpig så liten at det blir endel blanding, litt sånn the julekalender-ish.
Det hender forsåvidt at det detter inn latinske ord/uttrykk også, eller spanske og svenske.

Tinetoff skrev:

Det er ikke antall ord (i en ordbok) som er viktig, det er antall ord som er i hyppig bruk. Og der tror jeg ikke norsk skiller seg nevneverdig fra engelsk eller andre ikke-akutt-truede språk, for den slags skyld. Engelsk er ikke noe bedre hverdagsspråk enn norsk er. Norsk er det beste språket for dem som har norsk som morsmål. Folk som har norsk som morsmål, bruker ikke engelsk mer enn som krydder foreløpig. Og det skal vi være glade for.

Mitt inntrykk (fra studietida blant annet) er at folk som klager over at norsk er så fattig, og derfor "må" ty til engelske uttrykk, ofte ikke kan sies å være blant norskbrukerne med det største ordforrådet. At deres norsk begrenset, trenger ikke nødvendigvis å si så mye om det totale tilfanget av ord og uttrykk i det norske språket. I de aller fleste tilfeller mener jeg det burde være fullt mulig å finne dekkende uttrykk i norsk. Om ikke annet får man lage det sjøl.

Sjøl slenger jeg gjerne inn noen engelske fraser i dagligspråket, mest av slurv eller for å være morsom etc.

Elinblu skrev:

Mitt inntrykk (fra studietida blant annet) er at folk som klager over at norsk er så fattig, og derfor "må" ty til engelske uttrykk, ofte ikke kan sies å være blant norskbrukerne med det største ordforrådet. At deres norsk begrenset, trenger ikke nødvendigvis å si så mye om det totale tilfanget av ord og uttrykk i det norske språket. I de aller fleste tilfeller mener jeg det burde være fullt mulig å finne dekkende uttrykk i norsk. Om ikke annet får man lage det sjøl.

Det tror jeg du har rett i.
Og vi som har rikt og godt norsk språk er selvsagt også finurlige og interessante på andre språk også.

Jada, gjør nok det! Har ikke tenkt gjennom hvorfor, og har ikke tenkt å gjøre det nå heller.

Tinetoff skrev:

Det er ikke antall ord (i en ordbok) som er viktig, det er antall ord som er i hyppig bruk. Og der tror jeg ikke norsk skiller seg nevneverdig fra engelsk eller andre ikke-akutt-truede språk, for den slags skyld. Engelsk er ikke noe bedre hverdagsspråk enn norsk er. Norsk er det beste språket for dem som har norsk som morsmål. Folk som har norsk som morsmål, bruker ikke engelsk mer enn som krydder foreløpig. Og det skal vi være glade for.

Her har du selvfølgelig et poeng. Er det virkelig likt tror du, eller er det noe du antar? Jeg vet at veldig mange av de engelske ordene som finnes, ikke brukes i dagligtale. Men jeg liker tanken på at de finne - stadig nye ord å oppdage/lære!

Jeg opplever nok likevel at det finnes mange engelske ord og uttrykk som mer presist gir uttrykk for det jeg vil si.
Likeledes hender det ofte når jeg leser engelsk litteratur at jeg kommer over ord, uttrykk eller setninger som jeg tenker vanskelig ville latt seg oversette glimrende på norsk.

Jeg opplever det nok ikke slik fordi jeg skulle ha et dårlig ordforråd på norsk.

Men jeg blir glad hver gang jeg lærer et nytt engelsk ord/uttrykk som på en god måte gir uttrykk for noe jeg ikke kan uttrykke like godt på norsk. Jeg liker å ha ord og uttrykk i hodet mitt som kan beskrive det meste av det jeg tenker.

Zoë skrev:

Likeledes hender det ofte når jeg leser engelsk litteratur at jeg kommer over ord, uttrykk eller setninger som jeg tenker vanskelig ville latt seg oversette glimrende på norsk.

Absolutt. Men det går den andre veien også. Det at ord og uttrykk på ulike språk ikke korresponderer nøyaktig til hverandre, betyr jo ofte at man må si ting på en litt annen måte når man skal snakke et annet språk. Og det kan gjøre at man føler at det språket man "går til" er dårligere, fordi man ikke kan si nøyaktig det man tenkte på språk nummer 1.

(Det slo meg her en dag jeg snakket med en av de tyske førskolelærerne i podens barnehage at tysk ikke skiller mellom substantivene "lek" og "spill" - de heter begge "Spiel", og på engelsk heter begge "game". Og det er også interessant å se på hva ordene for "tre", "skog" og "ved" heter på engelsk og tysk, og i hvilken grad grensen mellom ordene er forskjellig på de tre språkene.)

Zoë skrev:

Men jeg blir glad hver gang jeg lærer et nytt engelsk ord/uttrykk som på en god måte gir uttrykk for noe jeg ikke kan uttrykke like godt på norsk. Jeg liker å ha ord og uttrykk i hodet mitt som kan beskrive det meste av det jeg tenker.

Enig i det. Jo flere ord og uttrykk man har tilgang til, desto bedre.

kokosbolle skrev:

By the way: Promoted = forfremmet

Jepp, vi fant det ut - etterhvert.
Men det var bare et lite eksempel på hvordan man kan være så "inne i" engelsk etter å ha sett x antall filmer på en måned + hatt fem timer engelsk i uken på skolen at man rett og slett glemmer hva det heter på norsk.

No shit. Ja, til det irriterende. Jeg vet det, men jeg gjør ikke noe med det. Det er enda verre enn vanlig når jeg leser engelske bøker, da har jeg en tendens til å tenke på engelsk også.

Enhjørning skrev:

Jepp, vi fant det ut - etterhvert.
Men det var bare et lite eksempel på hvordan man kan være så "inne i" engelsk etter å ha sett x antall filmer på en måned + hatt fem timer engelsk i uken på skolen at man rett og slett glemmer hva det heter på norsk.

Jepp, kjenner følelsen. En føler seg nesten litt dum når en har glemt slike enkle norske ord 😀

Dette sakset jeg fra kommunikasjon.info:

en engelsk akademiker har gjennomsnittlig 50 000 ord i sitt vokabular, engelske forretningsfolk har et vokabular på 15 000 ord, mens vi på videregående lærer å mestre mellom 2000 og 3000 engelske ord.

Jeg klarer ikke å finne ut hvor mange ord en norsk akademiker antas å bruke.

Så fant jeg denne artikkelen på norsk språkrad sine sider - som ikke støtter mitt syn på saken;

Oppteljingar viser at Wergeland brukte ca. 58 000 ulike ord, Hamsun 33 000–34 000 og Shakespeare ca. 29 000. Dei største engelske ordbøkene omfattar ca. 400 000 ord, den største norske har over 300 000.
Desse tala seier likevel ikkje særleg mykje om norsk og engelsk, for ingen kan slå fast nøyaktig kor mange ord det "er" i noko språk. Ordtilfanget endrar seg jamt. Gamle ord går av bruk, og nye kjem til. Ordteljing er problematisk av mange andre grunnar òg. Alle språk har i prinsippet ein uendeleg stor uttrykksrikdom. Det er språkbrukaren det kjem an på.
Språk må fornye seg. Nye ord kan lagast på heimleg grunn eller lånast utanfrå. Men ordlåning vitnar ikkje utan vidare om mangel. At engelsk kan mangle eigne ord for daglegdagse omgrep, ser du viss du leitar under døgn, nyheit og sysken i ei norsk-engelsk ordbok! Men engelsk låner ikkje desse orda frå norsk for det!
Når norsk låner frå engelsk, kan det ha fleire grunnar, men ikkje at engelsk er rikare enn norsk. Ei forklaring er at nye tekniske innretningar, varer, musikkformer osv. først kjem i engelsktalande land eller på verdsmarknaden, der engelsk dominerer, slik at vi får dei med eit engelsk ord. Kanskje det er derfor mange trur at norsk er fattigare enn engelsk?
Men dei nye nemningane er ofte nye også i engelsk. Fast-food er eit engelsk nyord frå femtiåra, skateboard er kanskje ti år yngre, CD og hip-hop er frå rundt 1980, og desktop publishing stammar frå midten av åttiåra. Eller bruksmåten er ny, som ved house (ungdomskultur) og dance (ein musikkstil).
Når noko nytt skal ha namn, er det behov for eit nytt ord. Men det er ikkje alltid så opplagt at det finst noko slikt behov for namngjeving når engelske ord blir innlånte. Kva med for eksempel att eller attention (på brev), canyon, guts, jeans, pins og second hand – er dei namn på fenomen der norsk mangla ord frå før? (Kan de eventuelt finne fram til tradisjonelle norske nemningar her?)
Dersom alle dei moderne orda – i kvardagen, teknikken og vitskapen, musikken og kulturen, massemedia, reklamen, idretten osv. – var engelske, ville det kjennast som norsk var eit gammaldags språk – ikkje godt nok til bruk på alle område. Derfor må det stadig komme nye norske ord.

• Alle språk har ein uendeleg uttrykksrikdom – det eine er ikkje rikare enn det andre.
• Skal det norske språket kjennast fullgodt til bruk på alle livsområde, må vi ta vare på dei orda vi har, og heile tida utvikle nye ord.
• Vi bør balansere innlåning av ord med nyutvikling på grunnlag av heimleg ordstoff.