Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

Him: Klart det er skummelt å bli stilt krav til, eller å gjøre vanskelige ting. Det viktige overfor barna er kanskje å vise forskjellen på "skummelt" og "farlig"...

Men det er også viktig at vi voksne går foran som gode eksempler. Vi tvinger småbarn til å gjøre masse som de egentlig ikke tør (begynne på skole, være med på turn), men selv så er det så altfor mange som slutter å gjøre skumle ting.

Holde et foredrag? Nei, jeg tør ikke. Kjøre bil i by? Nei, jeg tør ikke. Jeg tror på alvor at man jevnlig skal gjøre ting som man egentlig ikke tør. Ellers blir man en liten lort som gammel. Og hvordan skal man forklare barnet at ting ikke er så skummelt som det virker, om man oppfører seg som en pingle selv?

Esme skrev:

Men det er også viktig at vi voksne går foran som gode eksempler. Vi tvinger småbarn til å gjøre masse som de egentlig ikke tør (begynne på skole, være med på turn), men selv så er det så altfor mange som slutter å gjøre skumle ting.

Holde et foredrag? Nei, jeg tør ikke. Kjøre bil i by? Nei, jeg tør ikke. Jeg tror på alvor at man jevnlig skal gjøre ting som man egentlig ikke tør. Ellers blir man en liten lort som gammel. Og hvordan skal man forklare barnet at ting ikke er så skummelt som det virker, om man oppfører seg som en pingle selv?

Ja! Viktig, viktig!

Polyanna skrev:

Him: Klart det er skummelt å bli stilt krav til, eller å gjøre vanskelige ting. Det viktige overfor barna er kanskje å vise forskjellen på "skummelt" og "farlig"...

Tja. Kanskje? Jeg tenker at det er viktig å få erfaringene på kroppen. Slik at man har fått en del erfaring når man skal klare seg selv. Jeg tenker at forkjellen mellom "skummelt" og "farlig" er en ren intelektuell prosess som går helt av seg selv. Jeg tror ikke at folk som har edderkoppfobi, er hypokondere eller har klaustrofobi virkelig tror det er farlig, de er "bare" redde.

Esme skrev:

Men det er også viktig at vi voksne går foran som gode eksempler. Vi tvinger småbarn til å gjøre masse som de egentlig ikke tør (begynne på skole, være med på turn), men selv så er det så altfor mange som slutter å gjøre skumle ting.

Jeg er veldig enig med deg Esme. Men jeg tror også det er viktig at vi pusher barna våre på noe slik at de får førstehånds erfaring med å utfordre seg selv. Og jeg tror at man må tørre selv, hvis man virkelig skal kunne pushe andre.

Kommentaren min gikk mer på at det er ikke rart eller merkelig at folk er redd for ting de ikke har erfaring med. Det er ikke skamfullt å være redd, men man må lære seg teknikker som gjør at man tør, selv om man er redd.

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg svarer likevel.

Da jeg var liten var det ingen som passet på noe som helst. Jeg måtte finne ut av ting selv. Og slik vil jeg ikke at det skal være å være mine barn. Dermed passer jeg mer på dem enn jeg ble passet på.

Jeg er en sånn mamma som er lett å stresse opp. Jeg er redd høyder. Jeg er redd trafikk. Jeg er redd for å gå gjennom isen og for å drukne.

Men jeg vet at en hel del av disse redslene er lite reelle - det er bare mine panikker. Dermed praktiserer jeg dem på meg selv. Jeg går ikke lenger ut på isen enn jeg er komfortabel med. Jeg går ikke ut på kanten hvis det er høyt ned. Men jeg er bevisst på at ungene ikke trenger å arve mine "greier". De kan få gå på isen når jeg vet at den er trygg, selvom jeg er skvetten av meg innerst inne. De kan få være alene hjemme hvis de ønsker det iblant og de formanes ikke til å unngå alt det jeg er redd for.

Og når de ønsker å flytte en grense så forsøker jeg å leve etter eget prinsipp om at når de er klare til å konfrontere den grensen så er den grensen klar til å revurderes.

De kjøres med andre ord ikke bort til kompisen i andre enden av gata - de går alene dit. Men de bor i det huset de bor i fordi hagen er stor nok og inngjerdet nok til at mora deres slapp å sitte på tuppa gjennom hele småbarnsperioden deres. Men det vet de ikke at var grunnen for valg av bolig. 🙂

Jeg ble presset til mye da jeg var barn. Det førte til at jeg tør det meste nå, jeg har en bra CV, og har få begrensninger for hva jeg begir meg ut på (a la kjøre bil på glatta, skru sammen skap, få unger). Men det gjør også at jeg har strevd mye med flink-pike-syndromet, og har store problemer med å sette grenser for meg selv.
Mine barn skal ikke hindres i å gjøre noe de ønsker fordi det er skummelt eller vanskelig, men de skal heller ikke presses i så stor grad som jeg ble det.

Esme skrev:

Men det er også viktig at vi voksne går foran som gode eksempler. Vi tvinger småbarn til å gjøre masse som de egentlig ikke tør (begynne på skole, være med på turn), men selv så er det så altfor mange som slutter å gjøre skumle ting.

Holde et foredrag? Nei, jeg tør ikke. Kjøre bil i by? Nei, jeg tør ikke. Jeg tror på alvor at man jevnlig skal gjøre ting som man egentlig ikke tør. Ellers blir man en liten lort som gammel. Og hvordan skal man forklare barnet at ting ikke er så skummelt som det virker, om man oppfører seg som en pingle selv?

hør-hør! :Prøver:

him skrev:

Jeg tenker at forkjellen mellom "skummelt" og "farlig" er en ren intelektuell prosess som går helt av seg selv. Jeg tror ikke at folk som har edderkoppfobi, er hypokondere eller har klaustrofobi virkelig tror det er farlig, de er "bare" redde.

Tja, jeg klarer ikke helt å frikoble høydeskrekken min, og intellektualisere den. Høyder ER jo helt åpenbart livsfarlig! Faller man utfor Prekestolen, så... Og det er jo åpenbart overhengende sannsynlig at det skal skje! Kanten er jo DER! Hallo!

him skrev:

Kommentaren min gikk mer på at det er ikke rart eller merkelig at folk er redd for ting de ikke har erfaring med. Det er ikke skamfullt å være redd, men man må lære seg teknikker som gjør at man tør, selv om man er redd.

Sant. Min kommentar var ment som en utdyping.:)

Polyanna skrev:

Tja, jeg klarer ikke helt å frikoble høydeskrekken min, og intellektualisere den. Høyder ER jo helt åpenbart livsfarlig! Faller man utfor Prekestolen, så... Og det er jo åpenbart overhengende sannsynlig at det skal skje! Kanten er jo DER! Hallo!

Og SOM den kanten lokker og roper da. Store høyder er som magneter.

Esme skrev:

Jeg har tenkt at det er jo egentlig rart at det er menn mellom 19-25 år som skal være soldater, de er jo klart den mest pysete delen av befolkningen. Nei, erstatt disse med eldre kvinner 60-80 år, så hadde man fått den mest hardbarka og fryktløse hæren i verden!*


*Gitt at man kunne holdt alle store slag og trefninger i godt dagslys, på godt og tørt underlag og garantert ingen veskenappere i nærheten.

emm skrev:

Og SOM den kanten lokker og roper da. Store høyder er som magneter.

Sånn føler jeg det også.
Jeg får sånn "Tenk om jeg bare hopper nå?" følelse. Noen ganger når jeg ser store høyder på tv til og med.

Men på den lyse side - jeg er redd for så mye rart at jeg anser høydeskrekken for å være en normal ting ved meg jeg.

Og hvis noen prøver å hinte om at jeg er pysete så tar jeg frem trumfkortet mitt: "Hvor mange rundt bordet her har egentlig førerkort på motorsykkel?" Det er utrolig hvor ofte den kan avslutte en diskusjon. :fornøyd: