Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

Muskat skrev:

Er det? Som i med inne i timen?😕
Jeg har aldri sett noen foreldre som har vært igjen etter at skolen har startet. Nå har jeg ikke akkurat stått og speidet heller, men hvorfor gjør de dette da?

Horfor de gjør det er jeg litt usikker på gitt.
Men ja, de er i klassen gjerne en halvtime etter at det har ringt inn.

Det skjønner jeg, Bokormen, og det er ganske komplisert, dette. Det finnes ingen fasit her heller, men for meg er sånne ting (følge usikker 1.klassing helt inn i garderoben eller la være da 1.klassingen bør klare det selv) viktig i barneoppdragelsen, og jeg tror det er med på å forme barnet til den personen den kommer til å bli. Jeg har aldri vært av den oppfatningen at å pushe barnet hjelper barnet på noen måte. Det får kanskje utviklingen til å skyte fart, og barnet har nok ingen problemer med å omstille seg og følge den voksnes tempo når det gjelder tilvenning, men det at barnet gjør det betyr ikke at det er verken mer selvstendig eller trygg på situasjonen.

Min logikk tilsier at barnets tempo er det eneste riktige. Om man så må følge 1.klassingen 8 måneder helt inn i klasserommet. I denne prosessen snakker man med barnet og finner ut hva h*n tenker og tror samtidig som man skyter inn egne tanker om det. At man venter til barnet er klar og trygg på situasjonen, at man altså ikke forteller barnet når det bør være i stand til å gjøre det selv, viser at man lar barnet være seg selv og at det er helt greit at det tar tid. Jeg tror ikke ungen blir usikker av det, men jeg vet selvsagt ikke, men all fornuft forteller meg at enkelte ting må man lære, gjennomgå og finne ut av selv.

Om barnet er utrygt ville jeg ikke ha tvunget det til å gå alene. Absolutt ikke. Jeg tror trivsel på skolen påvirker hele skoledagen, både faglig og mht til vennskap. Og det er en stor prosess det der. Jeg ser absolutt faren med å ha selvstendige barn (vi har ett selv), i tvilssituasjoner er det lett å velge å si ja til en utfordring. Om man har et engstelig barn vil jeg tro det på samme måte er lett å automatisk si nei. Det kan være lurt (barnet vokser på en ny utfordring, eller man unngår å øke engstelsen), men av og til vil man vel sikkert gjøre feil.

Jeg tror utrygge barn presses av foreldrene i et forsøk på å gjøre de trygge og selvstendige. Jeg tror ikke man skaper selvstendige barn ved å tvinge de eller utsette de for ting de ikke vil enda. Ved å la de gjøre det i sitt eget tempo og hvis foreldrene godtar at ting av og til tar tid, får man frem det trygge i barnet, tror jeg, noe man etterhvert vil se resultat av ved å barnet gir mer og mer slipp på foreldrene. Man kan ikke finne svar på når det skjer i en bok, det er så individuelt at må nesten bare se det an.

Det som derimot skaper tafatte, uselvstendige barn i mine øyne er barn som ikke lærer å ta ansvar for noe som helst. Dette ser vi i mange voksne i dag som fraskriver seg alt ansvar og helst skyver det over på andre.

Skremmern skrev:

Det som derimot skaper tafatte, uselvstendige barn i mine øyne er barn som ikke lærer å ta ansvar for noe som helst. Dette ser vi i mange voksne i dag som fraskriver seg alt ansvar og helst skyver det over på andre.

Jeg tror foreldrene gjør dette i beste mening, men det slår jo ikke bra ut for barnet.

Jeg tror barna plukker opp utrolig mye fra oss, og speiler veldig mye av vår usikkerhet på deres vegne. Jeg har sittet og sett en del på ungene når de er på svømmekurs, og det er helt utrolig hvor mye de strekker seg og utfordrer seg selv i en slik setting, borte fra den mer forstående mamma. Og for en fantastisk mestringsfølelse det gir dem når de har strukket seg og fått til mye mer enn de trodde!

Sønnen min ville heller ikke fly alene første gangen vi spurte ham. Og vi tvang ham selvsagt ikke (han er sta som et esel, så jeg syns jeg ser det! 😛) Men for det første så oppmuntret vi ham, og for det andre så sørget vi for å finne ut akkurat hva det var som gjorde at han ikke ville. Og det var at han ikke hadde full oversikt over alle delene av flyturen: Hvordan fant man riktig fly (jo, noen følger deg). Hvordan finner han den som skal vise ham veien? Hvordan skal han betale?!?! Når alle spørsmål var besvart, så var han klar.

Niesen min er i utgangspunktet en flink og "for seg" jente. Moren hennes er skrekkelig, skrekkelig redd av seg. For mange, mange ting. Og ungene "samarbeider", slik unger gjør. De blir mast og mast og mast på, men aldri utfordret til å teste egne grenser. Til å gjøre noe som virker vanskelig, og så oppleve å få det til. Eller ikke.

Umuriel skrev:

Men da er det jo godt at de andre barna her blir så selvstendige at de kan ta seg av dine, mine og Safrans barn. 🙄

Den skjønte jeg ikke. 😮 Forklare?

Hattifnatten skrev:

Men altså.. Er ikke barna ute? Har ikke barna gym? Hvordan klarer de å kle seg og henge ting på plass hvis de ikke klarer det på morgen og ettermiddag? (Da sikter jeg ikke til ditt innlegg Muskat.)

Jeg fulgte ikke fordi hun ikke klarte å henge opp selv, bare så det er sagt. Garderoben er trang og liten, og det var KAOS. Min var en av de få som klarte å henge opp selv, og holde styr på tingene sine. Jeg fulgte fordi jeg syns det er viktig også å være tilsted på barnas arena. Nå går hun stort sett fra sfo selv, men de gangene jeg henter henne går jeg gjerne helt inn og blir sittende litt.

Skremmern skrev:

Min logikk tilsier at barnets tempo er det eneste riktige. Om man så må følge 1.klassingen 8 måneder helt inn i klasserommet. I denne prosessen snakker man med barnet og finner ut hva h*n tenker og tror samtidig som man skyter inn egne tanker om det. At man venter til barnet er klar og trygg på situasjonen, at man altså ikke forteller barnet når det bør være i stand til å gjøre det selv, viser at man lar barnet være seg selv og at det er helt greit at det tar tid. Jeg tror ikke ungen blir usikker av det, men jeg vet selvsagt ikke, men all fornuft forteller meg at enkelte ting må man lære, gjennomgå og finne ut av selv.

Enig.

safran skrev:

Den skjønte jeg ikke. 😮 Forklare?

Det var bare en tullekommentar til Skremmerns "Så moralen er (...)"

Hva mener/tror dere forresten er lurt å gjøre ift barn som ikke etter hvert bli mer selvstendige, og/eller mangler tro på at de greier ting selv?

Jeg kan aldri tenke meg at det finnes en fasit på det der. 🙂

Men en blanding av å høre på og svare på de usikkerhetene de har, og å gradvis gi utfordringer som er litt vanskelige, men overkommelige, tror jeg er bra for alle barn.

Polyanna skrev:

Jeg kan aldri tenke meg at det finnes en fasit på det der. 🙂

Men en blanding av å høre på og svare på de usikkerhetene de har, og å gradvis gi utfordringer som er litt vanskelige, men overkommelige, tror jeg er bra for alle barn.

Og så være til stede og støtte etter behov.

Ja, men jeg vet for meg selv at jeg stadig undervurderer dem i fht hva som er "behov".

Bokormen skrev:

Hva mener/tror dere forresten er lurt å gjøre ift barn som ikke etter hvert bli mer selvstendige, og/eller mangler tro på at de greier ting selv?

Ikke mer press eller "oppmuntring" hvert fall. Jeg ville da konkludert med at det er bare slik barnet er og lagt til rette for at barnet skal føle seg så trygg som mulig. Som ved å fortsette å følge det helt inn i klasserommet.

Min bestevenninne husker jeg ble fulgt inn av moren sin de gangene vi hadde gym i første klasse. Hun synes tydligvis gym var kjempeskummelt. Hun ble i det hele tatt fulgt mye hele første klasse. Etterhvert ble hun trygg og moren trengte ikke bli med mer. Husker jeg var litt misunnelig der jeg gikk med nøkkel rundt halsen.
Jeg kan liksom ikke se at det har gjort henne uselvstendig der hun har en god lederstilling og doktorgrad i dag. Eller meg mer selvstendig for å ta et sannhetsvitne fra andre enden av skalaen.

Polyanna skrev:

Ja, men jeg vet for meg selv at jeg stadig undervurderer dem i fht hva som er "behov".

Nettopp.

Det er vel få som er i mot prinsippet at barn skal føle seg trygge og ikke presses, men få utfordringer som er adekvate i forhold til deres personlighet og alder.

Det er antagelig foreldre som sender avgårde tre-åringer alene på båt og foreldre som insisterer på at 28-åringen deres ikke kan være alene på sykehus også. Jeg tror de fleste foreldre "ser" barna sine sånn nogenlunde, bommer på noe, men treffer på en god del. Men klart, det finnes foreldre det bare er til å himle over også.

Jeg tror jeg knapt har hatt en mannlig pasient mellom 20-25 år her i Oslo-området inn til legetime hvor mor ikke har vært med. En gang skjedde det, men da ringte mor dagen etter og ville høre hva vi hadde snakket om. Og det er ikke innenfor min forståelse av hva som er nødvendig.

Esme skrev:

Jeg tror jeg knapt har hatt en mannlig pasient mellom 20-25 år her i Oslo-området inn til legetime hvor mor ikke har vært med. En gang skjedde det, men da ringte mor dagen etter og ville høre hva vi hadde snakket om. Og det er ikke innenfor min forståelse av hva som er nødvendig.

Nå må du værsåsnill å si du tuller!

Esme skrev:

Det er vel få som er i mot prinsippet at barn skal føle seg trygge og ikke presses, (...)

På FP, muligens, men vi er vel alle enige i at FP-ere ikke er representative for foreldre flest. Jeg ser og opplever at barn presses mye IRL.

Jeg er ingen hønemor, her kan de klatre i trær, gå alene til skolen i fra førsteklasse, de må gjerne sykkle til skolen når de er trygge på det selv. Jeg fikk forresten tlf fra rektor i fjor, fordi mellomste i andreklasse fikk lov til å sykkle. Hun holdt en lang avhandlig om hvor farlig det var å ferdes i trafikken, mellomste er langtfremme, han er veldig smart og kan ferdes i trafikken.
Jeg spurte jeg, er det bedre at jeg kjører han da? Lage trafikk kaos uten for skolen sammen med alle de andre barna som blir kjørt?Da får han ikke frisk luft og trim.
Rektor var enig med meg hun, men det var FAU som hadde bestemt dette. Barna skal ikke sykkle før etter påske i 4 klasse!
Skjønner ikke hvordan en gjeng med foreldre kan sitte å forhåndsbestemme hva som er best for mine barn, alle barn er ikke like.

Så ja det er nok endel barn som blir uselvstendig og tafatte individer

Kom på noe, i jobben min ser jeg mye rart. Det er flere som kommer første dagen på jobb med mor eller far, dette her er ungdommer fra 18 år omtrent. Det er litt snodig synes jeg, jeg har selv vært i jobb sden jeg var 16 år, jeg har ikke hatt med noen av mine foreldre på første jobb dag. 🙂

emm skrev:

Nå må du værsåsnill å si du tuller!

Nope, det er ramme alvor. Menn i Oslo-området mellom 20-25 år, har som oftest med seg mor når det gjelder poliklinikktimer. Jeg regner jo med at de ikke tar henne med når de lurer på om de har kjønnssykdommer, men sånne spesialistgreier? Da skal hu mor være med ja.