Organdonasjon - snudd opp ned (Vårt Land)

Det er sant. Dessuten så er det temmelig farlig for en alkoholikerkropp å gå gjennom avvenning. Ikke sikkert at en ganske syk kropp ville tålt det heller.

Sitron skrev:

Ja, det er jo derfor jeg er villig til å donere. Ville bare si at jeg forstår tankegangen enormt godt og at jeg faktisk skjønner at den kan vippe folk over til å ikke donere når de står midt oppi en tragedie.

Altså et veldig godt argument for å ha ordningen som her foreslås. Jeg skjønner såklart at man kan bli ytterligere knekjørt av å måtte svare på dette med organdonasjon hos sin kjære som akkurat har dødd. Grunnen til at jeg syns det var vanskelig å forstå kameraten min er nok at jeg har tenkt så grundig gjennom dette på forhånd og tatt et klart valg ift til det. Det er det ikke alle som har, det hadde ikke han heller. Når man da står i bunnløs sorg er det vel en naturlig reaksjon å klamre seg fast til at vedkommende ikke skal bli enda mer "borte".

Jeg har vært i denne problemstillingen mange ganger og er veldig for dette forslaget (dvs automatisk "ja" dersom ikke aktivt reservert seg mot). Det er ofte en umenneskelig byrde å pålegge sjokkerte sørgende pårørende å samtidig skulle stille seg positive eller negative til organdonasjon. De klarer ofte knapt å ta til seg informasjonen de får omkring selve dødsfallet. Forbausende mange sier "nei". Min erfaring er at dette ofte føles tryggest når man ikke kjenner avdødes egen overbevisning; da gjør man ikke noe galt på en måte. Men jeg har også vært borti to tilfeller der pårørende kom dagen etter og hadde ombestemt seg fordi de da kom på ting avdøde hadde sagt omkring emnet - ting de ikke klarte å huske på i den traumatiske akuttfasen. Og de ble utrolig lei seg da de skjønte at det var for sent å ombestemme seg da.

Jeg blir alltid så glad når pårørende selv tar opp spørsmålet - fordi det betyr at de som oftest har en mening for eller imot. Oftest for.

Jeg har aldri vært borti noen tilfeller der pårørende har angret seg; men i ett tilfelle var det ett familiemedlem som (av eget ønske) nektet mens de øvrige ønsket å følge avdødes ønske (som var å være donor). Den gangen ble det faktisk ikke noen donasjon, mest fordi den aktuelle personen (som selvsagt også var i sjokk og sorg) lovet en grundig huskestue om det ble gjennomført. Vi tok ikke sjansen.

Mammatuss skrev:

Altså et veldig godt argument for å ha ordningen som her foreslås. Jeg skjønner såklart at man kan bli ytterligere knekjørt av å måtte svare på dette med organdonasjon hos sin kjære som akkurat har dødd. Grunnen til at jeg syns det var vanskelig å forstå kameraten min er nok at jeg har tenkt så grundig gjennom dette på forhånd og tatt et klart valg ift til det. Det er det ikke alle som har, det hadde ikke han heller. Når man da står i bunnløs sorg er det vel en naturlig reaksjon å klamre seg fast til at vedkommende ikke skal bli enda mer "borte".

Ja, jeg er enig med deg der. Om det da avgjøres for en, så slipper man å slite med skyldfølelse for at en selv sa ja til å "hakke opp" sin kjære.

Det var en god idé!

Skilpadda skrev:

Skulle tro det er evnen (og ikke bare uttalt vilje) til å endre adferden som spiller rolle her.

Jepp, det er lungepasienter jeg kjenner best til da, og der er det hvertfall sånn at man må ha vært røykfri i 3 mnd før man får ny vurdering. Regner med det finnes tilsvarende kriterier for andre grupper.

Dette er en glimrende idè.

Har alle dere donorkort i lommeboka, eller informert deres nærmeste om deres standpunkt til organdonasjon?

Jeg og min nærmeste er gjensidig informert om at det er fritt frem for å forsyne seg med alt som måtte være brukbart når vi selv ikke kan gjøre oss nytte av det lenger. Vi har noen donorkort liggende et sted også, men siden sykehuset vel uansett må spørre nærmeste pårørende om lov, tror jeg ingen av oss har tatt bryet med å fylle dem ut og bære dem med oss.

Albertine skrev:

Dette er en glimrende idè.

Har alle dere donorkort i lommeboka, eller informert deres nærmeste om deres standpunkt til organdonasjon?

Jeg har informert mine nærmeste. Jeg ville skaffe meg donorkort, men etter at jeg fikk høre at pårørende uansett har siste ordet i saken har jeg heller lagt vekt på å si fra til dem.

Man skulle jo tro at et signert donorkort overkjører familiens mening.

Albertine skrev:

Dette er en glimrende idè.

Har alle dere donorkort i lommeboka, eller informert deres nærmeste om deres standpunkt til organdonasjon?

Har begge deler.

…og kommer ikke HELT over overskriften i sin forkortede versjon jeg så akkurat i db.no. "SV vil ta organer." Er det rart folk stemmer FrP?

Jeg har informert mine nærmeste, og venner, iom at vi er en temmelig liten familie. Venner kan da evt. få kontakt med familie om de ikke er tilgjengelige.

alfaCharlie skrev:

Har begge deler.

…og kommer ikke HELT over overskriften i sin forkortede versjon jeg så akkurat i db.no. "SV vil ta organer." Er det rart folk stemmer FrP?

Sitron skrev:

Det er sant. Dessuten så er det temmelig farlig for en alkoholikerkropp å gå gjennom avvenning. Ikke sikkert at en ganske syk kropp ville tålt det heller.

Forresten pleier nesten alltid alkoholikere å bli utelukket fra sånne vurderinger, fordi det er så massiv skade på så mange organer, at om de skulle få en ny lever, er fortsatt tarmen, hjernen, hjertet osv osv for dårlig.

Det er selvsagt trist, men det er jo bra at de som får de få organene det kjempes om, har en reel sjangse til å nyttiggjøre seg av dem.

Albertine skrev:

Man skulle jo tro at et signert donorkort overkjører familiens mening.

Det burde gjort det, ja. På den annen side tilhører jo den døde kroppen på mange måter familien og ikke seg selv lenger - det er vel for eksempel nærmeste pårørende som avgjør ting i forbindelse med begravelse og slikt, jeg vet ikke om man kan stille "krav" til dette i et testamente eller lignende?

Madam Mim skrev:

Hva er logikken? Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor man ikke vil gi bort noe når man likevel er død? HVa skal man med innmaten da, liksom? Enlighten me!

Har ikke lest hele tråden enda, men denne måtte jeg svare på. Min mor har vært vitne til en obduksjon der de også hentet ut organer. Hun blir fysisk dårlig bare av å tenke tanken på at noen skal behandle henne så uverdig etter hennes død. Hun sier det var brutalt og særdeles respektløst ovenfor den døde. Og selvsagt kan det nok se slik ut når de har det travelt og det står om sekunder for å redde ut ting. Hun vil iallefall overhodet ikke gå med på å donere så mye som en tarmtott etter å ha sett dette.
Og vet dere,- jeg kan forstå henne!

Jeg mener det er innført i Belgia og i Nederland er det diskutert å begynne med det.

Jeg har informert mine pårørende om at alt som er brukendes bare kan tas.

Myrsnipa skrev:

Har ikke lest hele tråden enda, men denne måtte jeg svare på. Min mor har vært vitne til en obduksjon der de også hentet ut organer. Hun blir fysisk dårlig bare av å tenke tanken på at noen skal behandle henne så uverdig etter hennes død. Hun sier det var brutalt og særdeles respektløst ovenfor den døde. Og selvsagt kan det nok se slik ut når de har det travelt og det står om sekunder for å redde ut ting. Hun vil iallefall overhodet ikke gå med på å donere så mye som en tarmtott etter å ha sett dette.
Og vet dere,- jeg kan forstå henne!

Uff, man må da oppføre seg pent, selv om det er travelt. Det er jo et menneske og ikke et slakt man behandler!

Jeg tviler på at hasteoperasjoner på levende personer ser spesielt "respektfulle" ut de heller, jeg, Myrsnipa. Det er nok best å ikke tenke altfor mye på hvordan man tar seg ut i full narkose og med kirurgarmer kjørt inn i bukhulen til albuene. Jeg ville likevel ikke reservert meg mot operasjoner som kunne reddet livet mitt, og jeg har litt problemer med at man synes dette er så ille at man vil reservere seg (etter at man er død, til og med) mot noe som kan redde andres liv.

Skilpadda skrev:

Jeg tviler på at hasteoperasjoner på levende personer ser spesielt "respektfulle" ut de heller, jeg, Myrsnipa. Det er nok best å ikke tenke altfor mye på hvordan man tar seg ut i full narkose og med kirurgarmer kjørt inn i bukhulen til albuene. Jeg ville likevel ikke reservert meg mot operasjoner som kunne reddet livet mitt, og jeg har litt problemer med at man synes dette er så ille at man vil reservere seg (etter at man er død, til og med) mot noe som kan redde andres liv.

Jeg må nevne at damen ikke vil skjæres i med mindre hun skal drapsobduseres.

Har forøvrig diskutert dette med henne mange ganger, men hun ser seg helt blind på det brutale i situasjonen og klarer ikke se andre aspekter.
Jeg skjønner likevel at dette skremte henne såpass at hun har utviklet en seriøs avsky/redsel for dette og da syns jeg man burde respektere det standpunktet og ikke stille spørsmålstegn ved hennes empati. Det er dessverre ikke så enkelt.