Dåp, navnefest eller bare fest?

Jeg synes det er særdeles merkelig å døpe barn kun fordi det er en tradisjon. Dermed var det helt uaktuelt for oss, ettersom hverken mannen eller jeg er kristen. At hans familie mente vi burde døpe fordi "det er jo det man gjør", kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Så her ble det ingen fest av noe slag. Hadde vi bodd nærmere familie den gang (både mannens og min familie bodde den gang minst 150 mil unna), kan det godt hende at vi hadde hatt en navnefest eller Velkommen til verden-fest. Men slik ble det ikke, og da droppet vi det med andremann også, selv om vi da hadde flyttet til min hjemplass.

Jeg kunne også tenke meg å ha en slags markering, men av ulike grunner føltes det vanskelig. Så det ble som sagt ikke noe.

Begge mine er døpt, kun pga. tradisjon. Jeg synes det er helt fjernt og hadde ikke valgt det samme i dag. Min mor mente jeg ikke kunne gjøre forskjell på ungene, når den ene var døpt måtte jo den andre også få døpes, stakkars. 🙄
Akkurat som om en av dem kom til å bli misunnelig på den som var døpt!

Hvis vi får et barn til en gang, vil det ikke bli døpt. Men vi vil holde en slags velkommen til verden-fest. Ikke i regi av noe, kun en sammenkomst her hjemme for å feire barnet.

Litt godt å leste at flere tenker som oss. Vi er helt på linje med Inagh og Mirmell. Vi følgte oss ganske alene og sære da vi skulle forsvare valget for familiene våre.

LoneLone skrev:

Litt godt å leste at flere tenker som oss. Vi er helt på linje med Inagh og Mirmell. Vi følgte oss ganske alene og sære da vi skulle forsvare valget for familiene våre.

Jeg syns også det er dumt å døpe bare fordi det er tradisjon, det hadde ikke vært akuelt for meg heller, på samme måte som at det å konfirmere seg bare fordi det er tradisjon.

Jeg kan imidlertid skjønne dilemmaet i denne konkrete situasjonen, og at det ikke føles så lett.

Jeg skjønner jo dilemmaet og at en vil gjøre det likt for barna, men hvis ingen av foreldrene lenger er kristne synes jeg ikke dåp er det beste alternativet. Jeg hadde følt det feil overfor kirken også, jeg, hvis jeg skulle bruke deres rituale og lokaler fordi jeg syntes det var hyggelig eller tradisjon eller burde være sånn. Jeg respekterer jo andres tro selv om jeg ikke er kristen, så jeg bruker ikke kristne ritualer når jeg ikke tror på det de tror på. Dermed ville jeg i dette tilfellet valgt en egenarrangert fest, og så forklart til barnet når det spør hvorfor vi gjorde det sånn. Selvsagt vil det ikke skjønne detaljene i det som lite barn, men seinere vil det forstå, og jeg har veldig vanskelig for å se at et barn skal ta varig skade av å ikke blir døpt.

Begge er døpt i kirken. Veldig koselig og fint. Jeg er kristen, men måtte ta en runde med mannen for å få han med på det med første siden han ikke er kristen. Han likte imidlertid dåpsseremonien så godt at det var aldri et spørsmål om å døpe nr to.

Eneste som faktisk var et slags problem var å finne to faddere som var med i statskirken... Det var ikke lett... "Alle" er jo meldt ut....🙄
Svigers lei seg fordi dattera deres ikke kunne være fadder, siden de ikke døpte barna sine når de var små. De angret visstnok på dette siden. Så det ble ingen fra deres side, ble søsteren min og venninnen min. Men vår kirke godtok ikke faddere som ikke er med i statskirken.

Hattifnatten skrev:

Altså det å døpe et barn er ikke feil overfor kirken selv om ikke foreldrene tror. Dåpen er et selvstendig sakrament som gis barnet.
Det er foreldrenes syn som blir avgjørende her slik jeg ser det. Synes man det blir galt å la barnet få sakramentet bør man selvsagt la være.

Det er vel i og for seg det jeg sier også, da. For meg, som ikke tror, og i grunnen ikke har sans for å innlemme barn i den kristne tro før de er i stand til å vite hva de selv ønsker, ville det bli veldig feil å døpe. Jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke-troende foreldre velger å døpe barn hvis de selv ikke tror på religionen og dermed dens sakramenter?

Vi hadde familiefest uten noen form for seremoni for Lille Ville. Leide lokale, bestilte mat og inviterte slekta. Det var veldig koselig, og mindre stress enn å skulle innom kirke eller noe annet sted først.

Ingen har reagert på at vi ikke hadde noen "formell" del først - så vidt jeg vet. I så fall har de hatt vett og oppdragelse til ikke å si noe om det.

Jeg skjønner at det blir litt annerledes når man har fler barn, og det gjøres på forskjellig måte. Men går det ikke bare an å fortelle dem at dere sluttet å gå i kirken, og at dere derfor valgte noe annet for den yngste? Barn har det med å godta enkle og logiske forklaringer.

Hattifnatten skrev:

Enig i det ,men overfor kirken blir det ikke feil. Feil blir det kun evt for dere som foreldre.

Så kirken synes det er greit at foreldre som ikke er kristne døper barna? Jeg spør fordi jeg ikke vet, altså, det er interessant.

Mariss skrev:

Begge er døpt i kirken. Veldig koselig og fint. Jeg er kristen, men måtte ta en runde med mannen for å få han med på det med første siden han ikke er kristen. Han likte imidlertid dåpsseremonien så godt at det var aldri et spørsmål om å døpe nr to.

Eneste som faktisk var et slags problem var å finne to faddere som var med i statskirken... Det var ikke lett... "Alle" er jo meldt ut....🙄
Svigers lei seg fordi dattera deres ikke kunne være fadder, siden de ikke døpte barna sine når de var små. De angret visstnok på dette siden. Så det ble ingen fra deres side, ble søsteren min og venninnen min. Men vår kirke godtok ikke faddere som ikke er med i statskirken.

Vi har en fadder som ikke er medlem av statskirken, det var ikke noe problem.

Ok, da forstår jeg. Takk!

For oss ville det uansett bli feil da, på grunn av vår ikke-kristne tro. Men jeg ser poenget. Jeg er jo forsåvidt også døpt uten at mine foreldre er troende, men med veldig kristne faddere.

Jeg ville valgt likt for mine barn.

goldnugget skrev:

Jeg ville valgt likt for mine barn.

Selv om du feks. forandret mening om dåp mellom to av barna? Min mor tenker jo det samme som deg, og mener det er synd på vårt eventuelle tredje barn om han/hun ikke blir døpt, for da "blir det ikke likt". Jeg skjønner ikke helt tankegangen, må jeg innrømme. Bare tanken på at jeg skulle vært misunnelig på min bror om han ble døpt og ikke jeg, er helt absurd.

Jeg ville valgt likt for mine barn. Og det har ikke noe med misunnelse å gjøre. Jeg synes bare at man kan velge dåp/ikke dåp likt for barna sine. (Altså våre barn.)

Jeg har selvsagt all respekt for at man vil velge likt for barna sine, men jeg prøver bare å forstå tankegangen til min mor. Etter å ha døpt to barn jeg egentlig ikke ville døpe, er jeg nå blitt enda mer sikker på at dåp var feil i vårt tilfelle og at jeg ikke ville gjort det igjen. Skulle jeg da døpe et eventuelt tredje barn fullstendig mot min vilje og alt jeg står for, fordi det skal være likt?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av at ting skal være likt mellom barna våre. Men dåp/ikke dåp synes jeg at er en ting som kan får en stor innvirkning på valg de tar senere, og da synes jeg det er fint at de har fått det samme utgangspunktet. Men nå har ikke vi tatt valgene våre basert på hva noen andre ville at vi skulle gjøre.