I hvilke situasjoner blir du nervøs?

Ja, tannlege har jeg fortrengt. Gynekolog er ikke noe problem, men den tannlegen.

Divine skrev:

Det meste.

Når jeg har en mer eller mindre velbegrunnet mistanke om at jeg har gjort en dårlig jobb eller har glemt noe viktig, og er i ferd med å bli avslørt. (Leger og tannleger er derimot ikke skumle.)

Selv blir jeg nervøs når jeg må prestere noe som jeg ikke er helt sikker på om jeg kan, spesielt når det er noe som jeg virkelig vil kunne.

Og når jeg lager mat til andre (voksne) personer. Oh, skrekk.

Gynekolog, definitivt. Større inngrep. Tannlegetime for ungene (har vi vært flinke og pusset tennene deres ordentlig). Jeg har vært det i enkelte jobbsituasjoner også (men aldri fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, men f.eks. pga få ressurser tilgjengelig), samt imaginære brannlyder fra stua om natta. 😮

Jeg kan bli nervøs foran egne presentasjoner, og jeg får ofte også nokså høy puls før enkelte møter der det skal forhandles om viktige ting, men jeg har lært meg å fungere med det. Jeg reagerer fysisk, men ser ut og opptrer visstnok veldig rolig og avbalansert, sier ryktene.

Og så blir jeg ufattelit nervøs når telefonen ringer, og displayet viser barnehage eller skole. Rett og slett dritnervøs for at noe alvorlig har skjedd ungene.

Skilpadda skrev:

tannleger er derimot ikke skumle.

Jo'o, for ei stakkars lommebok.

Jeg er egentlig ganske modig! Men å holde den konfirmasjonstalen nå på Lørdag, foran hele xéns familie var ikke no særlig. Jeg visste jeg MÅTTE reise meg snart.. og kjente matlysten forsvant og hjerte banke. Fikk meg liksom aldri til å plinge på det glasset... Haha, så tett!

Men det ble ihvertfall sagt noen få ord. Og det viktigste ble ikke glemt heller, at jeg var fryktelig stolt av den herlige gutten min!

..tannlegen er jeg heller ikke no særlig glad i.

Mus.

Stort sett i forbindelse med sosiale situasjoner. Fra den klassiske "snakke for stor forsamling" til mer absurde småting.

Ja, og så blir jeg antagelig nervøs av operasjonssaler, begynner alltid å fryse så jeg skjelver og hakker tenner så snart jeg er på operasjonsbordet. Det er litt snedig, siden jeg ikke er det minste bevisst redd for operasjoner, leger, narkose e.l. - men kroppen min er visst det.

Jeg blir nervøs av å måtte ta enkelte telefoner, typ Nav etc. Jeg blir drit-nervøs rett før jeg skal synge for noen. Jeg blir nervøs når jeg skal fjerne føflekker, fjernet en for halvannen uke siden, og var så nervøs at jeg holdt på å dø.

Definetivt lånesøknader. Jeg faar ikke sove og blir skikkelig irritert og emosjonell.

Jeg liker heller ikke aa ringe til Laanekassen eller banken uansett om jeg vet at alt er i orden.

Åhja. Og når syklusen er på tur. Angst.

Jeg blir ikke så ofte nervøs. Kjenner at jeg smiler litt av en del av tingene som kommer fram i tråden. Ikke fordi jeg ikke har forståelse for at andre kan bli nervøse av det, men mer fordi mange av tingene er i kategorien for ting jeg har vært nervøs for, men kommet over. 🙂

Det er vel mest hvis jeg har en begrunnet mistanke om at jeg har gjort noe feil (eller til og med vet det) at jeg blir nervøs.

Ja, og så blir jeg av en eller annen grunn fryktelig nervøs når jeg blir vinket til siden av UP. Selv om jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt. 😀 De vil bare ta promillekontroll, og jeg kjører ikke i fylla, men likevel...

Tannlegen er jo bare koselig. Har sovnet i stolen flere ganger!

Å snakke i forsamlinger er ubehagelig. :svett:

Anda skrev:

Jeg reagerer fysisk, men ser ut og opptrer visstnok veldig rolig og avbalansert, sier ryktene.

Samme som meg. Alle sier: "Du som er så rolig..." Inni meg er det kaos når jeg er nervøs...

Om jeg er ute i dårlig tid og kanskje mister et fly eller noe slikt. Det hater jeg.