Little miss Perfect

Mex skrev:

Jeg er helt enig med deg at ekstrem fokus på en egenskap enten det er utseende eller et annet talent fort kan gi barnet et galt/snevert bilde av verden. Men som det blir sagt senere her, et talent har man til en viss grad mer kontroll over enn et utseende. Selv om jeg tror at begge deler fort i mange tilfeller kan føre til spiseforstyrrelser eller verre ting.

glitterchick skrev:

Man kan si omtrent nøyaktig det samme om en liten pianospiller f.eks:

Hva skjer med et barnesinn når de får innprentet at de må være flinke for å være vellykkede?
Hva slags verdier får de med seg videre i livet?
Hva vil være ringvirkningene, hva kan de videreformidle til andre - vil ikke disse være mer troende til å trykke ned andre barn som kanskje ikke er "flinke nok" ?
Og hva skjer den dagen disse barna kommer i puberteten, legger på seg, får kviser og de ikke lenger er det lille, søte vidunterbarnet?
Hva skjer når de oppdager at de var flinke som barn, men ikke kommer inn på musikkhøgskolen fordi det er mange andre, mye flinkere ungdommer der ute?

Jeg kjenner et par fotballspillere som virkelig ble pushet frem som barn, de var Norges neste store håp og det var ikke måte på, og så har de bare blitt middels gode fotballspillere med åra. Det har slitt endel på psyken det altså.

Jeg syns det er galt å fremelske en egenskap så ensidig og massivt, samme hva det er.

Necesario skrev:

Jo, jeg er enig i det. At det da blir press fra foreldrene og ikke et ønske fra barna. Men uansett blir barn større og kan velge selv. Og da kan de slutte helt med en idrett eller et instrument. Men hvordan de ser ut vil de alltid ha med seg. Og det må de forholde seg til hele livet. Man kan velge å ikke forholde seg mer til en sport feks. Selv om det uansett har preget personen opp igjennom åra.

alfaCharlie skrev:

Og så kunne jeg tenkt meg en dokumentar på tidligere små misser, og hvordan livet deres har utviklet seg. Det kunne vært interessant å se.

glitterchick skrev:

Jeg syns ikke det, så lenge det blir utøvet et usunt press. Da er det revende likegyldig hvilken aktivitet som er utgangspunktet.

Adrienne skrev:

Jeg burde selvsagt poengtert at jeg tok forbehold mot usunt press, det er jo ikke bra uansett hva man presser på. Men jeg er enig med aC at det å skulle prestere noe basert på utseende får det til å skurre skikkelig hos meg, uansett om presset var sunt eller usunt eller hvordan man nå skal definere det.

alfaCharlie skrev:

Og så kunne jeg tenkt meg en dokumentar på tidligere små misser, og hvordan livet deres har utviklet seg. Det kunne vært interessant å se.

allium skrev:

I tillegg til at hva som er pent defineres på en veldig snever måte. Hvis du ikke har stort hår med krøller, struttekjole, solbrun hud og hvite tenner, så er du ikke pen. Og for all del, du må bevege deg stivt og innlært, og smile, smile, smile.

Divine skrev:

Nå er det flere som har hevdet dette i denne tråden, og jeg kjenner at jeg blir litt provosert av det. Jeg har alltid hatt store komplekser for utseendet mitt og var aldri noe populært barn. Det betyr da vel ikke at jeg automatisk har behov for at mine barn skal ta støyten for det, og presses til å bli "perfekte".:mindre pen, men ikke stokk dum av den grunn:

Mex skrev:

Jeg får litt samme følelsen som når man går på utstilling med hunden.

Niobe skrev:

Og jeg var "den minst pene jenta" hele oppveksten, uten at jeg har tenkt å pynte poden av den grunn. Han er jo så vakker, og det rareste er jo at vi ligner. 🙂

glitterchick skrev:

Man kan si omtrent nøyaktig det samme om en liten pianospiller f.eks:

Hva skjer med et barnesinn når de får innprentet at de må være flinke for å være vellykkede?
Hva slags verdier får de med seg videre i livet?
Hva vil være ringvirkningene, hva kan de videreformidle til andre - vil ikke disse være mer troende til å trykke ned andre barn som kanskje ikke er "flinke nok" ?
Og hva skjer den dagen disse barna kommer i puberteten, legger på seg, får kviser og de ikke lenger er det lille, søte vidunterbarnet?
Hva skjer når de oppdager at de var flinke som barn, men ikke kommer inn på musikkhøgskolen fordi det er mange andre, mye flinkere ungdommer der ute?

Jeg kjenner et par fotballspillere som virkelig ble pushet frem som barn, de var Norges neste store håp og det var ikke måte på, og så har de bare blitt middels gode fotballspillere med åra. Det har slitt endel på psyken det altså.

Jeg syns det er galt å fremelske en egenskap så ensidig og massivt, samme hva det er.

Knerten skrev:

Greit nok at det å dra med barna sine på Beauty Pageants ikke burde være noe å trakte etter, men å kalle foreldrene white trash, er vel litt i overkant. Folk er da ikke søppel selv om de kanskje ikke er de skarpeste knivene i skuffen.

Plipp skrev:

Jeg mener likevel at å være fattig begrenser mulighetene og vi kan ikke sitte her og mene at vi aldri ville gjort det samme dersom vi var i deres situasjon.

Plipp skrev:

Jeg mener likevel at å være fattig begrenser mulighetene og vi kan ikke sitte her og mene at vi aldri ville gjort det samme dersom vi var i deres situasjon. Å gripe en mulighet der man ser den. enten den virker moralsk forkastelig eller ikke.

glitterchick skrev:

Man kan slutte med skjønnhetskonkurranser også. Jeg tror endel av dere undervurderer hvor mye et barn kan identifisere seg med et talent, og at det er minst like vanskelig å innse at man bare er en middelmådig fotball- eller pianospiller som å innse at man har et helt ordinært utseende.

glitterchick skrev:

Jeg syns det er litt nedlatende å skylde på at de er fattige, det blir lett litt sånn "fattige er dumme" (jeg mener ikke at du sier det altså!). Det koster faktisk ganske mange penger å delta på disse greiene, og mitt inntrykk fra andre dokumentarer er at det ikke er spesielt fattige folk som deltar. Det er lavere middelklasse, men ikke ustyrtelig fattige. Det jeg syns er felles er at det er folk som kanskje ikke har sett verdien av utdannelse selv, og derfor har vanskeligere for å velge det som en vei for barna sine.