En slags spinoff: Hadde du en trygg oppvekst?

Ja, jeg hadde absolutt en trygg oppvekst.

Ja, jeg opplevde den som veldig trygg og samtidig veldig fri. Det var sjelden at noen voksne aktiviserte eller lekte med oss, vi levde vårt liv utendørs, de levde sitt på sin voksenarena. Voksne blandet seg lite, men de hadde et visst overblikk likevel. Kravene var få, men krystallklare og selvstendighet ble tatt for gitt. Jeg gikk alene til barnehagen første dagen, og alle besøk hos skoletannlege, skolelege, heslesøster etc. ble enten foretatt på samlebånd som ved vaksninasjon og veiing & måling eller to og to barn sammen. Husker min mor ble ganske snurt da helsesøster sendte med lapp hjem med en noe kvass beskjed om å gi meg fløte. 😀

Jeg var et naturlig trygt og aktivt barn som virkelig profitterte på en slik form for oppdragelse. Mer detaljstyring og snevrere rammer hadde nok vekket rebellen i meg.

Nei, var veldig utrygg og redd som liten. Både hjemme og på skolen. Hadde tak over hodet, mat på bordet, opplevde ingen rusproblemer, men hjemme ble jeg enten ignorert, kjeftet på, slått eller ledd av. Jeg var også mye hos min mormor som var en heks. Hun slo meg aldri, men truet stadig med juling for den minste ting. Jeg fikk aldri noe nærhet av mine foreldre eller noen andre i familien min. Jeg husker en tante en gang ga meg en klem og det var en rar følelse. En ny opplevelse for meg. Helt utrolig, spesielt når jeg tenker på hvor mye jeg klemmer og koser med min datter, det er jo den mest naturlige ting i verden! Så kort sagt, jeg kommer fra et iskaldt hjem. Og på skolen ble jeg mobbet og jaget av de andre barna fra omtrent første skoledag.

Ikke hele tiden, men stort sett. Hadde det veldig fint til jeg var 11-12 år.

leliane skrev:

Ja, jeg var heldig i valg av foreldre.

Heldig i valg?

Motstridene å si egentlig.

Ja!

Hjemme hadde jeg det veldig trygt og godt. Mamma og pappa har alltid stått på for meg og søsteren min. Det gjør de fremdeles.

Skolen er en annen sak. Jeg ble mobbet fra sjette klasse og ut niende, og søsteren min hadde sine issues med ymse lærere som brukte henne som hakkekylling. Det eneste jeg har å utsette på foreldrene mine i forbindelse med det var at de ikke lot meg bytte skole.

Skrev en lang avhandling, men sletter og skriver heller: Nei, dessverre. Først etter jeg ble voksen har jeg det trygt og godt.
Alt var ikke bare fælt, men mye utrygghet og tiltaksløshet rundt meg. Mange fordommer også, pga en noe spesiell familiesituasjon.

Jeg hadde en ustabil barndom, med perioder hvor det var veldig utrygt. Med én sviktende forelder, og den andre som med tiden mistet noe av evnen og kraften til å stå støtt.
Jeg blir veldig usikker på om jeg syns jeg hadde mer utrygghet enn trygghet, men har som voksen vært veldig preget av det negative i barndommen min. I retrospektiv føles det som om mesteparten av oppveksten var utrygg, men i antall dager var den vel egentlig ikke det. Jeg var dog ganske preget av utryggheten også i de trygge periodene.

Har ikke svart i pollen.

Jeg svarte mer trygg enn utrygg, men det spørs hva man legger i dette. Foreldrene mine la forholdsvis trygge rammer i barndommen. Dessverre tok faren min til flasken i tenårene mine. I tillegg vokste jeg opp i en verden hvor jeg ble opplært fra ung alder hvordan unngå kidnappingsforsøk, jeg bodde i land som opplevde krig og naturkatastrofer, og vi hadde terroristtrusler hengende over oss i en periode.

Ja det hadde jeg. Har forsatt en trygt barndomsheim det kan være godt å komme til noen ganger.

Jeg har hatt en trygg og god oppvekst i en såkalt A4 familie, med mamma, pappa, meg og søsken.

Jo mer jeg leser jo mer ser jeg hvor trygg og beskyttet min egen oppvekst har vært. Vi har så klart hatt våre "ting", men hjemme har alltid vært et sted fullt av kjærlighet, trygghet og godhet. Jeg ringer/drar fortsatt hjem til mamma og pappa hver gang det er noe som plager meg eller jeg trenger trøst for e.l. Av visse grunner hadde jeg ingen venner på ungdomsskolen, og jeg måtte "finne meg sjølv" veldig tidlig. På grunn av dette tror jeg at forholdet til mamma og pappa har blitt enda bedre, for de lærte tidlig at de kunne stole på meg i tenårene, og omvendt.

Tja, jeg har vel hatt en trygg oppvekst. Foreldre som bodde sammen og en bror, vanlig økonomi, fin skolegang med venner etc.

På tross av dette følte jeg meg ikke sett. Det var lite kjærlighet og omtanke. Det jeg vel føler er at de var veldig opptatt av å få meg selvstendig, og det lå naturlig for meg også. Jeg syns derfor jeg har levd mitt eget liv evig lenge, og ordnet opp i ting selv. Det har også vært flere negative enn positive kommentarer, og fremdeles kan det få meg til å frese. Det har også vært mer alkohol i heimen enn jeg vil utsette mine barn for, og mine foreldres planer er og var veldig viktige i forhold til barnas ønsker.

Magica skrev:

Tja, jeg har vel hatt en trygg oppvekst. Foreldre som bodde sammen og en bror, vanlig økonomi, fin skolegang med venner etc.

På tross av dette følte jeg meg ikke sett. Det var lite kjærlighet og omtanke. Det jeg vel føler er at de var veldig opptatt av å få meg selvstendig, og det lå naturlig for meg også. Jeg syns derfor jeg har levd mitt eget liv evig lenge, og ordnet opp i ting selv. Det har også vært flere negative enn positive kommentarer, og fremdeles kan det få meg til å frese. Det har også vært mer alkohol i heimen enn jeg vil utsette mine barn for, og mine foreldres planer er og var veldig viktige i forhold til barnas ønsker.

Det er vel dette jeg har tenkt mye på i forhold til min egen oppvekst, med tanke på hvor gjennomgripende den har påvirket meg i voksen alder. Den utryggheten jeg opplevde var slett ikke drøy i forhold til mye annet, og hadde noen sett meg oppi det hele, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde (som selvfølgelig ble ansett som mitt problem - vanskelige ungen), så kunne det nok fint vært mulig å skape relativt trygge rammer rundt meg (og søsken, så klart) som barn likevel.
Å virkelig bli sett er det aller viktigste for barn, tror jeg. Det er vel også på sett og vis dokumentert gjennom undersøkelser hvor man har prøvd å finne årsaker til at noen med en vanskelig oppvekst klarer seg, og andre ikke. At minst én voksen har sett det barnet som har det vanskelig viser seg å være en viktig faktor.
Og som du skriver - en veldig viktig faktor for alle barn. Blir man ikke sett, kan den fineste barndom oppleves som tung.

Ja, jeg hadde en trygg barndom med foreldre som gjorde jobben sin som mamma og pappa.

Innimellom var jeg lei meg fordi de var skilt, og fordi jeg skulle ønske meg flere gode venner. Men jeg har aldri vært utsatt for trakkasering, mobbing eller andre alvorlige ting.

Veldig trygg.

Oppveksten min var trygg altså, men jeg er jo vokst opp med en storebror som i noen år ruset seg. Jeg husker lite, men noen glimt finnes.

Robyn skrev:

Trygg, stabil og harmonisk barndom. Jeg var heldig når jeg fikk utdelt foreldre.

Denne kan jeg signere. Og de er utrolig støttende og gode foreldre nå i voksen alder også, passer godt på enda uten at de bli for mye innblanding. Hjelper til med henting av barn, og kan ringe en helt vanlig grå tirsdag og si at de tar jenten slik at vi kan få gå på kino eller lignende.