Filmen «Elskling»

Millen skrev:

Enig, hun var rimelig dust innimellom. Såpass at jeg ble irritert og skjønte hvorfor han gikk....

Jeg syns filmen belyste godt hvorfor hun ble "dust". For eksempel oppfattet jeg at hun hadde et ganske dårlig forhold til en selvopptatt mor. Det var fint å se at hun begynte prosessen med å forhindre at dette dårlige forholdet skulle videreføres til neste generasjon.

Når man står i en ekstremt utmattende situasjon så er det ikke så lett å klare å løfte blikket og se andre enn seg selv, kanskje spesielt om man ikke har lært dette i oppveksten ved å se hvordan egne foreldre gjør det.

Tusen takk for gode refleksjoner. For min del ble den nok for vond til at jeg klarte å se noe fint i dette.

Bluen skrev:

Jeg kan aldri se denne. Ut fra samtlige omtaler er jeg sikker på at jeg vil kjenne meg igjen i alt, og det er jeg ikke klar for.

Det var nok dette som skjedde med meg. At en god del av de «dustete» tingene hun gjorde var ting jeg lett kunne gjort selv. Enda så teit det ser ut når vi får se det fra utsiden.

Og å ha 15-åring som virkelig hater deg. Det er så vanvittig vondt. (Men her har jeg heldigvis erfart at det kan gå over, og at mor og datter kan se tilbake på at mye kunne vært gjort annerledes fra begge parter.)

Minerva skrev:

Filmer kan jo være fine og vonde samtidig? Jeg synes den balanserte det kompliserte i et samliv, det er ikke sort hvitt. Begge kan gå i seg selv, og ta ansvar dor hvordan ting blir som de blir. Det var fint at den var litt annerledes, og litt uforutsigbar. Likte den godt.

Enig. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til filmen og lurte på om vi virkelig trengte enda en film om samlivsbrudd. Men denne var så u-hollywoodsk – det var ingen «spennende» årsaker til bruddet, bare denne hverdagsslitasjen som er en så viktig faktor, men som det er så lett å glemme. Jeg syntes for øvrig begge to var ganske dustete innimellom, men det gjorde dem veldig menneskelige – selv om hun var for selvsentrert og han var for taus.

Jeg syns den var fin nettopp fordi den handlet om hvordan man som mennesker kan sabotere seg selv i de relasjonene som betyr aller mest for deg, fordi man bærer på sår som man kanskje ikke er klar over selv. Og så var det noe med den åpne slutten, som ga håp.

Det er så enkelt, når man sitter fast i eget hode og i egen hverdag, å legge skylden på alt og alle andre, for at man ikke har det bra. Og kanskje ikke være bevisst på egen rolle i usunne relasjoner og mønstre.

Nå er det såpass lenge siden jeg så filmen, men jeg husker følelsen av at jeg syntes han var den skikkelige idioten i starten av filmen (etter de ble foreldre og sånt), så jeg kan sikkert være som damen innimelom selv. Selv om synsvinkelen snudde, så synes jeg fremdeles også han kunne eid sin del av skylden for bruddet.

Jeg mener ikke at noen av dem har mer skyld enn den andre. Han var unnvikende og konfliktsky og lette ikke etter årsaker, kun etter lettelser og måter å komme unna konflikter på.
Men jeg synes det var vondest å se hvordan særlig hun gravet sin egen grav - hun hadde så vondt, ville så gjerne ha ham, samtidig som hun reagerte så det var helt umulig å lindre den vondten og komme nærmere henne helt til det ble for sent. For ham.

Noen av reaksjonene hennes var utrolig skremmende også når jeg bare så på filmen. (Men legg til at jeg nok er relasjonsskader etter å ha levd med en sinnamann i mange år - en som både brølte og brukte vold og var emosjonelt straffende i stor grad.)

For meg fremsto hun som både relasjonelt skadet og uten evne til å opptre rasjonelt når hun følte at hun ikke ble møtt - det var fælt å se at hun var så ulykkelig og hjelpeløs overhodet ikke hadde noe som helst peiling på å handle for å skape rom for reparasjon, verken i forhold til mannen sin eller tenåringsdatteren.

Så jeg syntes den var vond.

Pøblis skrev:

For meg fremsto hun som både relasjonelt skadet og uten evne til å opptre rasjonelt når hun følte at hun ikke ble møtt - det var fælt å se at hun var så ulykkelig og hjelpeløs overhodet ikke hadde noe som helst peiling på å handle for å skape rom for reparasjon, verken i forhold til mannen sin eller tenåringsdatteren.

Jeg har, av diverse årsaker, dypdykket i tilknytningsteori det siste året, og det var noe av det jeg syns var fascinerende med filmen. Hvordan den portreterte relasjonelle skader sett utenfra. Hvor utrolig sårbart en relasjon blir når kommunikasjonen blir dårlig, eller klapper helt sammen. Og - ikke minst - hvor utrolig preget ens egne relasjoner kan bli av vanskelig forhold til egen foreldre.

Hvis man bærer med seg en masse dritt fra egen oppvekst, som man ikke får ryddet opp i skikkelig, så vil det i verste fall kunne prege både forhold til partneren og egne barn (og venner) på en ganske kjip måte, litt avhengig av hvordan de er skrudd sammen mentalt.