Herre hvor sliten jeg er nå.
Det har vært en lang dag med grådig mye følelser.
Jeg har grått mine modige tårer ida for å si det sånn.
Det er ikke bare gull og grønne skoger og skulle være oppdretter, det er helt sikkert.
Ringte jo vetrinæren som dere så og fikk jo da beskjed om å komme meg inn med en gang. Reiste inn også tok vi røntgen og UL.
UL viste en VELDIG dårlig hjertelyd hos valpene. Vetrinæren lurte på om jeg ville sette igang eller ta keisersnitt. Spurte om de i det hele tatt ville overleve noe fødsel. Vel hun svarte som sannt var at nei det ville hun ikke garantere. For meg ble derfor avgjørelsen enkel og jeg ba de ta keisersnitt. Og jeg tuta og grein.
Som sagt så gjort, og ut kom de bærende med 7 slappe valper. Og da begynte jeg å grine IGJEN. Jadda.
Timene gikk og de jobbet med valpene. Vi satt på ventrommet og så at det ble totalt kaos på venterommet fordi alle som jobbet der holdt på med mine hunder. 😛
Kiara våknet av narkosen, og hun gikk det veldig fint med. 🙂 Men hun ville ikke vite av valpene sine.
Vi bestemte like fullt og ta de med hjem, siden vetrinæren kunne jo ikke gjøre noe mer. Og vi tenkte det var like greit i håp om at Kiara skulle få en morsfølelse når Sasha også kom inn i bilet.
Og joda, vi traff blink.

Så fort Sasha så valpene, tok morsfølelsen hos Kiara over.

Hun har desverre ikke melk, så her flaskes det, i håp om at hun snart vil få noe melk.
Valpene er også VELDIG slappe, så de er ikke reddet alle sammen helt enda, men vi håper. 🙂 Hun vasker de hvertfall og tar vare på de.
