Selvbestemt abort fram til uke 22

Pelle skrev:

Klage på nemdas avslag, så man fikk abort likevel? Absolutt interessant.

Når nemnda ikke godkjenner, blir søknaden automatisk klaget videre. Det er ikke noe man gjør selv.

Pelle skrev:

Klage på nemdas avslag, så man fikk abort likevel? Absolutt interessant.

Input skrev:

Når nemnda ikke godkjenner, blir søknaden automatisk klaget videre. Det er ikke noe man gjør selv.

Ja, det er "sikring" i systemet, men uansett om klagen kommer fra personen eller går automatisk (noe som tar vekk enda mer av argumentet om at man må "trygle og be en nemd om lov") er jo dette de tilfellene som har vært veldig vanskelig å ta en avgjørelse på.

Polyanna skrev:

Jeg tenker at det er et problem at man må innom en nemnd i de "åpenbare" medisinske tilfellene, i hvert fall.

Noen må jo gjøre den medisinske vurderingen, og det bør (også for legens skyld) være mer en enn person. =nemnd i mitt hode. Primærnemda er i dag 2 leger. (og at de har et minimum av dokumentasjonsplikt synes jeg er innlysende)

sitat skrev:

En abortnemnd består av to leger. En av dem skal være ansatt ved den avdelingen som utfører aborter ved sykehuset.

(sitatet er hentet herfra)

Kanskje jeg misforstår, men ingen har vel foreslått at det ikke skal gjøre medisinske vurderinger og gis medisinske råd selv om man fjerner nemnda?

Jeg mener at man må ha en selvsagt rett til gode medisinske vurderinger og god og omfattende informasjon om barnets tilstand og forventede prognose når man oppdager utviklingsavvik rundt uke 18.

Men jeg tror at mye vil bli bedre dersom alle får tilbud om ultralyd i uke 12. Det må være mye bedre for kvinnene og familien å kunne ta en vanskelig avgjørelse tidligere i svangerskapet. Grunnen til at det ikke er innført, er vel mye fordi Krf har stått steilt på og ment at tidligere ultralyd åpner for sorteringssamfunnet på en annen måte enn i dag.

... og hvis man får informasjon om at et barn har et alvorlig utviklingssavik i uke 12, har man oss litt mer tid til å områ seg - til å finne ut av hvordan livet med et alvorlig sykt barn med kort forventet levetid kan være.

Pøblis skrev:

Kanskje jeg misforstår, men ingen har vel foreslått at det ikke skal gjøre medisinske vurderinger og gis medisinske råd selv om man fjerner nemnda?

Nemda i dag er i praksis 2 leger. Hva skal man erstatte disse 2 legene med, da? (Er det man egentlig ute etter å "døpe om" nemda, få et "finere" navn?)

De fleste kvinner som er gravide har jevnlig kontakt med helsevesenet, både med egen lege og med sykehuset. Kvinner som er i en situasjon der det vurderes senabort er i enda mer kontakt med helsevesenet. Forskjellen her er at hun har rett til rådgivning, både fra egen lege, fra spesialisthelsetjenesten og kanskje også fra egne rådgivere med spesialkompetanse. Men hun må ikke møte to fremmede leger som skal ta avgjørelsen for henne. Hun skal få rådgivning fra de som allerede følger henne opp. Og ta valget selv.

Og ja, jeg skjønner at det i en del tilfeller kunne være enklere å si at det var nemden som bestemte. Men da ser man bort fra at også der hvor nemden bestemmer, så er det kvinnen som har måttet be om abort. Det har aldri vært sånn at noen har bestemt at en kvinne må ta abort om hun ikke vil. Så valget om å vurdere abort har alltid vært kvinnens. Og dersom man synes det er etisk vanskelig, som jeg har stor forståelse for, så kan man nå lene seg på råd fra helsevesenet, like mye som man har kunnet lene seg på en avgjørelse fra en nemd.

Blå skrev:

De fleste kvinner som er gravide har jevnlig kontakt med helsevesenet, både med egen lege og med sykehuset. Kvinner som er i en situasjon der det vurderes senabort er i enda mer kontakt med helsevesenet. Forskjellen her er at hun har rett til rådgivning, både fra egen lege, fra spesialisthelsetjenesten og kanskje også fra egne rådgivere med spesialkompetanse. Men hun må ikke møte to fremmede leger som skal ta avgjørelsen for henne. Hun skal få rådgivning fra de som allerede følger henne opp. Og ta valget selv.

Det medisinske her er flisespikkeri fordi; hvis du har medisinske grunner til å ta senabort må du treffe noen "fremmede leger". Er du "vanlig" gravid er du i kontakt med jordmor og din egen lege. Din egen lege (fastlegen) har ikke samme kompetanse som spesialisthelsetjenesten. Du må treffe noen "fremmede". (Og igjen, dette har ikke noe med senabort å gjøre, dette gjelder alt av medisinsk hjelp i Norge i dag) Jeg ble operert i foten for ett år siden og måtte bare treffe "fremmede", en senabort er i praksis en fødsel, man må være på sykehus. (Og det er vel også en av grunnene til at den ene legen i nemden tilhører den avdelingen hvor senaborten skjer)

I praksis er dette dialogbasert (som det meste av alt annet av helstetjenester). I teorien kan legene be om midlertidig omsorgsovertakelse på barn hvis foreldrene nekter helsehjelp og de mener det står om liv (feks hvis Jeohoves vitner nekter blodoverføring, neppe noe bra eksempel, men ...)

Jeg er uenig i at det er flisespikkeri. Nemden blir uansett "ekstra" og jeg kan ikke se noe annet enn en unødvendig belastning og unødvendig bruk av begrensede ressurser i en presset helsetjeneste.

Blå skrev:

Jeg er uenig i at det er flisespikkeri. Nemden blir uansett "ekstra" og jeg kan ikke se noe annet enn en unødvendig belastning og unødvendig bruk av begrensede ressurser i en presset helsetjeneste.

Nemden er 2 leger, hvor av den ene er ansatt på stedet hvor senaborten skal skje. Uavhengig av nemd må den gravide få informasjon om hva som skal skje, hvordan det skal skje - medisinsk informasjon. Så vedkommende MÅ treffe en lege som forklarer hvordan det skjer. Og jeg tenker at vedkommende også bør få treffe en lege som forklarer det medisinske: hjertefeil, hjernefeil, ryggmargsfeil etc. Da har du de to "fremmede" legene. Og det er dette som er nemda i dag (har lagt ved lenke lengre opp i tråden)

him skrev:

Så vidt jeg vet har vi ikke noen problemer slik vi har det i dag (ja, jeg har sett innlegget til Pelle, men mangel på personell - det gjelder også mange andre typer medisinske tilstander som krever ressurser. Og det er jo ikke nemden som var problemet med kapasiteten på nemden)

Jo, det finnes flere stemmer som er kritiske til selve nemnd-ordningen, ikke bare kapasiteten. Her og her, for eksempel. I den første siteres også en lege som sitter i abortnemnd:

«Tilde Broch Østborg er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og sitter selv i abortnemnd. Hun er kritisk til ordningen slik den er i dag.

– På sitt beste fungerer nemndsamtalen som en samtale hvor kvinne får avklart eventuelt ubesvarte spørsmål og luftet tvil og ambivalens.

Samtidig mener Østborg at maktforholdet ofte kommer i veien for å få til en god samtale.

– Det blir vanskeligere å avdekke ambivalens og uavklarte spørsmål, og å støtte kvinnen i den situasjonen hun er i, enn om hun tok avgjørelsen selv, sier Østborg.»

him skrev:

Pelle: Nå har jeg lest gjennom artikkelen på nytt og min opplevelse er: Dette er en personlig historie som handler om den spesifikke hendelsen og sier lite om hvordan nemdene fungerer. Selv har jeg jo flere kroniske sykdommer og har også blitt møtte på "rare" måter i forbindelse med feks fødsler. Det er klart det er veldig kjipt, men ikke noe man kan "lovgi" seg vekk fra. Feks dette med at legene møtte henne med smil og var muntre - jeg skjønner godt at det er både nedverdigende og lite empatisk, men du kan (dessverre, synes jeg!) lage en lov som får folk til å te seg ok.
De må jo ikke forsvare seg.

Her er beskrivelsen av hvordan et møte med en nemnd skal foregå:

«I begynnelsen av nemndsmøtet vil den som leder møtet, fortelle hvordan møtet skal gjennomføres. Normalt vil møteleder:

• presentere nemndsmedlemmene med navn og yrkestittel,
• informere om formålet med møtet, møtets forløp, saksgangen og regelverket,
• fortelle hva nemnda vet om deg
• og be deg fortelle hvorfor du ønsker abort.

(...)

Etter at du har fortalt om hvorfor du ønsker abort, og nemnda har stilt sine spørsmål, avrundes samtalen. Nemnda skal så diskutere saken alene. Du vil bli fulgt til et egnet ventested.

Når nemnda har ferdigbehandlet saken, vil du bli bedt om å komme tilbake på møterommet hvor du vil bli informert om vedtaket. Du skal motta vedtaket skriftlig (eventuelt få det ettersendt i posten).»

(Hentet herfra)

Jeg har uthevet det jeg mener er formuleringer som jeg har ingen problem med å forstå at kan gi en opplevelse av å måtte «forsvare seg» eller følelse av nedverdigelse.

Polyanna skrev:

Jeg tenker at det er et problem at man må innom en nemnd i de "åpenbare" medisinske tilfellene, i hvert fall.

Enig.

him skrev:

Dette er bare valgfjas!

Eller ideologi. Sveinung Rotevatn redegjorde godt for tidspunktet i podcasten Giæver og gjengen i forrige uke, synes jeg.

him skrev:

Så når du sammenligner mitt og Miromurr sitt innlegg: Det er altså 3 stykker som måtte utenom primærnemda (altså: "gråte og be" og var reelle konflikter mellom mor og nemd

«Gråte og be» er ganske respektløs retorikk, synes jeg, him. Dessuten tror jeg ikke det bare er uenighet med nemnda som gir kvinnene den opplevelsen, som nevnt overfor. Jeg tror rett og slett de aller fleste kvinner som er innom en abortnemnd gråter.

him skrev:

Noen må jo gjøre den medisinske vurderingen, og det bør (også for legens skyld) være mer en enn person. =nemnd i mitt hode.

Det kan også være kvinnens lege eller en gynekolog som gjør henvisningen. Helt uten nemndbehandling.

him skrev:

Uavhengig av nemd må den gravide få informasjon om hva som skal skje, hvordan det skal skje - medisinsk informasjon. Så vedkommende MÅ treffe en lege som forklarer hvordan det skjer. Og jeg tenker at vedkommende også bør få treffe en lege som forklarer det medisinske: hjertefeil, hjernefeil, ryggmargsfeil etc.

Den funksjonen du beskriver her er noe helt annet enn et besluttende organ som en abortnemnd er i dag. Det ligner mer på rådgivningen som er foreslått.

Zulu skrev:

«I begynnelsen av nemndsmøtet vil den som leder møtet, fortelle hvordan møtet skal gjennomføres. Normalt vil møteleder:

• presentere nemndsmedlemmene med navn og yrkestittel,
• informere om formålet med møtet, møtets forløp, saksgangen og regelverket,
• fortelle hva nemnda vet om deg
• og be deg fortelle hvorfor du ønsker abort.

(...)

Etter at du har fortalt om hvorfor du ønsker abort, og nemnda har stilt sine spørsmål, avrundes samtalen. Nemnda skal så diskutere saken alene. Du vil bli fulgt til et egnet ventested.

Når nemnda har ferdigbehandlet saken, vil du bli bedt om å komme tilbake på møterommet hvor du vil bli informert om vedtaket. Du skal motta vedtaket skriftlig (eventuelt få det ettersendt i posten).»

<klippet>

Jeg har uthevet det jeg mener er formuleringer som jeg har ingen problem med å forstå at kan gi en opplevelse av å måtte «forsvare seg» eller følelse av nedverdigelse.

Mye av det du beskriver er jo helt vanlig måte å ha dialog på: Fortelle, dette vet jeg (noe som alltid er lurt fordi da kan det korrigeres eller justeres). Deretter få høre hva som er saken (hvordan skal de ellers få vite kvinnes oppfatning?).

Jeg er selvsagt enig i at dette kan gjøres på en måte som oppleves som nedverdigende - men det kan man jo i alle caser hvor man sitter og er på andres "nåde" (om det er på grunn av penger, kompetanse eller andre reelle maktmidler). Det jeg stiller spørsmål om er, tror du virkelig at det er slik at de som er "nemden" ønsker å overkjøre kvinnen, ha siste ordet - rett og slett være herskesyk? Eller tenker du at de personene som er i nemden ønsker å hjelpe og bistå?

Zulu skrev:

Eller ideologi. Sveinung Rotevatn redegjorde godt for tidspunktet i podcasten Giæver og gjengen i forrige uke, synes jeg.

Jeg synes at det å ta opp et veldig lite problem (i omfang) som ideelt sett bør løses helt anderledes (tidligere diagnostikk) og hvor den løsningen faktisk er på plass - det kom endringer i bioteknologiloven i mai 2020. Dette er også et veldig emosjonelt tema, noe som generelt sett er gunstig for politikere.

Zulu skrev:

«Gråte og be» er ganske respektløs retorikk, synes jeg, him. Dessuten tror jeg ikke det bare er uenighet med nemnda som gir kvinnene den opplevelsen, som nevnt overfor. Jeg tror rett og slett de aller fleste kvinner som er innom en abortnemnd gråter.

Jeg er helt enig, og ser det ble dårlig formulert fordi det var nettopp det som var poenget mitt. Jeg tenker at en senabort er veldig belastende i seg selv, og man er forferdelig lei seg. Jeg oppfattet at en del i tråden nærmest mente det var det at man måtte "slåss mot nemdene og kjempe seg gjennom" som gjorde at man var ulykkelig. Det jeg påpekte er at det er da et anntall på 3 som ikke fikk det innvilget i første instans, og jeg da ikke synes det er et reellt argument.

Zulu skrev:

Det kan også være kvinnens lege eller en gynekolog som gjør henvisningen. Helt uten nemndbehandling.

Er ikke sikker på om jeg skjønner hva du mener her - mener du at man kan ha en senabort uten å ha en samtale slik nemdene gjør i dag?

Zulu skrev:

Den funksjonen du beskriver her er noe helt annet enn et besluttende organ som en abortnemnd er i dag. Det ligner mer på rådgivningen som er foreslått.

Det er vel her vi skiller lag. Jeg mener jo - ærlig og oppriktig at nemdene fungerer slik i dag. Og så er det jo slik at det uansett vil være folk som har fæle opplevelser, at det feiles i rådgiving, at kvinnene opplever seg umyndiggjort etc Men det tror ikke jeg er mulig å lovgi seg vekk fra. Snakk med 100 stykker som har hatt annen medisinsk behandling, tror nok mange av de føler seg umyndiggjort og nedverdiget.

Jeg mener at det største problemet i helsevesenet i dag er kapasiten.

det er noe utrolig nedverdigende med nemd. man har vært hos legen og funnet ut at abort er løsningen, man blir da henvist til sykehus der man får snakke med en lege. evnt man kontakter gyn.pol. direkte, og slik får en legetime. sammen med denne legen bestemmer man at abort er det beste. dette er en samtale om livet, barnet i magen, årsak etc.

og så kommer nemden. der man må legge fram saken på nytt, og årsaken skal vurderes som bra nok?! man vil ikke ha barnet. punktum. det bør være bra nok.

ingen barn fortjener å bli født inn i uønsketheten og inge burde sitte med byrdet av et uønsket barn.

det provoserer meg på merkelig vis at denne nemden skal ha mulighet til å overstyre voksne folk som allerede har snakket med en lege. hva er det for et overformynderi?

Einhyrningur skrev:

det provoserer meg på merkelig vis at denne nemden skal ha mulighet til å overstyre voksne folk som allerede har snakket med en lege. hva er det for et overformynderi?

Helt enig. Har ikke sett ett eneste argument for nemdene som ikke egentlig er dårlig fordekt misogynisme. Og å argumentere med kvinner som presses av menn? Come on. I hvilke andre tilfeller tenker vi at det er greit å innskrenke kvinners rettigheter fordi menn er drittsekker?

Jeg tenkte en del på denne diskusjonen i går, og hovedsaken til at jeg tenkte på den er at jeg lurer på om vi går inn i diskusjonen med veldig forskjellige mentale bilder.

Ett av de mentale bildene er hvem som tar abort og hvorfor. Jeg ser at når jeg har diskutert så har jeg hatt en implisitt forutsetning om at de fleste senaborter er medisinsk begrunnet. Jeg slo opp i abortstatistikken nå, og flertallet er medisinske. (av 508 senaborter i 2020 var de i kategori B i et mindretall på 136. (kategoriene ligger i loven, og selve statistikken kan dere slå opp i her)

Den andre går på selve forutsetningene om hvordan helesevesenet fungerer i Norge. Jeg kan ta meg selv som et eksempel.

• Jeg hadde en åreknute. Den var ikke stor, men jeg opplevde den som plagsom.
• Jeg gikk til fastlegen min, hadde en samtale om hun henviste meg til sykehuset. Jeg kunne ikke ha henvist meg selv til sykehuset, men jeg kunne også ha "fått innpass" via feks en privat lege (også annet helsepersonell som psykologer kan henvise). Jeg måtte selvsagt forklare meg, og legen vurderete forklaringen min - selv om det ikke var ubehagelig på noe vis. Det er viktig å merke seg at dette var en henvisning til undersøkelse. Min fastlege kan ikke henvise meg til operasjon på sykehuset. Og dette er en implitt selvfølge, min fastlege har feks ikke ultralyd (som du må ha for å undersøke åreknuter)
• Jeg kom på sykehuset for en undersøkelse. Denne legen hadde det medisinske utstyret som var nødvendig (i dette tilfelle ultralyd). Hun forklarte meg hva som forårsaket åreknuter, hva implikasjonene med en operasjon var og spurte også om jeg hadde prøvd behandling med støttestrømper. Dette var et tvilstilfelle. Åreknuten var så liten at den ikke trengte kirurgi, men det var vanskelig for meg å bruke støttestrømper på grunn av plasseringen. Etter en dialog valgte hun å henvise meg til operasjon. Det er legen på sykehuset som henviser til operasjon, ikke fastlegen
• Jeg kom til operasjon. Her måtte jeg få en ny undersøkelse, og en ny dialog. Dialogen i dette tilfelle oppfattet jeg som en forsikring fra kirurgen på at jeg som pasient hadde forstått en del ved prosedyren (som eksempelvis at jeg godt kunne få flere) Kirurgen som utførende part ønsket å forsikre seg om jeg var informert og "stolte ikke på sin andrelinje" (legen som henviste)

Hadde dette vært en vanskelig livssituasjon for meg så tror jeg lett det å måtte gå gjennom flere ledd og spørsmålene blitt oppfattet som ubehagelige. Men dette er da måten helsevesenet er bygd opp på - og det gjelder da i alle tilfeller. Det er ganske logisk også - et sykehus er ikke bare et sted med mange kompetente personer, det er også mye avansert medisinsk utstyr som er helt nødvendig. Og man er ikke i en bestillingssituasjon, men blir faktisk vurdert, og du kan bli avvist. (og jeg understreker enda en gang - dette er generelt, ikke spesifikt rettet mot senabort)

For meg er dette med senabort helt på linje med feks Senterpartiet sin "moralske frustrasjon" over "caffe-latte veganere". Det er en "spin-off" på noe som gjør at folk blir veldig emosjonelle og at de reagerer på det. Det er ikke en virkelig politisk sak i den forstand at den feks vil endre samfunnet eller gi store konsekvenser. Men det er en sak som er "lett å fronte", "henter inn velgere" eller er en "dealbreaker" og den er lett å lage medieoppslag på.

For meg er det det som står i siste avsnittet som gjør at jeg blir irritert av diskusjonen.

Jeg synes selvsagt veldig synd på de kvinnene som har måttet gjennomføre en senabort. Men rent prinsippielt mener jeg at man bør satse på å diagnostisere tidligere enn å endre på rutinene rundt senabort. Og grunnen til at jeg er for tidligere diagnose er:

• Ikke så stor psyisk belastning for kvinnen som tar abort
• Medisinsk mye mindre belastning for kvinnen
• Mindre belastende for helsepersonell
• Mye billigere for samfunnet

Jeg tror du setter fingeren på noe viktig der, him. Også tidligaborter krever at man går runde med henvisende lege, sykehuslege (og lege som skal gjennomføre inngrepet, hvis det er nødvendig med inngrep). Det gjøres undersøkelser, stilles spørsmål og forsikres om at det er et ønsket valg fra kvinnens side.

I de aller fleste tilfeller er det pasienten som har siste ord ift om man ønsker å velge det, noen operasjoner får man utelukkende etter medisinsk vurdering og godkjenning, andre velger man selv (f.eks. plastisk kirurgi). Slik situasjonen er i dag kan alle som ønsker det få abort frem til uke 12. Etter uke 12 må det godkjennes medisinsk, men det er ingen gode grunner som tilsier at man ikke skal kunne bestemme dette helt selv frem til uke 18 (slik jeg har forstått det). Det vi diskuterer er uke 18 til 22, om det er noe kvinnen skal kunne bestemme helt selv eller om det må en eller annen medisinsk indikasjon til for å gjennomføre abort etter dette. Alternativet er "fri" abort, dvs. at kvinnen har siste ordet uansett, eller medisinsk indikasjon, dvs. at det må være medisinsk grunn til å avslutte svangerskapet. Og i det siste tilfellet så er det noen som må avklare om det foreligger nødvendig medisinsk grunnlag. Det er naturlig nok (minst) en lege, og sannsynligvis en spesialist. Så kan man diskutere om dagens nemdsordning er tilstrekkelig skånsom for kvinner i sårbare situasjoner. Det er fortsatt kvinnen som fatter den endelige beslutningen om å avslutte.

Jeg kan ikke se at det er lagt frem noen argumenter som har klart å overbevise meg om at svangerskapsavbrudd etter uke 18 bør være "fri". Og da må det faktisk en medisinskfaglig vurdering til. Og det er da virkelig ikke misogynistisk å mene at det er lurt at det er mer enn en lege (dvs. en nemnd) som gjør den medisinskfaglige vurderingen.

Alt i helsevesenet er ikke slik som Him beskriver.

Jeg hadde en kul på låret og gikk til fastlege. Hun henviste til sykehus. Jeg fikk time . Kom inn til undersøkelse og den ble operert vekk 2 min etter, på samme benk og av samme lege.

Jeg ønsket keisersnitt. Jeg ba jordmor sende søknad, og ble kalt inn til samtale på sykehus med annen jordmor. Fikk brev i posten om tidspunkt, møtte opp og opererte ut barnet mitt.

(Jeg mener ikke på sammenlikne en senabort med en liten kul på låret, men ville bare protestere mot at alle sykehusinngrep er i flere runder med samtaler osv som presentert over)

Men him og Gaia, dere snakker som om en abortnemnd er et rent medisinsk organ. Det er ikke det. De er der for å forvalte en lov. De har en juridisk og moralsk funksjon, i tillegg til en medisinskfaglig. Hovedformålet til abortnemndene er å fatte et vedtak, ikke å gi råd. Og dette hovedformålet står, etter min mening, i noen tilfeller i veien for den rådgivende og støttende funksjonen et slikt organ kunne hatt. Det samme sier nemndmedlemmet som ble intervjuet i NRK-saken lengre opp.

Når man sammenligner med andre prosesser for medisinsk vurdering av inngrep, er hovedforskjellen at det nettopp ikke ligger andre aspekter til grunn enn medisinske (og medisinsketiske). For abort vil både spesifikt juridiske og moralske dimensjoner veie tungt.

Jeg er mye mer skeptisk til å overlate beslutningen til én enkelt lege.

Men, zulu, det er medisinskfaglige vurderinger som skal legges til grunn ved vurderingen av om vilkårene i abortloven er oppfylt. Og så skal hensynene som taler for å innvilge abort veies opp mot hensynene som taler mot det. Det er samfunnsetikk som ligger til grunn for de vurderingene nemnden er satt til å gjøre, men nemndens vurdering skal primært være medisinskfaglig, i tillegg til at det er krav om at jo lengere ut i svangerskapet man kommer, jo mer tungtveiende skal begrunnelsen for å avbryte være.

Jeg syns det hadde vært nyttig å vite hvorfor det er fem personer som ikke har fått innvilget søknaden. Er det Gale-Laila, som ville straffe Leif-Per, eller er det i realiteten "moralens voktere" som har vært for strenge, og familier som ender opp med en urimelig stor belastning i etterkant av avslaget. Det er slik informasjon som er nødvendig for å skjønne om dagens regelverk går for langt i å beskytte et liv som ikke er født, eller om den grensen som er satt i realiteten tar hensyn til et ufødt barns rett til liv. (Jeg skjønner at det er informasjon som er strengt taushetsbelagt, altså).

Og, bare så det er sagt, jeg står gjerne på barikadene for fri abort av "celleklump", men jeg sliter med grensen mellom "celleklump" og "fremtidig barn, med selvstendig rett til juridisk vern".