Ting som irriterer

Unger som bråker under Wimbledonfinale ...

At jeg blir lat når jeg ikke har noe som MÅ gjøres.

Anne C skrev:

At jeg blir lat når jeg ikke har noe som MÅ gjøres.

Jeg er lat selv om noe MÅ gjøres.

Jeg blir irritert over at jeg har ekstra vond kropp pga at jeg sov så dårlig i natt. Og jeg sov dårlig fordi jeg ikke lå i min egen seng. Og jeg lå ikke i min egen seng fordi der lå bonussønnen med sin far. Og det pga at han sitter i rullestol, fordi han har brukket både arm og fot (og soverommet hans er i 2.etg og vårt i 1.etg), derfor er det mest praktisk. Men mest av alt er jeg irritert fordi jeg ikke kan være irritert over akkurat det jeg har skrevet jeg er irritert for.

At klær ikke vasker seg selv, tørker og legger seg sammen selv og rydder seg inn i skapet selv.

Legg til kofferter som ikke pakker seg selv, så er vi i mål!

Camping-tv som velger å hakke seg gjennom finalen i fotball-EM. Hakka fotball ække gøy!

Du går ikke glipp av noe, Elise. Kanskje det til.og med blir mer interessant.

Forkjølelse på tredje uken. 😡 10 dager uten luktesans. 😡 Det er meldt ustabilt vær i ferien, jeg som elsker sol og varme. 😡 Barna er irritable og utakknemlige. 😡 Her er den gode feriefølelsen ikke-eksisterende.

Meldt 10 dager med regn, 12-15 grader og vind der vi skal ha ferie fra og med i morgen.
Blir ikke mye till grilling, bading å lese bok i solveggen på oss nei.

Jeg irriterer meg over at vi kun bestilte to ferieuker i Spania og ikke tre. Vi er absolutt ikke klar for å forlate sol og 33 varme grader til regn og 15 sure pluss.

MÅ ferie.

Er irritert fordi jeg er deppa. Deppa fordi? Vet ikke helt. For mye å gjøre, fin kollega sluttet, ingen jeg kjenner er på jobb, nesten ingen her i det hele tatt, men altfor mange saker åpne, og annet som må gjøres på kvelden fordi sakene må tas først.

At jeg kom på hvor vondt det er å avbryte kroppens ferieinnkjøring med en uke på jobb.

Og at sommeren min blir radbrukket i år og. Fordi andre er fleksible som spett.

At jeg ikke klarer å la være å komme med en masse unnskyldninger hver gang jeg ikke stopper og prater med, og ikke minst gir støtte til, alle disse organisasjonene som har sendt studenter ut i gatene på sommerjobb.

Altså; jeg har faste trekk til Leger uten grenser, Redd Barna og en organisasjon til jeg faktisk ikke kommer på hva er i farta. Jeg er også (støtte)medlem av Røde Kors. I tillegg er jeg sms-livredder for UNICEF og sms-aktivist for Amnesty, og sender jevnlig støtte via slike sms-koder til Redd Barna, Blåkors, Frelsesarmeen og hva har du. I tillegg har vi et fadderbarn et eller annet sted, som min mann "ordner med".

Så det er altså ikke sånn at jeg ikke bryr meg eller ikke bidrar, men likevel... Jeg føler jeg får det der "du bryr deg ikke du"-blikket hver gang jeg smiler pent og sier "nei takk" eller "det passer ikke" hver gang jeg går forbi disse folkene. Og når jeg så sier at jeg støtter enten deres organisasjon, eller noe lignende, fra før så bare kan du se på dem at de ikke tror meg. Det er i alle fall sånn det føles for meg. Og det irriterer meg at jeg føler det sånn. Virkelig.

Akseliane skrev:

Er irritert fordi jeg er deppa. Deppa fordi? Vet ikke helt. For mye å gjøre, fin kollega sluttet, ingen jeg kjenner er på jobb, nesten ingen her i det hele tatt, men altfor mange saker åpne, og annet som må gjøres på kvelden fordi sakene må tas først.

Den HELVETES PC-en som kræsjer i eininga når jeg jobber i det som egentlig skulle være ferien min!

Polyanna skrev:

Den HELVETES PC-en som kræsjer i eininga når jeg jobber i det som egentlig skulle være ferien min!

Håper du er heldig og blir oppringt av Microsoft kundeservice da.

I dag irriterer jeg meg over noe som egentlig hendte forrige uke. (En avisartikkkel minnet meg på det igjen.)
Jeg kom midt oppi en bilulykke og som nr 3 i køen hadde jeg ganske god oversikt over hva folk gjorde og jeg har ikke tall på alle de menneskene som kom traskende bakfra med mobilen klar, noen av dem med små unger på skuldrene! Jeg fatter det rett og slett ikke. For det første viser de en enorm respektløshet for de som er involvert i ulykken, men at de i tillegg tar med seg barna!? De aner jo ikke hva som møter dem.
Det er noe så veldig galt oppi hodene deres.

Njulaif skrev:

At jeg ikke klarer å la være å komme med en masse unnskyldninger hver gang jeg ikke stopper og prater med, og ikke minst gir støtte til, alle disse organisasjonene som har sendt studenter ut i gatene på sommerjobb.

Altså; jeg har faste trekk til Leger uten grenser, Redd Barna og en organisasjon til jeg faktisk ikke kommer på hva er i farta. Jeg er også (støtte)medlem av Røde Kors. I tillegg er jeg sms-livredder for UNICEF og sms-aktivist for Amnesty, og sender jevnlig støtte via slike sms-koder til Redd Barna, Blåkors, Frelsesarmeen og hva har du. I tillegg har vi et fadderbarn et eller annet sted, som min mann "ordner med".

Så det er altså ikke sånn at jeg ikke bryr meg eller ikke bidrar, men likevel... Jeg føler jeg får det der "du bryr deg ikke du"-blikket hver gang jeg smiler pent og sier "nei takk" eller "det passer ikke" hver gang jeg går forbi disse folkene. Og når jeg så sier at jeg støtter enten deres organisasjon, eller noe lignende, fra før så bare kan du se på dem at de ikke tror meg. Det er i alle fall sånn det føles for meg. Og det irriterer meg at jeg føler det sånn. Virkelig.

Aiaiai, jeg hadde det sånn før. Men du får jo ikke "du bryr deg ikke du"-blikk, i hvert fall så lenge du ikke bjeffer. Nå har jeg begynt å ha det godt med meg selv, og hvis det passer sier jeg "Flott sak det der, jeg har allerede valgt meg ut noen fokusorganisasjoner og trenger ikke flere".

Strå skrev:

Aiaiai, jeg hadde det sånn før. Men du får jo ikke "du bryr deg ikke du"-blikk, i hvert fall så lenge du ikke bjeffer. Nå har jeg begynt å ha det godt med meg selv, og hvis det passer sier jeg "Flott sak det der, jeg har allerede valgt meg ut noen fokusorganisasjoner og trenger ikke flere".

Jeg vet jo at dette hovedsakelig er snakk om mine egne indre demoner. Det er jo det som gjør det aller mest irriterende. Jeg må øve på å gjøre det du sier over her kjenner jeg.

Når det er sagt, så har jeg faktisk opplevd en gang å bli utsatt for en i overkant ivrig og idealistisk ung frøken som prøvde å verve folk til en eller annen organisasjon jeg har nå har glemt hva var. Jeg gjorde som jeg bruker, og takket pent nei. Da så hun frustrert på meg og ropte etter meg at "du bryr deg ikke du!" mens jeg gikk ned over gaten. (Derav det ikke helt tilfeldige ordvalget i min beskrivelse litt lengre opp. )
Hun skal være glad jeg hadde en god dag den dagen, eller så hadde jeg nok gått tilbake og fortelt henne en ting eller to om både hva jeg bryr meg om og hvordan man fronter en sak man brenner for...