mkj skrev:
Bina - du har enda ikke svart på HVORDAN Siljemoren skal få barnet sitt til å spise kjøtt og fisk. Å svelge mat er en fysisk handling man faktisk rår over selv.
Jeg stiller meg heller ikke bak 'reflektert-retorikken' men fakta er da uansett at hun ikke spiser det. Og da må man etter mitt syn gjøre det beste ut av det, for å hindre at det kommer til mangelsykdommer, og i mellomtiden lokke og lure så godt man kan, evt ta det opp igjen om en stund.
Synes absolutt ikke det er noen optimal situasjon, men ser ikke hvordan du har tenkt å tvinge maten i barnet.
Jeg kan ikke svare på hva Siljemoren må, kan eller bør gjøre. Dette fordi jeg ikke kjenner verken henne eller hennes barn. De metodene man velger (og dette mener jeg gjelder generelt i alt som har med barneoppdragelse å gjøre) må FØRST OG FREMST være en metode som de som skal utøve den er fortrolig med og har tro på. Det nytter ikke å selge et budskap man ikke selv tror på. Og det jeg leser av innleggene er at Siljemoren har akseptert at 4,5 år gamle Lillemor har valgt å bli vegetarianer av overbevisningsgrunner, og hun har akseptert at det innebærer at hun selv må tilrettelegge kostholdet for å tilfredsstille Lillemors overbevisning.
I en sånn setting har jeg ingenting å bidra med, annet enn å prøve å fortelle Siljemor at det er HUN som lizzom skal være den voksne som tar ansvar og gjør de store valgene. Men hvis hun ikke VIL ta valgene, og mener at Lillemor er like kvalifisert og har like stor rett til å bestemme, så nytter det ikke hvilken "oppskrift" jeg foreslår.
Jeg skal ikke påstå at jeg har verdens enkleste unger i matveien, og jeg er ikke den enkleste selv heller. Jeg har ikke unger som spiser "alt", og jeg har aldri benyttet meg av fysisk tvang for å få dem til å smake på noe som helst.
Derimot er JEG veldig klart på at hjemme hos oss er det JEG som bestemmer kostholdet (ja, jeg, mannen har ikke mye han skulle ha sagt på det området
). Det er jeg som gjør innkjøpene og tar ansvar for matlagingen og sammensettingen av mat. Det er jeg som avgjør hva ungene får tilbud om å spise.
Så det jeg bestemmer er hva som finnes i huset, hva som serveres, og hvordan det tilberedes. Deretter er det opp til den enkelte å bestemme om de vil ha mer ris og mindre kjøtt eller mer fisk og null potet - samt hvor mye de vil spise.
I perioder med matvegring mot spesielle matretter har jeg valgt å avdramatisere ved å unngå enkelte retter en periode, for så å introdusere det på nytt med et uttalt krav om at man smaker - og tillatelse til å spytte det ut i servietten hvis man ikke greier å spise det. Jeg kan også si for eksempel at du får ikke mer ris hvis du ikke også spiser litt kjøtt. Dette begrunner jeg overfor barna med at måltidet er sammensatt av flere ting, og det er meningen man skal ha litt av hvert.
Jeg tilpasser litt - for eksempel vet jeg at begge ungene HATER kokte gulrøtter, så i stedet for å koke gulrøttene, rasper jeg dem og serverer rå ved siden av maten. Jeg pleier også å servere kjøttkaker og saus separat, for selv om jeg elsker kjøttkaker i brun saus, er mannen lite begeistret for all sausen, og foretrekker kjøttkaker som ikke har ligget i sausen.
Når ungene får "diller", så hører jeg på dem, og tar stilling til det de forteller. Små ting, som valg av pålegg lar jeg dem avgjøre selv innen rimelighetens grenser (men de får ikke søtt pålegg til alle måltider, for eksempel). Men å legge om kostholdet vesentlig fordi ungene har en dille, det gjør jeg ikke. Jeg serverer heller ikke alternativ mat annet enn i helt spesielle tilfeller.
Jeg kan ikke si at den måten jeg gjør ting på er universelt riktig eller ville passe for Siljemoren, men jeg KAN si at det passer for meg, og for hele vår familie. Maten blir ikke verken stress, mas, press eller maktmiddel for noen av oss, og sånn ønsker jeg at det skal være.
Jeg erkjenner at det kan finnes mange varianter av kosthold som kan være likeverdige i betydningen sunn nok, men det er ikke barnas avgjørelse.
Jeg er for øvrig helt på linje med him i forhold til det med reelle valg. Hos oss har vi bestemt at siden jeg er sjef over maten og bestemmer det meste, får barna velge en dag i uka. Deres valg er begrenset av at det som serveres skal være en form for MAT, ikke godteri eller kaker. Dette vet de er begrensningen. Men om de vil ha pølse og pommes frites, så får de det. Vil de ha tomatsuppe, helt greit. Vi har til og med spist vafler til middag. For det er mat, og jeg har sagt at de får friheten til å velge en dag i uka. Denne uka er det lillesøsters tur til å velge, og hun har valgt fiskepinner med pommes frites, og det skal vi ha. Det hender ofte at jeg utvider middagen barna har valgt med en del grønnsaker, for vi voksne vil gjerne ha det. Ungene aksepterer dette som valgfritt tilbehør, på lik linje med krydder eller ketsjup.
Man må tro på det man selv gjør, hvis ikke gjennomskuer ungene det på et øyeblikk, og det nytter ikke da å fortelle ungen at "du må spise fisken din" hvis du innerst inne mener at fisk er unyttig og smaker forferdelig, og du selv ordner deg en pizza i smug etter ungene er i seng.
. Nå pleier det å fungere å si "du må smake litt på alt" uten at han steiler, men jeg sier det ikke når det er ting der som jeg vet han ikke er glad i, da oppfordrer jeg isteden. Vi har hatt perioder hvor en eller annen ingrediens er hoppet over fullstendig, det meste har gått over av seg selv. Hadde han hatt lange perioder uten noe fisk eller kjøtt, eller uten noe grønnsaker for den saks skyld, hadde jeg vurdert andre tiltak.
