Hva er du redd for?

Jeg er redd for høyder, og jeg er redd for å fly. Jeg kan ikke klatre i stiger, for eksempel. Jeg blir helt gele i føttene, og føler jeg mister kontrollen og styrken i kroppen, det er utrolig ubehagelig. Flyskrekken er såpass ille at jeg velger bilferie framfor å fly noe sted, og gruer meg syk foran hver flytur jeg må gjøre. Og hver gang flyet lander, er jeg adrenalinhøy, og føler jeg har fått livet i gave

Jeg har ingen fobier, men ungene er redde for veps likevel.

Jeg er redd for maur i mengder.

Det sitter nok igjen fra da jeg var liten, og falt opp i en maurtue. Jeg hadde maur over alt. Og de stakk. (Som vi bergensere sier, det var tissemaur) Det kravlet overalt, det gjorde vondt overalt. Mamma kastet meg inn i dusjen, i kaldt vann. Det tok tid før det ble lunket. Jeg begynner å klø og grøsse når jeg tenker på det nå. Jeg husker jeg skrek. Og jeg husker at jeg nektet å bruke klærne igjen etterpå selv om de var vasket, luftet og fri for maur.

Jeg har høydeskrekk, og det er en stående vits i familien.

Ungene er totalt fryktløse når det gjelder høyder, og liker å gå ut mot en kant og si "får du vondt i høydeskrekken din nå, mamma?"

Mannen min er fryktløs over grensen til skjødesløs (mener jeg), og det betyr at jeg av og til er redd for å la ham gjøre risikovurderinger på vegne av barna.

Og det hender jeg ber dem gå bort fra en kant som sikkert er trygg, med begrunnelsen at "bare fordi det er ubehagelig for meg å være så redd - ikke fordi det faktisk ER farlig."

Jeg tror ikke jeg er redd for så mye, hvertfall ikke noe som jeg er redd for at barna skal overta.

Ingenting som jeg kommer på, var husredd en ganske lang stund etter å ha gått på en innbruddstyv hjemme, men det har jeg kommet over. Også er jeg litt redd for å bli stukket av veps siden jeg blir så dårlig, men det er ikke hyling og løping involvert. Fjerner meg rolig og verdig hvis det kommer en veps for nært, det er hvertfall det jeg innbiller meg, det kan vel hende at jeg har et litt panisk ansiktsuttrykk.

Jeg var ekstremt redd for tordenvær som barn. Den skrekken fikk jeg overført fra moren min,som var hysterisk redd. Jeg kan huske jeg var så liten at jeg fikk plass inne i kjøkkenskapet,der satt jeg til tordenværet ga seg. Nå er jeg ikke redd lenger,og barna mine er mer fascinerte enn redde. Det er vel den eneste fobien jeg har hatt,som jeg kan huske.

Jeg er ikke glad i høyder. Trodde jeg taklet det bedre, tok brattkort, men er ikke komfortabel i høyden. Ungene får klatre dog.

Stiger ja, det hadde jeg fortrengt. Men nå har mannen min kjøpt seg stillas, så det er han som har malt de høye sidene på huset denne gangen.

Men egentlig synes jeg gardintrapper er verre enn stiger, for det er liksom ingen vegg å lene seg mot eller noe å holde seg i når man står øverst.

Polyanna skrev:

Jeg har høydeskrekk, og det er en stående vits i familien.

Ungene er totalt fryktløse når det gjelder høyder, og liker å gå ut mot en kant og si "får du vondt i høydeskrekken din nå, mamma?"

Jeg har ikke høydeskrekk selv, men har irrasjonell panikk når det gjelder ungene, og eldstemann erter meg sånn som du beskriver, Polyanna. "Dette liker ikke du mamma," kan han si når de står ytterst på kaikanten eller er oppe i trehytten hos svogers. Og så later han som om han skal falle.

Jeg har slangefobi, og det vet ungene, men de virker ikke å være så berørt selv. Mannen min syns det er svært ubehagelig å kjøre heis, og tar trapper hvis han kan, og yngstemann har et snev av heisskrekk, de andre er for late.

Jeg er redd for å kjøre bil. Ikke sitte på, men være sjåfør selv. Det er helt latterlig, når kjæresten min foreslår at jeg kan øvelseskjøre med ham blir jeg helt kvalm og får lyst å grine.

Når det gjelder ungen min er jeg veldig lite redd, skulle nesten ønske jeg var litt mer redd, for jeg føler ofte at enkelte mener jeg er skjødesløs.

Mine erter meg også for høydeskrekken min.

Å sove hjemme når mannen ikke er hjemme. Ble bedre etter at vi fikk alarm. Dette sier jeg dog ikke så mye om. Mannen vet det, men ungene behøver ikke opprette en frykt de pr. i dag ikke har. Frykten er konkret. Jeg er redd noen skal bryte seg inn, og jeg ikke er i stand til å ta hånd om alle tre ungene.

Jeg blir ellers fysisk kvalm av høyder, og drømmer ofte om høyder og det å stå i fare for å falle ned.
Ungene får ikke ta store berg-og-dalbaner før de blir eldre og vet litt mer hva de begir seg ut på. Pr. i dag er de ganske naive i forhold til egen reaksjon på ting.

De får ellers ikke gå ut å islagt vann, og vi voksne gjør heller ikke det. Det er ikke behov for det her vi bor, og heller ikke naturlig der vi ferdes.

Ellers er jeg mest redd for vanlige ting, som man som forelder ser for seg. Kidnapping, ulykker og død. Forsøker å ikke overføre for mye til ungene, men de er litt skeptiske til fremmede folk, fremmede hunder, biler, lightere og ja nettopp islagte vann, og det skal de bare være.

De får lov til å ferdes litt mer fritt jo mer de vokser til, men forsøker at de gjerne er sammen med noen når de gjør det. Men litt alene drar de også.

Insekter håper jeg de ser er vesen både mor og far er fullstendig i stand til å knerte. Jeg konstaterer at det er insekter i hus, og tar dem. Ute gjør vi ingen ting.

Jeg er livredd edderkopper.
Og ja, den har jeg nok overført barna mine.

Mørkredd, men det er kun hvis jeg er ute å går i mørke, så det er ikke noe ungene har fått fra meg. Men fra hverandre, fordi de skremmer vannet av hverandre med alt mulig drit.

Eldste er redd veps, det har en sammenheng med at hun har aldri hørt de, bare sett de. Men så fikk hun hørsel og hørte de å, og da var redselen komplett.

Også når jeg er i o store utland, så er jeg nok litt redd for at unga skal bli borte. Så de får ganske klar beskjed om å holde seg i nærheten av meg. Men de er ikke redd, bare jeg. 😛

Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting egentlig. Jeg er ikke så veldig begeistret for take off, eller å stå i stiger, men jeg er ikke redd. Hadde jeg vært redd for å stå i stiger hadde jeg måttet vente til det fantes snøballer i helvete med å få malt trappeløpet vårt. Bl.a.

jeg er husredd. Ikke sånn kjemperedd, men jeg er litt redd. Frykten handler ikke om at noen skal skade meg, men at noen skal skremme meg - evt se inn på meg mens de står ute.

Etter at jeg fikk barn, er jeg ikke fullt så glad i å reise med fly når både jeg og mannen er med. Det er helt irrasjonelt og jeg får til å fly, men jeg bruker mye energi på å grue meg.

Jeg kan få skrekkelige og irrasjonelle katastrofetanker om barn eller mann ikke ringer som avtalt, og/eller jeg ikke får tak i dem på telefonen.

Det er endel ting jeg misliker, men å kalle det redsel er trolig å ta litt hardt i.
Men: endel insekt/krypdyr/smådyr unngår jeg helst, ja.

Jeg er ikke veldig glad i å ta ubehagelige telefoner. Men jeg kan vel ikke kalle det å være redd.

Jeg er ganske redd slanger, edderkopper og veps, det siste på grensen til det gale irrasjonelle vannvidd. Edderkopper har jeg fått så grundig eksponeringsterapi mot etter at vi flyttet til en eldre enebolig med gammeldags kjeller, så akkurat der begynner jeg å komme meg.

Apropos det å overføre sine redsler videre til barna, jeg har en mor som er hysterisk for alt. Det meste er farlig og har alltid vært farlig. I hele min oppvekst fikk vi ørene tytet fulle av skremselspropaganda, HELDIGVIS er min far på den andre enden av skalaen og jeg er mer lik min far. Mamma er sånn enda og jeg reagerer med sinne når jammerleksjonene hennes starter. Jeg har mer enn en gang skreket til henne om at nå må du f...... i meg ta deg sammen! Hun klarer på elegant vis å skremme opp de rundt seg. Her snakker vi ikke om fobier for edderkopper altså... Og ja, jeg blir sinna på sånn oppførsel. Hun er litt som Krøsa-Maya i Emil filmene.

Jeg er egentlig ikke redd for så veldig mye. Jeg er ikke speiselt glad i veps. Da jeg var yngre hadde jeg høydeskrekk, så da begynte jeg på klatring også gikk det bort. Nå er det lenge siden jeg klatret, så det har begynt å sige på så vidt igjen.

Ellers er det tannlegen, og å holde foredag foran noe særlig mer enn 7-10 mennesker