Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer

Line* skrev:

Jeg synes ikke man skal irettesette barnet sitt med andre tilstede.

Det er jeg helt enig i, men det må kunne gå an å gi en beskjed med litt streng stemme selv om det er andre tilstede.

Sina skrev:

Det er jeg helt enig i, men det må kunne gå an å gi en beskjed med litt streng stemme selv om det er andre tilstede.

Hva er forskjellen?

Det med å ikke skulle irettesette barna sine dersom andre er tilstede...

Hva om du tar barnet ditt i å slå et annet barn? Hva om du tar barnet ditt i å gjøre noe som absolutt ikke er lov i den settingen dere er i...

Vil dere da bare ta barnet bort fra situasjonen, og vente til dere er på tomannshånd og ta det opp da, eller vil dere bare la barnet forsette med hva det enn holdt på med? Eller ville dere stoppe barnets atferd og "gjøre opp" der og da?

Jeg bare lurer... Alt etter alder, vil en situasjon hvor f.eks. h*n slår en annen være godt og vel ute av hodet innen dere er på tomannshånd, og barnet vil ikke forstå hvorfor det blir irettesatt.

Det er forskjell på irettesetting - man kan sette grenser for et barn med andre mennesker til stede uten å ydmyke det.

Skremmern skrev:

Hva er forskjellen?

På å kjefte og å gi en streng beskjed? Jeg synes "Nå må du legge fra deg den ballen og komme, for vi skal gå nå!" er en streng beskjed, mens "Hva i alle dager er det du driver med, nå holder du opp med en eneste gang, du vet da godt at du ikke får lov til å gjøre slik, det er helt forbudt og det blir jo vondt for gutten og hvis du gjør sånt og ikke kan oppføre deg ordentlig blir det i hvert fall ikke noen kinotur på deg i dag, nå ber du om unnskyldning med en eneste gang!" er å kjefte. Men det er klart det er en glidende overgang.

Jeg gir beskjed der og da, enten til eget eller andres barn, dersom det skjer noe der og da. Jeg tar henne ikke til side for å snakke om noe som skjedde i sted, liksom. Dersom hun holder på å knerte til Jon eller Maren, så tar jeg det når det skjer. Det samme gjør jeg med Maren eller Jon, og det er det noen foreldre som reagerer på, for de mener at de, og bare de, skal irettesette egne barn. Jeg synes det er HELT greit at min datter blir irettesatt av andre, dersom hun gjør noe galt. Altfor mange tenker på oppdragelse som en privatsak, men det ser nå ut som om de som tenker slik har de rareste ungene også. Litt sosialisering kan da ikke skade.

LilleRosin skrev:

Du får ikke hetta av meg!


Nå har jeg lest hele boka, men jeg kan ikke skjønne at noen skulle villle snakke med silkestemme etter å ha lest noe av Juul?

Jeg mente at mamma'n kanskje har lest den delen om at man ikke skal ydmyke og oppdra, men ikke den om å sette grenser - i og med at hun bruker over 20 minutter på å "forhandle" ungen hjem fra barnhagen.

Men silkestemme og demokratisk-pedagogiske metoder er ikke akkurat Juul, nei.

Jeg er høylydt og bestemt - når jeg sprekker eller situasjonen krever det. Så jeg er absolutt ikke en av de som blir beskrevet. Men jeg reagerer mere på foreldre som

- kjefter på ungene sine mens andre hører på
- truer ("hvis du ikke er snill nå så får du ikke feire lillesøsters bursdag men må sitte alene på rommet uten kake")
- ved henting i barnehagen bare sier "kom nå" og når barnet som er midt i en lek spør "hvorfor det" svarer morskt "fordi jeg sier det!"
- kjefter på barnet fordi det gråter når det blir kjeftet på

Og disse har jeg sett mange flere av enn den tidligere nevnte kategorien. Det er mulig disse forbereder barna sine på "den virkelige verden", men den verdenen vet jeg ikke om jeg vil være i...

Madam Mim skrev:

Jeg gir beskjed der og da, enten til eget eller andres barn, dersom det skjer noe der og da. Jeg tar henne ikke til side for å snakke om noe som skjedde i sted, liksom. Dersom hun holder på å knerte til Jon eller Maren, så tar jeg det når det skjer. Det samme gjør jeg med Maren eller Jon, og det er det noen foreldre som reagerer på, for de mener at de, og bare de, skal irettesette egne barn. Jeg synes det er HELT greit at min datter blir irettesatt av andre, dersom hun gjør noe galt. Altfor mange tenker på oppdragelse som en privatsak, men det ser nå ut som om de som tenker slik har de rareste ungene også. Litt sosialisering kan da ikke skade.

Det å snakke til andres barn er viktig og jeg gjør det stadig vekk. Man kan ikke som voksen se eller høre på at barn f.eks plager eller slår andre eller at de ødelegger ting.. eller at de gjør noe hvor de kan skade seg selv.

Jeg må innrømme at jeg får hetta av en mamma på avdelingen til minsten.. Det er silkemyk stemme når hun spør om h*n vil gå hjem? Gjett hva ungen svarer.. 🙄

Det er en del ting som bør gis som en beskjed og ikke som spørsmål...

Acsa skrev:

Det er mulig disse forbereder barna sine på "den virkelige verden", men den verdenen vet jeg ikke om jeg vil være i...

Enig. Har aldri helt skjønt poenget med å være kjip mot barna sine for å forberede dem på at andre også kan være det. Den virkelige verden bør jo så absolutt være et sted der man kan regne med at i allefall mamma og pappa vil være forståelsesfulle og kjærlige.

AnnKi skrev:

Jeg er ikke den som skriker og gauler, og har jeg tid så venter jeg til han er klar. Ved henting i barnehagen lar jeg han gjøre seg ferdig med det han driver med (som oftest løper han jo rett i armene mine og vil være med meg). Jeg gir klare beskjeder, selv om jeg ikke hever stemmen (kroppsspråk er mer effektivt syns jeg). Jeg har mine kampsaker der jeg setter foten ned, men jeg passer på ikke gjøre for mange saker til en kamp.

- Etter to advarlser er det nok!
- Dersom noen slår, sparker, biter ol reageres det!
- Jeg bortforklarer ikke min sønn sine handlinger.

Men:

- Enkelte dager kan jeg sitte meg ned på en benk å vente til min sønn er ferdig å leke før vi kjører hjem.
- Det er sjelden jeg hever stemmen min, men den er autoritær.
- Jeg overser handlinger der jeg ikke vil ta opp en kamp.
- Dersom vi har tid lar jeg ofte trollet få bestemme når/hva/hvor
(dersom vi ikke har tid bestemmer jeg).

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i.

Denne tråden har også fått meg til å tenke at om noen v dere hadde observert meg i bringesituasjonen i barnehagen i en periode for noen uker siden, ville dere oppfattet meg som en silkestemmemamma dere hadde fått hetta av.

Jeg føyde storebror i ett og alt. Jeg bar han inn fra bilen (lillebror måtte gå), og måtte ta en ekstra tur for å hente alt stashet jeg ikke fikk med meg i første runde fordi storebror skulle bæres. Jeg kledde av han (selv om han kan det selv) og tok på han tøflene.

WHY??
Hyles det sikkert unisont i de FP'ske hjem.

Jo- det hadde nemlig nettopp gått opp et lys for meg. I seneste laget, vel og merke.
I ukene forut for denne silkestemmemammaoppførselen, var det nemlig innkjøring for lillebror i barnehagen. Og Lillebror er en kar som tar plass. STOR plass. Og storebror er en kar som tar liten plass. Han er flink, han er hjelpsom han er hensynsfull. Og dette dro vi - i en slags bevisstløs tilstand- altfor mye veksel på. For kunne han ikke bare vente litt, så lillebror kunne hjelpes først? Og kunne han ikke bare hjelpe lillebor med ditt? Og datt? Og var det ikke GØY at lillebror skulle begynne i barnehagen? Og skjønte han ikke at mamma måtte sitte ved siden av lillebror,ikke han, under frokosten i bhagen - han var jo ny, og trengte mamma der.

For oss var det jo bare snakk om en kort innkjøringsperiode, og vi var slett ikke vare nok på økende sårhet og fortvilelse hos den store, flinke, hjelpsomme storebroren.

Og plutselig sa det pang. (Heldigvis, sånn i etterpåklokskapens lys.)
Storebor ville ikke være flink og hjelpsom. Han skapte seg etter alle kunstens regler om morgenen. Nektet å kle på seg, nektet å gå ut i bilen, for matboksen ble lagt ned i sekken på feil måte. Han skulle kles på - og det før lillebror. han skulle bæres ut i bilen og han skulle dulles med.

Jeg reagerte med å være fast og tydelig. Han var stor nok til å kle på seg selv, og om han ikke skyndet seg nå, så kom mamma til å komme for sent til jobben ( og det gjorde mamma - dag på dag). Men det ga han blaffen i,gitt.
Vi skjønte ingenting - og var rørende enige i at det bare var om å gjøre å holde en fast og tydelig linje. Ikke la seg dupere av fireåringen. Ikke gi etter, ikke finne seg i slikt tull.
Men det ble ikke bedre. Bare verre.

Så kom jeg endelig på den brilliante idéen å lese "Ditt kompetente barn " på nytt. Og DA gikk det et lys opp for mor - og far- i heimen.

Det var en protest. Han lurte rett og slett på om vi var like glad i han som lillebror - og ville teste dette. Var vi villige til å strekke oss for han også - ikke bare lillebror?

Og sannelig tok det ikke lange stunden med dulling og påkledning og bæring om morgenen, før han ikke gadd DET lenger...
Nå er alt som før - og storebror er sitt selvstendige jeg igjen.

Jeg ser sikker på at jeg fikk noen skjeve blikk i silkestemmeperioden.
Men det får heller være.
Jeg er UTROLIG glad for at jeg skjønte denne (i etterkant åpenbare) sammenhengen, og fant en løsning på det.

Livet med barn er like mangslungent og fyllt av nyanser som alt annet.
Lurt å ha i bakhodet, det også.

Skilpadda skrev:

På å kjefte og å gi en streng beskjed? Jeg synes "Nå må du legge fra deg den ballen og komme, for vi skal gå nå!" er en streng beskjed, mens "Hva i alle dager er det du driver med, nå holder du opp med en eneste gang, du vet da godt at du ikke får lov til å gjøre slik, det er helt forbudt og det blir jo vondt for gutten og hvis du gjør sånt og ikke kan oppføre deg ordentlig blir det i hvert fall ikke noen kinotur på deg i dag, nå ber du om unnskyldning med en eneste gang!" er å kjefte. Men det er klart det er en glidende overgang.

Nei, på å irettesette og å gi en beskjed med litt streng stemme. Det var vel det det stod? 😕

Pelen skrev:

Jeg pleier å rope når han IKKE har på seg sykkelhjelmen jeg. (Foreløpig trengs det ikke her for når det gjelder det så er han veldig pliktoppfyllende).

Ups, glemte halve setningen. Hun hadde sykkelhjelmen på styret og ikke på hodet 😮

Acsa skrev:

- kjefter på ungene sine mens andre hører på
- truer ("hvis du ikke er snill nå så får du ikke feire lillesøsters bursdag men må sitte alene på rommet uten kake")
- ved henting i barnehagen bare sier "kom nå" og når barnet som er midt i en lek spør "hvorfor det" svarer morskt "fordi jeg sier det!"
- kjefter på barnet fordi det gråter når det blir kjeftet på

Og disse har jeg sett mange flere av enn den tidligere nevnte kategorien. Det er mulig disse forbereder barna sine på "den virkelige verden", men den verdenen vet jeg ikke om jeg vil være i...

Jeg og min mann har litt ulikt syn på barneoppdragelse... og dette skaper litt konflikter i heimen

Dere får alle hetta av meg. Kjenner meg igjen i opptil flere av punktene. Gjør vi ikke alle det? :ærlig dårlig mor TM:

Zöe:

Skremmern skrev:

Nei, på å irettesette og å gi en beskjed med litt streng stemme. Det var vel det det stod? 😕

Det er sant, jeg hoppet visst litt for kjapt mellom postene. Men irettesette og kjefte er det i alle fall bare gradsforskjeller mellom? Og en beskjed mener jeg er å si fra om hva man skal/må gjøre (f.eks. å si strengt "nå må du komme, ellers rekker vi ikke trikken"), mens en irettesettelse er en eller annen påpekning av at man har gjort noe galt. (Jeg mener ikke at man aldri kan irettesette noen foran andre; å si "nei, sånn må du ikke gjøre!" kan man vel godt si i selve situasjonen, men hvis man skal si mye under irettesettelsen er det vel høfligst å ta vedkommende til side først. Høfligst både overfor den man irettesetter og omgivelsene.)

Skilpadda skrev:

Det er sant, jeg hoppet visst litt for kjapt mellom postene. Men irettesette og kjefte er det i alle fall bare gradsforskjeller mellom? Og en beskjed mener jeg er å si fra om hva man skal/må gjøre (f.eks. å si strengt "nå må du komme, ellers rekker vi ikke trikken"), mens en irettesettelse er en eller annen påpekning av at man har gjort noe galt. (Jeg mener ikke at man aldri kan irettesette noen foran andre; å si "nei, sånn må du ikke gjøre!" kan man vel godt si i selve situasjonen, men hvis man skal si mye under irettesettelsen er det vel høfligst å ta vedkommende til side først. Høfligst både overfor den man irettesetter og omgivelsene.)

Jepp, du forstod! 🙂

Jeg tror ikke jeg har silkestemme på repertoaret, jeg. :innser manglende register i stemmebruk:

Jeg synes det er greit å snakke vanlig til barn med vanlig stemme og jeg tenker at de klare tilbakemeldingene ungen får de gangene hun er helt på tur, oppveies av de mange kjærlighetserklæringene hun får, slik at vi kommer ut på pluss.

Jeg er ganske spontan av meg, så jeg må innrømme at timing ikke alltid er min styrke. Samtidig synes jeg det er helt forferdelig å bli "tatt" senere selv. Jeg liker at ting blir tatt der og da og blir ferdig. Sånn "vi må snakke om det sm skjedde tidligere" setter meg ut, gjør ting større og verre enn det det egentlig var og så husker jeg ikke nøyaktig hva som ble sagt og blir usikker. Jeg føler meg mye lettere krenket av sånne "vi må snakke om det som skjedde i forrige uke" enn at noen smeller der og da.

Flere av mine svigerskonflikter bunner i dette, at jeg smeller der og da og er ferdig med det og de kommer luskende med en eller annen greie de ikke var helt fornøyd med lang tid etter hendelsen. Men så er ikke jeg så konfliktsky, heller, da. Og tar gjerne en kjapp og heftig fight, for så å være ferdig med det. Folk som drar opp samme greie gang på gang, og vil gni litt på den, for så å spare den til neste anledning...?

Skremmern skrev:

Nei, på å irettesette og å gi en beskjed med litt streng stemme. Det var vel det det stod? 😕

Irettesettelse og kjefting går omtrent for det samme i mine øyne.
Det jeg mente var akkurat som Skilpadda så fint forklarte det, at en streng beskjed er "NÅ kommer du her med en gang"!
Mens en irettestettelse er nesten som å kjefte, og det ville jeg ikke gjort mot barn foran andre. Da ville jeg hvertfall prøvd å få barnet på tomannshånd og snakket med det alene.

Madam Mim skrev:

Jeg tror ikke jeg har silkestemme på repertoaret, jeg. :innser manglende register i stemmebruk:

Jeg synes det er greit å snakke vanlig til barn med vanlig stemme og jeg tenker at de klare tilbakemeldingene ungen får de gangene hun er helt på tur, oppveies av de mange kjærlighetserklæringene hun får, slik at vi kommer ut på pluss.

Jeg er ganske spontan av meg, så jeg må innrømme at timing ikke alltid er min styrke. Samtidig synes jeg det er helt forferdelig å bli "tatt" senere selv. Jeg liker at ting blir tatt der og da og blir ferdig. Sånn "vi må snakke om det sm skjedde tidligere" setter meg ut, gjør ting større og verre enn det det egentlig var og så husker jeg ikke nøyaktig hva som ble sagt og blir usikker. Jeg føler meg mye lettere krenket av sånne "vi må snakke om det som skjedde i forrige uke" enn at noen smeller der og da.

Flere av mine svigerskonflikter bunner i dette, at jeg smeller der og da og er ferdig med det og de kommer luskende med en eller annen greie de ikke var helt fornøyd med lang tid etter hendelsen. Men så er ikke jeg så konfliktsky, heller, da. Og tar gjerne en kjapp og heftig fight, for så å være ferdig med det. Folk som drar opp samme greie gang på gang, og vil gni litt på den, for så å spare den til neste anledning...?

Tro det eller ei, men på visse områder er vi veldig like.
Jeg takler dårlig langsure/sinte folk, og tar heller også gjerne en smell, for så å være FERDIG med det.