Hender det av og til at du...

Du kan jo beklage at han kanskje opplevde det som litt brått på å ringe slik. Da beklager du ikke det du sa, men strekker ut en hånd og hjelper ham over stolthetskneiken. 🙂

Du kan jo ringe ham for å få til en forsoning uten at du unnskylder deg. Kanskje ved å si noe slikt som at du skjønner at han føler det du sa om forskjellsbehandling som urettferdig. At han kanskje ikke har ment det slik, men at dere (og barna?) har oppfatttet det slik. At han som bestefar er viktig i livet deres og at det var derfor du så det nødvendig å ta opp dette vanskelige temaet etc ...

Desembermamma og jeg postet visst to nesten like innlegg samtidig 🙂

Desembermamma skrev:

Du kan jo beklage at han kanskje opplevde det som litt brått på å ringe slik. Da beklager du ikke det du sa, men strekker ut en hånd og hjelper ham over stolthetskneiken. 🙂

Eller så kan hun jo ta en Valla og si noe slikt som at "Jeg sårer aldri noen, men om du skulle føle deg såret så beklager jeg det" .

Jeg tror nok ikke jeg hadde bedt om unnskyldning. Jeg hadde nok heller tatt en prat med svigerfar, med litt kosemosementalitet.

Håper det ordner seg for dere! Er ikke en hyggelig situasjon å stå midt oppi.

Du har vært veldig tøff som i det hele tatt har turt å si i fra, spør du meg. Dette er en typisk ting jeg ville gått og tenkt på, men aldri fått meg til å si. Hvis det er alfa omega for familiefreden, ville jeg kanskje gitt en forbeholden unnskyldning. Men hvis det tross alt har blitt bedre, totalt sett (fordi han nå slutter å forskjellsbehandle) tror jeg at jeg ville latt det ligge. Du oppnådde det du ville, og han ser sikkrt mildere på det etterhvert.:)

Nooria skrev:

Eller så kan hun jo ta en Valla og si noe slikt som at "Jeg sårer aldri noen, men om du skulle føle deg såret så beklager jeg det" .

Jeg er ingen pusekatt