Er dere gode på å lyge og å være falske?

Ja, jeg er god på det. Føler jeg er falsk hver eneste dag, når jeg smiler og later som om alt er bra. Alt er ikke bra, jeg er sliten og lei meg og føler at livet mitt er over, men sånt får man jo ikke venner av, så jeg er falskt blid og interessert i alle rundt meg, mens jeg egentlig ikke klarer å bry meg om så mye. Heller det enn å miste de vennene jeg har fordi jeg ikke har det så bra for tiden.

Surre skrev:

Jeg er en smilefjes-variant, med en dæsj av Sitron: Jeg har levd et "dobbeltliv" der jeg har kjempet for å skjule et frynsete liv/oppveks, og som dermed har skapt en del løgner. Men jeg verdsetter så absolutt ærlighet, og ønsker ikke å lyve, og ønsker heller ikke at andre lyver til meg.

Men selvfølgelig; jeg sier glatt at porselentet til svigermor er fint, altså.

En smilefjesvariant med en dæsj av Sitron må jo rett og slett være ganske morsom på fest?

Floksa skrev:

Men, å ikke kunne, eller ville dempe egenskaper/meninger/personlighet og ikke være istand til å dra en hvit løyn må da være utrolig sosialt hemmende?
Om jeg drar på meg den nye buksa jeg har kjøpt og sier med et strålende smil; SE!! ER jeg ikke fin med den?
Og du svarer, nei, du, den ble du feit i..... Vel, de er ikke sikkert at du står på julekort lista neste år om du drar mange sånne...
Eller om en perifer bekjent spør på butikken hvordan du har det, og du slettes ikke har det så bra for tiden, så svarer du da med en lengre avhandling om lykkepiller, selvmordforsøk og tvangsinnleggelse?
Det blir for meg helt fjernt.
Men det er mulig jeg er en falsk løyner

Man trenger ikke alltid å svare hele sannheten for å være ærlig.

Libra skrev:

den som forteller sannheten er ærlig, den som til en hver tid forteller hele sannheten er bare uforskammet.

Jeg er ikke god på og lyve og er heller ikke falsk, ser ikke helt poenget med og være det.

Jeg må legge til etter og ha tenkt litt her. Og det er noen ganger jeg ikke forteller hele sanheten, men det vil jeg ikke se på som og lyve. Slik som med dette eksempelte som var nevnt her i tråden, at en ikke forteller hvordan en engentlig har det når en treffer noen som spør hvordan det går med en. Eller den gangen jeg traff en høygravid dame i bryllup som ville at jeg skulle fortelle om hvordan min fødsel var. Da modererte jeg det litt, trengte ikke og fortelle hvor j####g jeg synest det var.

Brenda skrev:

Jeg møter folk på gata, og blir spurt: Hvordan har du det? Går det bra? Jeg svarer: Joda, alt går bra.

Dette er jo ikke sannheten. Jeg har det ikke alltid bra når folk spør, men det er jo enkelte mennesker jeg ikke sier alt til, der jeg rett og slett ikke orker eller har sjans / mulighet til å si alt til.

Når det gjelder sånt synes jeg det er helt ok å lyve. Enkelte spør nok av ren høflighet, og ikek for å få servert historien. Dersom man hele tiden skal være ærlig og åpne opp for all dritt til alle som spør om man har det bra, ja da tror jeg man bruker dem opp. Derfor synes jeg ikek man skal spørre om slikt, dersom man ikke har lyst å lytte. Jeg har forøvrig sluttet å spørre om enkelte har det bra, fordi jeg ikke alltid har ork til å høre historien ennå en gang liksom. Det finnes nok av dem som overfaller deg med sorg og elendighet, selv om du strengt tatt ikke har tid eller lyst til å høre på.

Forøvrig, jeg tror jeg er ganske god til å lyve. Har levd på en løgn jeg også, men gjør det ikke lenger. Jeg drar nok en hvit en iblant, men stortsett ikke. Jeg tror ikek selv jeg er falsk, og håper ingen av mine nærmeste ser på meg som det heller.

Men er løgn en løgn og falsk falsk? Er det så sort hvitt?

Etter min mening så finnes det faktisk både moralsk, etiske og "riktige" løgner og "tilpasningsfalskhet". Som desverre, kreves av oss, hver dag i hverdagen! Og så har man umoralsk, uetisk, hatefull, helt uriktig løgn og falskhet...

Nei, er dårlig på slikt. Lyver så og si aldri. Det er mye lettere å holde styr på sannheten 😉
Jeg har en enkel leveregel for meg selv, og det er det at jeg ikke sier noe om en person som ikke jeg kunne sagt når vedkommende var tilstede og hørte det. Funker bra

Ladybug skrev:

Nei, er dårlig på slikt. Lyver så og si aldri. Det er mye lettere å holde styr på sannheten 😉
Jeg har en enkel leveregel for meg selv, og det er det at jeg ikke sier noe om en person som ikke jeg kunne sagt når vedkommende var tilstede og hørte det. Funker bra

Det der kan ikke funke hvis man kjenner nok skikkelige kjipinger.

Surre skrev:

Men selvfølgelig; jeg sier glatt at porselentet til svigermor er fint, altså.

Gjelder det bare svigermor eller andre også?

For jeg sier, generelt sett, at ting er stygge når jeg syns de er det. Som en i klassen som spurte meg her om dagen om jeg syns brillene hennes var fine og jeg sa som sant var, ut fra min sannhet iallfall, at de var temmelig stygge. Jeg så ingen grunn til å lyge ved et direkte spørsmål på den måten.

Sitron skrev:

Gjelder det bare svigermor eller andre også?

For jeg sier, generelt sett, at ting er stygge når jeg syns de er det. Som en i klassen som spurte meg her om dagen om jeg syns brillene hennes var fine og jeg sa som sant var, ut fra min sannhet iallfall, at de var temmelig stygge. Jeg så ingen grunn til å lyge ved et direkte spørsmål på den måten.

Hva med å bare omgås sannheten ved å si "Du kledde dem."

Ulvhedina skrev:

Hva med å bare omgås sannheten ved å si "Du kledde dem."

Eller ikke min smak, det sier jeg ofte. Det viktigste er at eieren liker dem, ikke jeg!

Hun gjorde jo ikke det. De var stygge.

Hmm... Jeg driver ikke å fører folk bevisst bak lyset med løgn og fanteri, men når jeg tenker meg om, er jeg nok ganske god på å "lyve" på en måte likevel. Jeg er en reser på "eksempler fra virkeligheten" ovenfor elever på jobb, for å dra en parallell når en elev sliter med noe/når det er en konflikt mellom elever/for å ha noen realistiske eksempler i matematikk- eller etikk undervisninga osv. Jeg er nok også ganske god på å vinkle virkeligheten sånn at jeg oppnår det jeg ønsker på jobb, men føler jo ikke at jeg lyver sånn direkte. Jeg dikter da ikke opp ting, men vektlegger bevisst enkelte ting mens andre aspekter blir unnlatt nevnt eller tillegges liten betydning, kanskje? Det samme gjør jeg nok f.eks. i jobbintervju og tilsvarende - vektlegger og uthever det jeg ønsker at folk skal se av meg, og legger litt lokk på sider som ikke er fullt så fordelaktige. Men igjen - på direkte spørsmål lyver jeg ikke.

Sosialt ser jeg ikke poenget med å være 100% ærlig. Jeg er snill og grei, komplementerer nye hårfrisyrer og verdens søteste barnebarn osv, og syns det handler om normal høflighet, ikke løgn, selv om jeg ikke mener det helt oppriktig. Jeg har vært borti folk som ser det som en dyd å være 100% ærlig, uansett, og det er slett ikke hyggelig. Man må kunne ha litt empati og se og møte folk på en måte som får de til å føle seg bra, syns jeg, uten at man skal kalles falsk av den grunn. Jeg er nok ganske diplomatisk i samtale og diskusjon med andre mange ganger, men har likevel ingen problemer med å slå i bordet og si ting med store bokstaver dersom jeg føler at det er behov for det. Ovenfor folk jeg kjenner svært godt, er jeg nok ærligere enn jeg er ovenfor mer perifere bekjentskaper.

Jeg betrakter meg altså ikke som En Løgner, selv om jeg ikke alltid sier akkurat det som sant er.

LiKa skrev:

Eller ikke min smak, det sier jeg ofte. Det viktigste er at eieren liker dem, ikke jeg!

Det er jo det samme. Og ja, det viktigste er at eieren liker dem. Jeg har hatt stygge-briller selv, fordi de var så grelle at de ble kule. Og de var hennes greie og, bortsett fra at jeg ikke så de på samme måte som henne. Og so what? Min mening skal jo ikke ligge til grunn for andre og jeg ser ingen grunn til å kosemose på folk for at de skal føle seg ovenpå når det gjelder noe så trivielt som et par briller.

Sitron skrev:

Det er jo det samme. Og ja, det viktigste er at eieren liker dem. Jeg har hatt stygge-briller selv, fordi de var så grelle at de ble kule. Og de var hennes greie og, bortsett fra at jeg ikke så de på samme måte som henne. Og so what? Min mening skal jo ikke ligge til grunn for andre og jeg ser ingen grunn til å kosemose på folk for at de skal føle seg ovenpå når det gjelder noe så trivielt som et par briller.

Men da går du inn for å såre andre da? Bevisst? Fordi du ikke kan si sannheten på annen måte (ikke min smak) enn direkte (de var stygge) så kan det være det samme? Kosemoser man når man ikke "tråkker" på folk ?

Jeg har lært ungene det fine og snille uttrykket: Det var vel ikke akkurat min personlige favoritt.

De sier det sånn at man aner tvers gjennom, men en vakker dag skal deres avvisning føles som et mykt kjærtegn tenker jeg. :ambisiøs:

Bauche skrev:

Jeg suger på å lyve, men har evnen til å pakke inn sannheten de gangene jeg anser det som nødvendig.

jeg synes faktisk det er like tåpelig å til enhver si AKKURAT hva man mener som det å lyve.

Dette er jeg veldig enig i. Noe av det minst flatterende trekket ett menneske kan ha, i mine øyne, er å skulle komme med sin ærlige mening hele tiden og "bare være seg selv". Jeg kaller det "reality- ærlig". Det er en type misforstått ærlighet der man liksom ikke kan bli sur eller fornærmet på vedkommende for h*n var jo bare ærlig- slik reaitydeltakere ofte gjør.
Det utrolig usosialt og kjipt og skaper ofte dårlig stemning og ekle situasjoner med folk som mener seg berettiget til å komme med sitt personlige synspunkt til enhver tid.

Jeg er ingen god løgner selv, men jeg er såpass taktisk at jeg vet når det passer seg å servere meningen sin og når det er best og bite det i seg(ignorere det etc. Det kaller jeg egentig bare å være sosialt fleksibel