Er dere gode på å lyge og å være falske?

Jeg kom nå uvegerlig til å tenke på en situasjon der jeg kanskje var brutalt ærlig.
Jeg var med Inka for å hjelpe henne å se etter en ny vinterjakke.
Hun fant en som så ganske grei ut på hengeren, tok den på seg og spurte hva jeg syntes.
Hvorpå jeg knakk sammen i bunn ekte, ubehjelpelig krampelatter, inne på butikken. 😮
(Hun lo selv også, sa: "Ikke det, nei!" og hengte jakka tilbake. Det var jakka det var noe galt med, ikke henne. )

Enhjørning skrev:

Jeg kom nå uvegerlig til å tenke på en situasjon der jeg kanskje var brutalt ærlig.
Jeg var med Inka for å hjelpe henne å se etter en ny vinterjakke.
Hun fant en som så ganske grei ut på hengeren, tok den på seg og spurte hva jeg syntes.
Hvorpå jeg knakk sammen i bunn ekte, ubehjelpelig krampelatter, inne på butikken. 😮
(Hun lo selv også, sa: "Ikke det, nei!" og hengte jakka tilbake. Det var jakka det var noe galt med, ikke henne. )

I sånne tilfeller, der man har mulighet til å averge "skaden" før den er skjedd, er det jo nesten slemt å ikke være ærlig. Og de fleste ser det jo som regel selv også.
Det er når noen tropper opp med ny sveis/jakke/støvler og er råfornøyde jeg mener at man bør snøre igjen. Man trenger jo ikke å skryte så fælt heller da. Holder med "fått deg ny :insert passende klesplagg: - gratulerer!". Da har man sagt nok, mottaker er ikke fornærmet og man slapp å stå og lyve noen opp i fjeset.

Jeg vet ikke om jeg er totalt non-empatisk i tillegg til å være falsk og løgnaktig, men jeg bryr meg virkelig ikke nok om andre folks briller og hårsveiser til å føle hardt for å sable det. Hvis jeg er med noen ut og handler, er jeg ærlig, men da vet jeg jo at jeg er med pga. min rådgivning. Ellers er det bare snakk om å følge nok med til å legge merke til at noe er nytt, og det er så vidt innenfor min sosiale kompetanse. Det er virkelig sjelden jeg tenker at ting er veldig lite kledelig. Det er i tilfelle ungjenter på byen, og de vil ikke ha min mening.