Jesper Juul - hva synes dere?

safran skrev:

Jeg sa ojda.

Milfrid skrev:

I bunn og grunn er vi kanskje ganske enige om at det er viktig å se og forstå ungene. Samtidig er jeg altså ganske opptatt av at ungene først som sist må lære seg at de ikke er universets sentrum, og at handlinger får konsekvenser.

Interessant. Det at ungene skal forstå at de ikke er universets sentrum er faktisk et av JJ sine budskap. Han er opptatt av at barn skal forstå at de er en del av et felleskap. Og JJ har heller ikke noe imot at handlinger får konsekvenser, så lenge det er naturlige eller logiske konsekvenser det er snakk om, og ikke straff/dressur. (Time out kan f.eks. lett kan oppfattes som straff/dressur hos den som blir utsatt for det).

ElinM skrev:

Interessant. Det at ungene skal forstå at de ikke er universets sentrum er faktisk et av JJ sine budskap. Han er opptatt av at barn skal forstå at de er en del av et felleskap. Og JJ har heller ikke noe imot at handlinger får konsekvenser, så lenge det er naturlige eller logiske konsekvenser det er snakk om, og ikke straff/dressur. (Time out kan f.eks. lett kan oppfattes som straff/dressur hos den som blir utsatt for det).

Ja, men jeg klarer ikke (alltid) å se logikken i det JJ sier og metodene han viser til Straff er forøvrig en vanlig reaksjon i samfunnet når man gjør noe galt . Jeg kan se problmemet med å gi små unger som ikke forstår en straff som de ikke kan sette i sammenheng med handlingen de utførte, men for større barn går det faktisk helt utmerke an å forklare dem denne sammenhengen. Gjerne også i forkant, slik at det ikke blir en overraskelse hvilken reaksjon de får om de gjør noe galt/noe de ikke har fått beskjed om å ikke gjøre. Jeg tror rett og slett ikke at unger tar skade av det.

Handlinger får konsekvenser, sånn er livet, og unger har ikke vondt av å lære det.

Jeg vet at man sier at man heller bør belønne dem når de oppfører seg, men for meg blir det rett og slett galt å belønne dem når de oppfører seg slik man kan forvente at de skal. Jeg kan skryte av dem, det kan jeg, men belønne dem?

Feks har vi hatt en diskusjon om å ta med refleksvesten hjem fra skolen. Hun glemte den igjen og igjen og igjen. Til slutt fikk hun beskjed om at hvis hun ikke husket den, så kom hun ikke til å få spille Nintendo den dagen. Og nå husker hun det, gitt, for da ble det plutselig viktig for henne å huske den 😉. Jeg belønner henne med å skryte av henne, og si at jeg er glad for at hun husker å ta den hjem nå. Men noen belønning ut over det får hun ikke. Jeg vurderte en straff som ville stått i forhold, og det var å få henne til å gå tilbake for å hente den. Men da måtte jeg jo sende henne ut en gang til i mørket, uten vest, og det knuste jo mine argumenter om at hun måtte ta den hjem fordi hun ikke fikk gå i mørket uten 🙄.

Så i vårt hus vanker det "straff", men aldri uten forklaring, aldri uten advarsel, og vi snakker alltid sammen om det i etterkant.

Vi praktiserer også time-out for minstemann (ikke behov for det hos eldstemann), og det fungerer helt utmerket for ham. Jeg tror rett og slett at oppdragelsesmetodene må tilpasses hver enkelt unge, og at det er mange måter å vise respekt for ungene på. Og at det ikke nødvendigvis er respektløst å vise dem at noen typer oppførsel er fullstendig uakseptable.

Som sagt, det vil bli et sjokk for de ungene som kommer ut i samfunnet og tror at alle alltid bare vil snakke til dem i en mild, forklarende tone 🙄. Om man da ikke er en slik person som det ikke er behov for å snakke annerledes til. Jeg vet de finnes, jeg har sett dem. Og en del av foreldrene tror det er deres fortjeneste at ungene er slikt. Helt til de får nr to (eller tre) og oppdager at det ikke er deres fortjeneste likevel .

Og ja, jeg har selv måttet svelge et par kameler på det området 😮.

Milfrid, jeg ser det er liten vits i å diskutere JJ med deg. Jeg får en klar oppfatning av at du ikke vet hva han står for, eller du har misforstått mye av det han sier.

Straff er han som sagt ikke tilhenger av, men han er heller ikke tilhenger av belønning, slik som jeg oppfatter det. (Både straff og belønning er ytre motivasjoner, som i de fleste tilfeller med fordel bør unngåes. Man må heller jobbe med den indre motivsjonen.) Han har heller ikke sagt at man alltid skal være mild og forklarende. Han sier man skal være tydelig, og gjerne ha forventninger og stille krav. Han er heller ikke i mot at man kan bli sint, men da skal man være sint på en ikke-krenkende måte. Og det er da en selvfølge, også for JJ, at man skal si ifra ved uakseptabel oppførsel og ikke godta det.

ElinM skrev:

Milfrid, jeg ser det er liten vits i å diskutere JJ med deg, det er veldig tydelig at du ikke vet hva han står for, eller du har misforstått mye av det han sier.

.

Jeg har vært ærlig og sagt at jeg kun har lest det han har skrevet i A-magasinet, og det andre har sagt om hans meninger, og at jeg ut fra det har funnet ut at jeg ikke gidder å bruke kalorier på å lese bøkene hans.

Så det kan godt hende at det ikke er smart å diskutere JJ med meg 😉 Men jeg vil gjerne være med å diskutere om det finnes EN teori for hvordan barn skal oppdras. Og hvor vidt man bør ha bred erfaring fra egne barn (eller barn man har rundt seg 24/24) før man begynner å utvikle teorier om hvordan barn bør oppdras.

Og jeg skal ærlig innrømme at det særlig er de svarene han har hatt mht adopterte barn som har fått meg til å tvile på hans kompetanse, for om han kan svare så sikkert på noe han så åpenbart ikke har peiling på, så lurer jeg på om det gjelder for andre ting han uttaler seg om også.

Men bare et spørsmål - hvordan i alle dager er man sint på en ikke-krenkende måte? Når jeg blir sint så er det lite planlagt, for å si det sånn, og hvis jeg var i stand til å vurdere måten jeg ble sint på, så hadde jeg rett og slett ikke vært sint, om du forstår? Da hadde jeg vært streng, og det er noe helt annet. Jeg kan vanskelig se for meg en situasjon der den som man blir sint på, ikke føler seg krenket.

Siden det har blitt en big deal ut av det - jeg har ikke lest noen av JJ sine bøker. Jeg har derimot som Milfrid lest en del enkeltstående artikler. Hun har sikkert lest flere enn meg, det er sporadisk at jeg kommer over slike, eller at noen gjør meg obs på dem.

Såh - når mine kvalifikasjoner først er avklart - det må da være lov å mene noe om en artikkel eller fem uten at man må vite hele mannens livshistorie? For å trekke en helt urettferdig parallell - vi har alle lov til å mene noe om Staff sine uttalelser om overgrep, uten at vi må kjenne til alle saker han har ført for retten, kjenne til alle klientene han har forsvart og vite om han har vært medlem i noen lag og foreninger i ungdommen. Det er lov å mene noe om det man hører, uten at man må mene noe om hele personen av den grunn.

Så også for Jesper Juul. Jeg kan ikke mene noe om MANNEN (ikke kjenner jeg han heller), men jeg må ha lov å mene noe om de artiklene jeg har lest.

Jeg vil derfor sterkt hevde at Milfrid er i sin fulle rett til å mene det hun ønsker å mene om Jesper Juul sine artikler og råd, basert på det hun har lest av han.

For min egen del også må jeg si at det jeg har lest av Jesper Juul (og nei, jeg har ikke linker) frister meg ikke til å lese bøkene hans. Jeg fikk noe reklame i posten i går for et nytt fantastisk slankemiddel, som både bandt fett, økte forbrenningen og renset kroppen. Jeg tror jammen meg det gjorde en mer populær også. I alle fall - jeg kastet det i papiravfallet. Så ingen grunn til å undersøke det nærmere. Det var uinteressant for meg. Jeg kategoriserte det i gruppen for "januar-reklame for slankemidler", og ferdig med det.

Jesper Juul sine artikler som jeg har lest har vært svært varierende. Noen ganger gir han råd som jeg forsåvidt kan nikke og være enig i. Andre ganger syns jeg det blir helt sært og rart, og tenker at det der passer definitivt ikke for meg eller mine barn.

Det jeg liker av det jeg har lest er at han er genuint opptatt av at barn er fullverdige mennesker som skal behandles med respekt. Det jeg ikke liker er at han strekker det for langt og fremstiller det som om barn egentlig er voksne i liten kropp. Og så er det jo klassikerne: det å svare "jeg ser deg" når barna viser fram noe de har tegnet, i stedet for å si "så fint du tegner". Det syns jeg er regelrett tull. Barna trenger både respons på at de blir sett, og en voksens anerkjennelse av det de har gjort eller lagd.

Forøvrig oppfatter jeg at mye av det som JJ har skrevet er litt på linje med før omtalte Anna Wahlgren - dvs ikke egentlig basert på verken pedagogikk eller psykologi, men på et enkeltmenneskes erfaringer med egne barn, og en god dæsj med synsing. Og helt ærlig og kanskje noe ubeskjedent, mine egne erfaringer og ideer er ikke verken spesielt mye dårligere eller så veldig annerledes. Jeg er typen som aldri vil sette meg inn i en bestemt teori og oppdra barna mine ut ifra det. Jeg vil plukke litt her og litt der, ta med meg det jeg liker, blande det med mitt eget syn - og vips har man en slags oppdragelse. 😉