Alt det fine med korps!

Jeg spilt fløyte i musikkskolen i flere år, men det ble aldri vurdert korps. Lurer på hvorfor, det var skolekorps på skolen min. Men jeg kjente virkelig ingen som gikk der, så det er nok årsaken.

Og studentorkester!! Det er stas det, og en aldeles utmerket måte å bli kjent på for litt klønete, nerdete matematikkstudenter f.eks
Så man kan se på det som en investering i framtida også, dette med å la barna gå i korps

m^2 skrev:

Og selv jeg som spiller horn kan annet enn etterslag

(selv om jeg nok er korpsskadd, og kan ta meg i å nynne etterslagene til marsjene når skolekorpsene går forbi, eller gå i takt og "hoppe meg til" så jeg kommer med riktig fot til musikken, eller kun kan synge hornstemmen til ja vi elsker (den er ganske fin), og ikke kan teksten på en eneste julesang og slikt )

Etter som vi ble litt eldre så oppdaget vi at 2. klarinettstemmen på "Ja vi elsker" var mye gøyere å spille enn 1. stemmen. Så jeg må virkelig konsentrere meg for å klare å synge den egentlige melodien.

Jeg er helt enig i alt det M^2 sier. Jeg synes det er så fint at de store er så greie og inkluderende mot de små i korpset vårt.

Pøbelprinsessen min er blond, langhåret fløytist, forresten. Men jeg tror hun er ganske grei og inkluderende fordet, altså.

Jeg fikk for øvrig ikke bli med i korps, for det var for mye dill for foreldrene mine. De, dvs. min far, var nok noget preget av innsatsen mine besteforeldre la ned da han gikk i korps som ung. De var med på å starte korpset, og var/er fortsatt engasjert.

Jeg spilte i korps i 10 år og kan ikke huske at det var så voldsomt mye dugnadsarbeid. I tillegg til skolekorpset begynte jeg i voksenkorps da jeg gikk på ungdomsskolen (eller var det videregående?)

Noen venner og jeg dannet også vårt eget band (trompet, walthorn, trombone, tuba og sax) som vi opptrådte med.

Tallulah skrev:

Å se Hiawata gå i full konsentrasjon i barnetoget får nesten hjertet mitt til å sprekke av stolthet.

Det er ikke korps der vi bor! Jeg ønsker meg korps til barna mine!

Tallulah skrev:

Å se Hiawata gå i full konsentrasjon i barnetoget får nesten hjertet mitt til å sprekke av stolthet.

Jeg fikk ikke sett Knotten i 17.mai-toget, ettersom jeg var klassekontakt og måtte følge klassen. Ingen av de andre stilte.

Jeg blir oppriktig rørt når jeg ser vårt flotte korps komme marsjerende. Jeg smiler og tørker tårer.
Kan dere tenke dere noe så flott å få ett helt korps på 50 personer spillende og drillende for deg på konfirmasjonsdagen? Frøkna gleder seg veldig til akkurat det på sin konfirmasjon.

Korps er så utrolig mye mer enn 17. mai og loppemarked med sjauing. Loppemarkedet opplever jeg som utrolig sosialt. Jeg gleder meg til hvert eneste loppemarked. Vi voksne har en utrolig morsom, slitsom, innbringde og sosial helg. Ungene hjelper til så godt de kan.

Seminarene med andre korps, musikanter som spiller samme instrument, konserter. Frøkna var sammen med 150 hornister på Operataket og spilte "Phantom of The Opera" - horn er ett fantastisk instrument! I sommer var hun på seminar hvor instruktørene var ledende hornister fra USA, Canada og selvfølgelig norske hornister som spiller på Operaen, sammen med hornister fra hele norden, neste år reiser hun til Danmark for å lære enda mer og hun gleder seg stort allerede.

Samholdet og vennskapet på tvers av skoler og skoleklasser - fantastisk!

Jeg har selv spilt 9 år i korps. Marsjert "hele" Oslo rundt, slik "vårt" korps er idag er noe ganske annet enn hva "mitt" korps var for 20 år siden. Spilleopplæringen er på ett helt annet nivå. Men jeg husker selv hvor gøy jeg syntes det var med korps, selvom min mor okket seg hver eneste loppehelg.

Vi har konserter hvert eneste år, alt fra Musicals, Grand Prix, filmmusikk, konsertstykker m.m.

Og ja, 17. mai hadde vært trist uten ett korps. En ghettoblaster i en trillebår forran barnetoget gir ikke samme følelsen. Hvem spiller vel "Ja, vi elsker" finere enn ett korps??

Musikksommerskole.

Éowyn skrev:

Musikksommerskole.

"Vi blåser i sommerferien".

Min far spilte i korpset da han gikk på skolen. Da korpset hadde 25 års jubileum eller noe i den dur, tromlet de sammen hele gjengen som hadde vært med i begynnelsen. De endte med å danne sitt eget korps, og holder fortsatt på. Det er vel straks 25 år siden, for korpset har jubileum til neste år.

Hattifnatten skrev:

Det har gutten her reist på to år på rad. Han gleder seg allerede til neste gang.
Veldig bra opplegg og dyktige instruktører.

Samme her for min 11-åring, stor suksess! Minnes også dette fra egen barndom, noen av mine beste barne- og ungdomsminner !

Snerpete, blond førstefløytist melder seg.

Storesøster her har gitt beskjed om at hun ikke vil i korps, men jeg jobber med å omvende henne. Har noen år på meg.

Det er så utrolig mye positivt å si om korps. Verdifullt for unger, verdifullt for voksne også. Da jeg flyttet for å studere begynte jeg i det lokale korpset, har kontakt med flere av dem enda. Flyttet til Oslo, begynte i korps og kom inn i et trygt miljø, flyttet igjen og begynte i nytt korps. Man kan dra hvor man vil, kjede seg alene slipper man hvis man har foten i korpsfamilien.

Jeg er møkk lei av voksne som snakker nedlatende om korps, så dette var godt å lese. 🙂

safran skrev:

Jeg er møkk lei av voksne som snakker nedlatende om korps, så dette var godt å lese. 🙂

Jeg er så enig. Jeg var med som reiseleder da hele trinnet til pøbelprinsessen var på tur i fjor, og da var det en mamma med to håndballspillende barn som beklaget seg over hvordan helgene gikk bort til kamper og hallvakter og kiosktjeneste. Men heldigvis er det ikke så ille som korps, sa hun. Selv om barna aldri hadde vært i korps og ikke foreldrene heller.