Kozesmoze?

Som den dårlige moren jeg er så savner jeg mannen mer enn barna mine. Eller, savnet er noe helt annet etter mannen for å si det sånn. Han savner jeg med hele kroppen mens gutta savner jeg mer i hjertet. Vanskelig å forklare.

Jeg hadde nok klart meg fint, både praktisk og ellers, selv om jeg selvsagt hadde savnet mannen veldig.

Men for mannen og ungene? Nei, ikke snakk om. De hadde savnet hverandre noe helt GRUSOMT. Og for minstemann er det definitivt for lenge å være borte fra en av de to viktigste omsorgspersonene sine så lenge.

alfaCharlie skrev:

Barna mine og jeg har hatt lange opphold fra hverandre, sånn ca. fem, seks uker med svært lite kontakt.

Det gikk fint. Jeg tror ikke de har fått varige sår på sjelen engang, gitt.

Det vil vel være forskjell fra barn til barn som alt annet. Min sønn, Mister Bekymret, hadde sittet i et hjørne og vagget mens han dunket hodet i veggen om en av oss hadde vært borte fra ham i 5 uker på nåværende tidspunkt.

Også er det jo sånn at noen ganger har man ikke noe valg. Noen ganger må man være borte fra ungene sine uansett hvordan de takler det.

Jeg har forsøkt 14 dager. Det var veeeeeeldig lenge. 7-10 dager går greit. Det kommer sikkert an på hvor man er. Mine foreldre har det veldig tilrettelagt for besøk, og det er i hovedsak der vi har vært.

Jeg har forresten bare vært borte fra ungene 32 timer tror jeg, et par ganger + når jeg fødte lillesøster, men teller vel ikke egentlig. Det handler ikke om at jeg tror de har noen fare uten meg i så måte. Jeg har bare ikke noe stor behov for å dra noen steder uten dem over lengre tid, og det er heller ikke noe som kreves i hverdagen.

Jeg hadde nok reist avgårde hjem på ferie om jeg hadde lengtet hjem istedet for å være med mannen min i noen uker.

Vi har hatt litt motsatt situasjon, nemlig at vi bor i Norge, men at mannen min ikke har hatt tid til ferie. Det betyr slettes ikke at jeg ikke reiser på ferie av den grunn. Kjipt for han at han ikke kan være med, men barna og jeg reiste.

2 uker: Ja.
5-6 uker: nei.

007 skrev:

Det må da være opp til hver enkelt?

Om savnet etter familien hjemme blir stor og om livet som "hemmafru" i det O_Store_Utland kan bli i meste laget, så er det sikkert OK å reise hjem til gamlelandet når folk hjemme har ferie.

Opp til den enkelte?! Valgfrihet?! Er du gal, det kan vi da ikke ha!



Selvfølgelig er det opp til den enkelte, men nå var jo spørsmålet hva du synes om temaet. Siden dette er et diskusjonsforum, og det av og til hender at man undres over andres valg, når de er så stikk i strid med det man selv velger.

By the way så er det jo vår familie som er unormalen i saken da...

Skvetten skrev:

Ja, ikke sant? Hvorfor skal man legge seg opp i hva andre gjør?

Nei hvorfor skal man det? Jeg har overhode ikke tenkt å bruke svarene i denne tråden verken til å overbevise de andre her i junaiten om at det de gjør er feil, eller selv begynne å feriere borte fra mannen i månedsvis, om det viser seg at flertallet her inne også synes det er feil. Bare så vi har det klart 😉

Iset skrev:

Legge seg opp i og legge seg opp i, det er jo forskjell på å reagere/være forundret og det å direkte legge seg opp i det? Jeg forundrer meg også over ting folk gjør, uten at jeg blander meg inn i det, dette er jo et diskusjonsforum.

Takk, Iset!

(så kan jeg lese resten av tråden og se om det er dagen for Milfrid er dum-dagen i dag )

Skvetten skrev:

Joda, ser jo den Iset. Det jeg tenker litt på er at jeg er en sånn en som glatt kan være uten Mannen i mange måneder uten at det er noe helseskadelig. Sånn ville det vært om jeg var gift også. Det skaper i mitt hode dynamikk all den tid det ikke er naturlig med symbiotiske forhold for meg.

Der svarte du jo på det jeg lurte på, jo! 😉

Jeg synes det er helt fint at folk er forskjellige, jeg. Jeg reagerte bare på at det var sånn en overvekt av familier som delte seg om sommeren. Følte meg plutselig som den klenga. Derav overskriften på tråden :hihi:

Sannsynligheten er vel stor for at de som deler seg opp om sommeren heller ikke synes det er kjempestas å være fra hverandre så lenge - men mange har jo et nært forhold til familie og venner som bor i Norge og har behov for å være sammen med dem også.

Kasia skrev:

Jeg ville nok hatt større problemer med å bo utenlands over lengre tid enn å være noen uker borte fra mann (og barn for den sakens skyld). Klart jeg hadde savnet, men det hadde ikke vært noe problem for meg. Dette er jo mennesket jeg deler mest tid med her i verden, og en så kort periode hadde jeg greid meg uten altså. Tenker på farmor og venninnene hennes som var gift med sjømenn som seilte i 2-3 år mellom hver gang de var hjemme. Dessuten hadde jeg sikkert vært så syk av hjemlengsel at jeg hadde nytt hvert sekund i Norge. :hjemmekjær:

Hadde jeg vært så hjemmekjær hadde jeg aldri flyttet til utlandet, tror jeg. Og en sjømann kunne jeg aldri vært gift med, jeg hadde dødd av mangel på nærhet. Jeg er fullstendig underernært etter en liten uke 😮

Iset skrev:

Jeg hadde glatt overlevd en stund uten mannen, selvsagt. Det JEG (og HI, ser det ut til) tenker på er ungene. Noen må jo være borte fra barna sine i månedsvis om gangen pga. jobb og sånt, men jeg skjønner ikke at noen velger det frivillig. Mannen min hadde aldri frivillig orket å være borte fra ungene sine i flere uker/måneder, og jeg hadde taklet det enda dårligere.

Ja, jeg tenker på ungene. Jeg ser jo hvor lite de liker når han reiser i jobben, og da er han på det meste borte i fem dager... Jeg hadde ikke likt å være alene, men jeg hadde jo overlevd.

glitterchick skrev:

Jeg hadde nok greid å være uten mannen en måneds tid, men jeg hadde jo savnet ham forferdelig. Hadde vi bodd i utlandet så ser jeg jo at det er bra for barna å komme hjem til resten av familien i lengre perioder i feriene, men jeg hadde blitt sprø av å bo sammen med andre i ukesvis.

Det kommer vel an på hvor godt nettverk man har der man er også.

En av grunnene til at vi ikke tok ferie i Norge sammen i år var faktisk at vi ikke tror det hadde vært bra for barna å komme hjem til Norge, for så å dra tilbake hit igjen. Det hadde nok, særlig for minstemann, vært som å flytte en gang til, og det ønsker vi ikke å utsette ham for. Vi synes ungene bør få slå rot her, og vil heller at familien skal komme på besøk hit.

Zoë skrev:

Jeg liker veldig godt å være sammen med mannen min, men for meg er det et poeng å være så selvstendig i meg selv at jeg fint kan klare å være uten han flere uker i strekk. Deilig å savne hverandre også?

For besteforeldrene hadde det vært heartbreaking om vi hadde bodd i utlandet, så jeg hadde helt klart prioritert et lengre samvær med dem i løpet av et år både med tanke på besteforeldrene og barnebarna.

Jeg synes ikke der er så farlig å savne noen , jeg. Desto deiligere når man sees igjen.

Deilig å savne noen, ja, og deilig å treffes igjen 😉 Mannen har jo vært i det berømte militæret (han tok etter endt utdannelse, så vi hadde rukket å være sammen en god del år), og jeg husker meget godt hvordan det var å få ham hjem igjen

Besteforeldrene kommer forøvrig på besøk hit. Hadde vi hatt mindre mobile besteforeldre hadde vi nok måtte tenke annerledes.

alfaCharlie skrev:

Barna mine og jeg har hatt lange opphold fra hverandre, sånn ca. fem, seks uker med svært lite kontakt.

Det gikk fint. Jeg tror ikke de har fått varige sår på sjelen engang, gitt.

Som Kirsebær sier er barn forskjellige, og mine to eksemplarer av rasen har allerede mistet foreldre en gang i livet, og særlig eldstemann som var året da vi fikk ham, har en innebygget angst for å miste oss, og liker endringer i rutiner minimalt. All form for reise krever forberedelser der vi forklarer hva som skal skje, hvem som være bort og når de kommer hjem. Om det hadde gitt varige sår på sjelen om pappa var borte i fem-seks-syv uker kan jeg ikke si, men jeg kan si at han ikke hadde hatt det særlig godt den tiden pappa var borte.

mkj skrev:

Jeg hadde nok reist avgårde hjem på ferie om jeg hadde lengtet hjem istedet for å være med mannen min i noen uker.

Vi har hatt litt motsatt situasjon, nemlig at vi bor i Norge, men at mannen min ikke har hatt tid til ferie. Det betyr slettes ikke at jeg ikke reiser på ferie av den grunn. Kjipt for han at han ikke kan være med, men barna og jeg reiste.

Jeg synes jo ikke at man ikke skal dra på ferie fordi mannen ikke har ferie da, og noen av de jeg har snakket med har jo sagt at mannen jobber så mye uansett at det er like greit at de ikke er sammen. Og det er da jeg blir litt ekstra glad for at jeg har en mann som jobber mye, reiser litt, men som likevel alltid har fri helger, og heller sitter noen timer når ungene er i seng. Jeg innser at jeg er heldig

Jeg var ingen stor fan av å være så lenge borte fra barna, for å presisere det. Det var vel kanskje min svært ømme tå der som slo til og svarte hakket kortere enn jeg burde.

Ja hvem blir vel ikke litt gretten når folk tråkker på den ømme tåa 🙁

Milfrid skrev:

Selvfølgelig er det opp til den enkelte, men nå var jo spørsmålet hva du synes om temaet. Siden dette er et diskusjonsforum, og det av og til hender at man undres over andres valg, når de er så stikk i strid med det man selv velger.

Hva jeg mener? Jeg mener fint lite om konene i "junaiten" tar med seg barna hjem til Norge i lengre perioder, kjenner jeg. Jeg går ut i fra at de enkelte familiene er enige om hva som er rett for dem. Og jeg aner ikke hva jeg selv hadde valgt, i og med at jeg vanskelig kan se for meg et liv som hemmafru, både hjemme og i utlandet.

Vi er jo en av de som reiser til Norge på den måten. Herremannen og jeg reiste først og var alene i 3 uker og så skulle Pelenmannen komme 3 uker etterpå. Nå ble hans mor dårlig (og døde) så han kom til Norge bare 1,5 uke etter oss. Grunnen er vel enkel. Herremannen og jeg rekker å hilse på min familie som bor 50 mil unna i ro og vi rakk hjem før barnehagen stengte så at han kunne møte sine gamle kamerater (som har begynt på skolen nå). Vi har hytte rett utenfor Oslo så vi har et eget sted å bo.

I tilegg så har Pelenmannen to voksne barn i Norge så han vil hjem både til sommeren og julen. Han har ikke nok ferie til å være mer enn 3 ukers ferie på sommeren og det syns jeg blir litt snaut og mest stress for at det er så mange man vil møte og så mye man vil få gjort (f.eks. pakke opp 25 flyttesker).

Vi er vant ved å være fra hverandre. Jeg har i to omganger jobbet et års tid i utlandet der jeg har pendlet og han har mye reiser i jobben. Her har han enda mer reiser enn hjemme. Vi takler det bra, men vi bruker Skype med kamera eller IP-telefon mye. Herremannen syns det er litt trist og han lengter etter pappa spesielt den første dagen, men han bruker også mye Skype. Han takler det veldig flott egentlig, bare man forbereder ham og forteller hvor lenge han skal være borte. Vi prøver jo også å gjøre ekstra morsomme ting når pappa ikke er her.

Vi har jo problemet med skatteregler og at mannen min dermed ikke kan være så mye i USA, derfor er ikke ferie i USA noe alternativ for ham.

Jeg lengter selvsagt etter mannen min (og han etter meg), men vi har som sagt blitt ganske vant og Skype hjelper litt.

Jeg ville ikke hatt noen betenkligheter med å ta med barna hjem til Norge noen uker før mannen.

Jeg bodde i utlandet mange av mine barneår, og vi var i Norge hele skoleferien hver sommer. (Litt av grunnen er at det ble veldig varmt der vi bodde, kunne fint komme opp mot 50 grader om sommeren.)

Vi hadde leilighet her hjemme og var dessuten mye hos besteforeldre etc.

Pappa kom hjem og hadde sine ferieuker her hjemme og reiste så tilbake igjen.

Jeg glemte en ting, når jeg var barn bodde vi i Italia. Jeg var litt større enn Herremannen (11-14 år). For meg var de uken enormt viktige for å holde kontakten med vennene mine.

007 skrev:

Hva jeg mener? Jeg mener fint lite om konene i "junaiten" tar med seg barna hjem til Norge i lengre perioder, kjenner jeg. Jeg går ut i fra at de enkelte familiene er enige om hva som er rett for dem. Og jeg aner ikke hva jeg selv hadde valgt, i og med at jeg vanskelig kan se for meg et liv som hemmafru, både hjemme og i utlandet.

Ok, la meg se om jeg har forstått dette riktig? Du har overhode ingen synspunkter på temaet (jeg regner med at du bare gjør deg dum når du igjen ironiserer over noe jeg ikke spør om i det hele tatt), du kom bare inn i tråden for å slenge noen sure kommentarer?

Sjarmerende!

Milfrid skrev:

Ok, la meg se om jeg har forstått dette riktig? Du har overhode ingen synspunkter på temaet (jeg regner med at du bare gjør deg dum når du igjen ironiserer over noe jeg ikke spør om i det hele tatt), du kom bare inn i tråden for å slenge noen sure kommentarer?

Sjarmerende!

Jeg er nok som deg, liker ikke å være borte for lenge fra mann (og barn) og være alene i ukesvis med barna på ferie ser jeg for meg som litt pes, jeg er godt vant til avlastning med ungene. Vi bor ikke i utlandet, men ville nok valgt å reist sammen hvis det var praktisk mulig. Mannen min jobber mye, men har den fordelen at han kan sitte mye på pc på kvelden etter leggetid, så han kommer hjem til normale tider. Nå merker jeg at jeg synes det er lettere jo større ungene er, så om noen år kan det hende jeg jeg ser helt annerledes på det. Mannen min dro alene med ungene på ferie en uke når jeg begynte å jobbe i sommer, og jeg tror egentlig han håndterer det annnerledes enn meg. Tålmodighet er en gave. Jeg reiser bort på korte turer, venninneturer, men det blir ikke så lenge at jeg føler det veldig store savnet.

Milfrid skrev:

Ok, la meg se om jeg har forstått dette riktig? Du har overhode ingen synspunkter på temaet (jeg regner med at du bare gjør deg dum når du igjen ironiserer over noe jeg ikke spør om i det hele tatt), du kom bare inn i tråden for å slenge noen sure kommentarer?

Sjarmerende!

Jeg trodde jeg hadde svart deg bra nok i første innlegg (jeg mener altså fremdeles det må være opp til hver enkelt familie), men i og med at det ikke var godt nok tok jeg nok frem den spydige te-skjeen min, ja. Eller gjorde meg dum, som du sier.
Ellers synes jeg ikke kommentaren min var sur; jeg kan mye bedre enn som så.

007 skrev:

Jeg trodde jeg hadde svart deg bra nok i første innlegg (jeg mener altså fremdeles det må være opp til hver enkelt familie), men i og med at det ikke var godt nok tok jeg nok frem den spydige te-skjeen min, ja. Eller gjorde meg dum, som du sier.
Ellers synes jeg ikke kommentaren min var sur; jeg kan mye bedre enn som så.

Men jeg spurte ikke om du mente det skulle være opp til den enkelte familie, der er jo jeg også. Du vet, valgfrihet og den type ting er jeg definitivt for 😉 Men så hadde jeg da altså observert at det o store flertallet der jeg er nå ferierer fire-fem-seks-syv uker hver for seg hver sommer, noe som overrasket meg, og ut fra det lurte jeg altså på om det hadde vært noe folk på FP kunne tenke seg å gjøre, altså en personlig mening om egen situasjon, ikke hva en kunne tenke seg å gjøre visst så fremt i fall man skulle finne på å bli expat, ei heller hva man synes at andre burde gjøre. Bare en liten undersøkelse på om vår familie er så unormal som man kan få inntrykk av her borte, hvor folk bare ser rart på meg når jeg spør om de ikke savner ektefelle og motsatt når de er fra hverandre i ukesvis.

Jeg synes forøvrig at du var ikke Og da blir jeg i stedet for , som er mye morsomere