Ok å kjefte på sutrete barn (eller foreldrene) på restaurant/kafe?

Sitron skrev:

Jeg har aldri sett/hørt en toåring som sutrer stille.

Siden denne Sitron aldri har sett eller hørt en toåring som sutrer stille, så finnes det selvsagt ingen toåringer som gjør det.

Vi hadde en morsom episode i så henseende da Frøkna var to. Vi var på indisk restaurant og trente på god restaurantskikk og -bruk. "Det er ikke lov til å skrike på restaurant" har vært et mantra helt siden vi begynte å ta med ungene, og det hadde akkurat begynt å feste seg hos Frøkna.

Ved nabobordet satt et par med en baby på rundt seks måneder, som skrek. En hel del. Jeg tror de akkurat hadde begynt å tenke på å forlate lokalet, da Frøkna reiste seg på stolen, snudde seg mot det andre bordet og så strengt på babyen: " Det er ikke lov til å skrike på restaurant!"

Min umiddelbare reaksjon var å se etter en luke i gulvet. Guttens foreldres reaksjon (sammen med hele resten av restauranten) var å le hjertlig. Og babyens reaksjon var å slutte å gråte middelbart og stirre storøyd rundt seg på alle de rare menneskene og særlig på den morsomme jenta som snakket til ham.

Det kan med andre ord være riktig effektivt å kjefte på unger som skriker på restaurant.

Jeg synes ikke det er ok å kjefte på noen. Men altså, man kan selvsagt godt snakke med folk i en vennlig tone, om man er så ømfintlig at man blir plaget av lyder fra barn.

Selv bryr jeg meg ikke noe om unger som sutrer og bråker på restaurant. Men jeg må si jeg stusset en gang. Et par ved vårt nabobord, med to små barn. Foreldrene satt og pludret sammen, mens barna hoiet, skrek, og kastet mat rundt seg. Foreldrene syntes tydeligvis det var helt greit.

Sitron skrev:

Jeg har aldri sett/hørt en toåring som sutrer stille.

Jeg har ofte sett småbarn som kommer med støy som mer er irriterende ut fra selve lyden mer enn støynivået om du skjønner.

Så det gir jo et litt interessant spørsmål: Er det ok å klage på støy som egentlig ikke er så høy, men bare veldig irriterende? Jeg mener vel egentlig at man bør forholde seg til støynivået.

Esme skrev:

Jeg har ofte sett småbarn som kommer med støy som mer er irriterende ut fra selve lyden mer enn støynivået om du skjønner.

Så det gir jo et litt interessant spørsmål: Er det ok å klage på støy som egentlig ikke er så høy, men bare veldig irriterende? Jeg mener vel egentlig at man bør forholde seg til støynivået.

Jeg er uenig. Det er for eksemper grenser for hvor mange vers av Morgan Kane man har lov til å synge i offentlighet. Når de på nabobordet har kommet til "Brente vogntog var det 264 han fikk se", er det lov til å begynne å kaste poteter på dem, selv når de synger lavt.

Teofelia skrev:

Jeg er uenig. Det er for eksemper grenser for hvor mange vers av Morgan Kane man har lov til å synge i offentlighet. Når de på nabobordet har kommet til "Brente vogntog var det 264 han fikk se", er det lov til å begynne å kaste poteter på dem, selv når de synger lavt.

Spesielt hvis det er niåringen deres, og ethvert forsøk på avlede møtes med åååååååå, men jeg viiiiiiiil syyyyyngeeeee.

Teofelia skrev:

Jeg er uenig. Det er for eksemper grenser for hvor mange vers av Morgan Kane man har lov til å synge i offentlighet. Når de på nabobordet har kommet til "Brente vogntog var det 264 han fikk se", er det lov til å begynne å kaste poteter på dem, selv når de synger lavt.

I stand corrected.

Toåringer bør ha hatt seg en lang lall på dagen om de skal være med å spise så sent. Da har de som regel bare en sjarmerende effekt på gretne gamle tanter.

Mine barn har vært svært sjarmerende restaurantgjengere som toåringer. Det er en naturlig bieffekt av å ha en mor som er challenged på kjøkkenet.

For øvrig er det lettere å flytte på meg selv enn irriterende barn.

For et samfunn vi lever i! Vi skal ikke høre lyder, vi skal ikke bli utsatt for ubehagelige lukter, vi skal ikke snakke, vi skal ikke tie, vi skal ikke, skal ikke skal ikke.

I min verden finnes det barn, stille og bråkete, ungdommer, bråkete, de kommer bare i én versjon, voksne, ofte mer bråkete enn mange og eldre som nesten alltid sutrer. Noen stinker (etter min oppfatning) andre ser rare ut og andre igjen oppfører seg ubehagelig. Hvor skal grensene gå for hva vi kan forlange av menneskene rundt oss i det offentlige rom?

Jeg benytter herved min rett til å sutre.

Pappalille skrev:

Jeg benytter herved min rett til å sutre.

Så lenge du ikke gjør det på min restaurant, så er det selvsagt greit.

Jeg gruer meg til vi skal hjem til Norge igjen og det blir problematisk å ta med unger ut og spise .

Altså, jeg synes virkelig at unger som skriker og herjer har lite og ingenting på restauranter å gjøre, uavhengig av klokkeslett. Og ja, jeg har gått hjem med en hylskrikende unge under armen et par ganger. Men i Norge er jo det stort sett bare Peppes og McDonnalds som er tillatt om man har unger, og klokken har passert seks om kvelden. Man må for alt i verden ikke forstyrre de som er ute og har en ungefri kveld, og unger som ler eller snakker høyt er ti ganger mer irriterende enn voksne som gjør det samme. Per def. .

Det er vesentlig mye kjekkere å gå ut og spise på steder hvor unger er velkomne, hvor de har forstått at man kommer et langt stykke med tegnesaker til ungene, feks. Det er ikke nødvendig med lekerom og full pakke.

Forøvrig sitter ikke foreldrene med iPhonen, men den er helt genial å gi til ungene, når man vil nyte siste skvetten av vinglasset, og ungene er vel forsynt. 😉

Ellers er jeg enig i at man tåler mer når man ser at foreldrene gjør en liten innsats enn om foreldrene veldig tydelig er tilhenger av fri barneoppdragelse. Ungene våre er veldig klar over at det bærer strake veien ut av restauranten om de ikke oppfører seg, og det har til og med sunket inn hos minstemann etter hvert. 🙄 Men mitt inntrykk er at toleransegrensen for unger er vesentlig lavere i Norge enn i en god del andre land, for å si det mildt.

Apropos; Husker da vi kom ned i spisesalen på Holms hotell på Geilo med en toåring og skulle spise buffet på kvelden. Da var det mange så så stygt på oss allerede før vi hadde fått bordet vårt....

Joy Stark skrev:

Det slår meg at når hun synes det slitsomt med lyder rundt seg når hun spiser ute på ei thaisjappe så burde hun ha holdt seg hjemme -

Det er da litt merkelig at de som kan oppføre seg på restaurant blir bedt om å holde seg hjemme? Hvis det er snakk om at en av partene burde gått hjem, mener jeg.

LilleBulla skrev:

Enig, om man er opptatt av matro bør man holde seg hjemme

: peker opp på svaret til J S:

Pappalille skrev:

Hvor skal grensene gå for hva vi kan forlange av menneskene rundt oss i det offentlige rom?

.

Jeg føler meg fristet til å ta en tante Sofie: Hvis bare alle var som jeg, så ville alt bli bra...:nynner:

Jeg tåler fint litt ungebråk hvis jeg er ute og spiser, men jeg blir også irritert over sutrete unger. Har egentlig aldri skjønt hvorfor man på død og liv må ut og spise med en sutrerte toåring, men det er vel en annen sak. Kjipe voksne som ikke tåler noenting fra barn, er irriterende, ja. Dumme foreldre som ikke tar ansvar for skrikete og bråkete unger, er også i aller høyeste grad irriterende. Synes jeg.

rine skrev:

Har egentlig aldri skjønt hvorfor man på død og liv må ut og spise med en sutrerte toåring, men det er vel en annen sak. Kjipe voksne som ikke tåler noenting fra barn, er irriterende, ja. Dumme foreldre som ikke tar ansvar for skrikete og bråkete unger, er også i aller høyeste grad irriterende. Synes jeg.

Tja, det hender jo at man er på reise og da må man spise ute, det hender at man er midt i flytting og da må man spise ute, og det hender at man ikke orker å lage middag en dag. Det kan jo ikke være sånn at småbarn ikke skal kunne bevege seg i det offentlige rom heller.

Men ellers så er jeg enig i resten av avsnittet.

Og det kan jo tenkes at toåringen blir sutrete på restauranten, men er blid i det man forlater hjemmet. Disse toåringene er ikke akkurat forutsigbare, men klart, småbarnsforeldre bør igrunn låse seg inne en fem-seks år, for tenk om man irriterer noen.

Skremmern skrev:

Og det kan jo tenkes at toåringen blir sutrete på restauranten, men er blid i det man forlater hjemmet. Disse toåringene er ikke akkurat forutsigbare, men klart, småbarnsforeldre bør igrunn låse seg inne en fem-seks år, for tenk om man irriterer noen.

Jeg har ikke inntrykk av at noen ønsker det. Derimot møtes jeg mange på nett som later til å tro at verden pent må innrette seg etter dem og Bølla (7) Primadonnaen (5) og Surven (2).

Jeg har aldri møtt på sånne foreldre heldigvis. De jeg møter gjør det de kan for å roe ned barna sine. Jeg tok tog for en stund siden (satt riktignok i familievognen), etter fire timer med hyling ga jeg egentlig opp. Jeg hadde bysset, sunget, ammet, tatt dype knebøy, spasert rundt, skiftet bleie, masert mage, ogogog *trekker pusten*, men ingenting hjalp. Det var sikkert helt forferdelig for de rundt oss, men jeg gav altså opp.

Jeg kan ikke komme på en eneste setting jeg ville valgt ha med meg en toåring ut å spise frivillig, uten at det ble forventet av noen andre (dvs familieselskap ol). Sitte og vente på å få bestilt, vente på mat, vente på regning.... mye venting. Det er ikke min ide av en koselig kveld med familien, for det hadde garantert blitt brukt mye energi på stagging, avledning, "sitt stille" osv. Dette i tillegg til apspektet at man potensielt plager andre. Take-away virker forlokkende i forhold.

Men, det er mulig min er litt ekstra lite veloppdragen, hehe.