Ok å kjefte på sutrete barn (eller foreldrene) på restaurant/kafe?

Busy skrev:

Jeg har også til tider tenkt at jeg er glad det ikke er min sutreunge.

Der er jeg også. Støy fra andres barn plager meg ikke nevneverdig, jeg er stort sett bare glad for at det ikke er mine barn som bråker.

apan skrev:

Jeg synes jo det kommer helt an på hva som menes med sutring. Jeg gikk ikke UT med min toåring dersom han sutret eller klagde på en uformell restaurant på det tidspunktet den gangen han var 2. Et fullstendig raseriutbrudd derimot, da ville jeg selvsagt tatt ham med ut en tur.

Ja da hadde vi nok gått ja. Men det var ikke raseri, hyling eller løping. "bare" smågrining og sutrestemme. Dette var etter at vi hadde begynt måltidet så vi skulle bare spise opp og dra. Det snødde og var kaldt ute så det var ikke noe option å bytte på å ta han med ut. Jeg blir jo litt stressa selv også for han bruker å være veldig glad i sitte ute blant folk og spise å se på alt rundt seg. Rett og slett mitt første ubehagelige utebesøk med ham.

vixen skrev:

Ja da hadde vi nok gått ja. Men det var ikke raseri, hyling eller løping. "bare" smågrining og sutrestemme. Dette var etter at vi hadde begynt måltidet så vi skulle bare spise opp og dra. Det snødde og var kaldt ute så det var ikke noe option å bytte på å ta han med ut. Jeg blir jo litt stressa selv også for han bruker å være veldig glad i sitte ute blant folk og spise å se på alt rundt seg. Rett og slett mitt første ubehagelige utebesøk med ham.

Da tenker jeg at damen overdrev noe ekstremt, for å si det sånn. Sånt må man regne med, voksne kan jo bråke like mye. Vi har selv hatt veldig varierende seanser med S ute, og kan forsåvidt ha det ennå.. Jeg har tatt ham med ut noen ganger, når det har vært full skjærings, men ellers tenker jeg at på uformelle steder på uformelle tider må de andre tåle det.

Dette er vel grunnen til at jeg ikke tar med min toåring ut og spiser, for han er rett og slett ikke lett å ha med å gjøre.

Men når det er sagt, i sekstida på ei thaisjappe bør man forvente at det er familier og dermed barn - og det er ikke sånn at barn har av- og påknapper dessverre. Så litt må en tolerere. Jeg for min del hadde nok sagt fra om barnet hadde forstyrret oss på vårt bord på en veldig negativ måte.

Som lillesøster veslevoksent sa til meg da en liten jente fikk et skikkelig trassanfall i butikken: "Er det ikke deilig at vi har slutta med sånnt mamma!"

Nei, jeg har nok mer medfølelse for andre som har barn som ikke holder seg innenfor "restaurantnormen", men jeg har helt klart barnløse venner som hadde blitt skikkelig irritert. Gjerne med friske tips til hvordan man fikser situasjonen.

Meen; Husker også at jeg nesten friket ut av barnegråt når vi var inne i en kollikkperiode med eldste, og jeg hadde stjålet meg til fem minutter fri og en tur ut for å handle eller lignende. Men jeg sa ikke noe til hverken barn eller voksen, problemet lå hos meg.

Smågrining eller sutrestemme er noe annet. Det bare rett og slett tåler man. Med forbehold om at det kan finnes smågrining og sutrestemme som er noe helt annet enn det jeg tenker på osv. Men såpass må man da tåle. Jeg tenkte sirkus av typen hvor de ikke kunne høre hva kelneren sa tre bord bortenfor jeg. Det kunne irritert meg veldig.

Jeg har aldri sagt fra om slikt, selv om jeg ofte har irritert meg. Og jeg syns faktisk at det er den som har greia som bråker som skal gå, om det er noen. Greit nok at barn er barn og barn gråter, men det er foreldrenes ansvar å håndtere dem slik at oppførselen deres ikke går ut over andre.

Litt må man tåle, men det kan sis på en fin måte om det plager enn.
Minner meg på bussen på vei hjem med min yngste datter hun begynte og gråte og var tydelig veldig trøtt var vel akuratt fylt 1 år prøvde og roe og trøste med smokk og det som var, turen tok rundt 3 min før vi skulle av. Da reiser en gammel dame seg og ber meg få ungen til og holde kjeft, jeg beklaget og sa vi skulle av nå men hun mente tydelig att eg måtte sette henne på plass. Spurte hva hun mente med og sette på plass og hun sa rett og slett juling, tror desverre enkelte har en holdning om att barn desverre skal ses og ikke høres.

Maya80 skrev:

Spurte hva hun mente med og sette på plass og hun sa rett og slett juling, tror desverre enkelte har en holdning om att barn desverre skal ses og ikke høres.

Da er dte bare å ignorere.

Jeg synes forresten det er forskjell på buss/fly og restaurant. På et fly har man liksom ikke noe valg.

Jeg er nok skikkelig sær. Jeg irriterte meg for ikke så lenge siden over barn som snakket veldig høyt på kino. Ja, barnefilm, altså, og ja, jeg er klar over at det ER for barn. Men de snakket høyt, ropte og bråkte hele filmen. Det var dødsirriterende. Og foreldrene gjorde absolutt ingenting.

Monsoon skrev:

Nei, vettu hva! Det er faktisk lov for små barn å spise på restauranter også altså. Hele verden kan ikke tilpasse seg en sliten kvinnes behov for matro. Da får hun spise hjemme. Jeg hadde blitt steike sinna om noen hadde henvendt seg til oss på grunn av smågrining ved bordet.

Sutrebitch kunne hun jo selv være!

Hyacinth skrev:

Jeg er nok skikkelig sær. Jeg irriterte meg for ikke så lenge siden over barn som snakket veldig høyt på kino. Ja, barnefilm, altså, og ja, jeg er klar over at det ER for barn. Men de snakket høyt, ropte og bråkte hele filmen. Det var dødsirriterende. Og foreldrene gjorde absolutt ingenting.

Det er jeg veldig enig i, barn bør læres kjøreregler i forskjellige settinger. Og mitt inntrykk er at det ikke lenger finnes en nedre grense for når barn skal ha glede av forskjellig underholdning. Noen 2-åringer er klar for en hel kinofilm, andre er veldig tydelig ikke det.

Men også her finnes det unntak, så det skal fryktelig mye til for at jeg sier noe. Når vi var å så på kino sist var det en veldig høylytt gutt ved siden oss, og jeg hadde så lyst til å si noe, men var veldig glad jeg ikke gjorde det. Det gikk opp for meg etterhvert at han nok hadde noen ekstra utfordringer, han kommenterte høylytt men koste seg tydelig med filmen. Tenk om jeg skulle ha ødelagt det for han og foreldrene, vi tåler jo tross alt litt selv også, og det bør være plass for alle filmen er ment og laget for.

Maya80 skrev:

Litt må man tåle, men det kan sis på en fin måte om det plager enn.
Minner meg på bussen på vei hjem med min yngste datter hun begynte og gråte og var tydelig veldig trøtt var vel akuratt fylt 1 år prøvde og roe og trøste med smokk og det som var, turen tok rundt 3 min før vi skulle av. Da reiser en gammel dame seg og ber meg få ungen til og holde kjeft, jeg beklaget og sa vi skulle av nå men hun mente tydelig att eg måtte sette henne på plass. Spurte hva hun mente med og sette på plass og hun sa rett og slett juling, tror desverre enkelte har en holdning om att barn desverre skal ses og ikke høres.

Blir ordentlig trist av sånne holdninger. 🙁

Jeg synes faktisk kino er noe helt annet. Enig i at man må åpne for at noen har ekstra utfordringer, men foreldrene bør selv klare å vurdere om et barn forøvrig er klar for kino. En toåring er det kanskje ofte ikke. Jeg synes det er noe helt annet enn å lage noe lyd på et uformelt spisested. Voksne er jo heller ikke lydløse slike steder.

Jeg gleder meg til hverdagen er så lite slitsom at jeg irriterer meg over andre barns gråt! I dag hadde jeg bare tenkt; "å, så utrolig deilig at det ikke er jeg som trenger å foreta meg noe i forhold til det misfornøyde barnet"

Av og til er det greit å tenke seg om ja før man sier ifra. Sist jeg var på kino irriterte jeg meg voldsomt over noen som lagde en slik rar summelyd hele tiden. Helt til jeg så at det var en som satt i en elektrisk rullestol som måtte flytte på hodestøtten for å tilpasse det til filmen og måten han skulle holde hodet på for å se best mulig.....:o

emm skrev:

Når vi var å så på kino sist var det en veldig høylytt gutt ved siden oss, og jeg hadde så lyst til å si noe, men var veldig glad jeg ikke gjorde det. Det gikk opp for meg etterhvert at han nok hadde noen ekstra utfordringer, han kommenterte høylytt men koste seg tydelig med filmen. Tenk om jeg skulle ha ødelagt det for han og foreldrene,

Jeg opplevde nylig noe lignende. Jeg var på et fly, og det satt et stort barn bak meg. Det sparket i setet mitt, det hylte og skrek som et lite barn, og først trodde jeg at det var det. Det oppførte seg alt annet enn "normalt". Jeg kjente jeg ble sur, men da jeg tok en nærmere titt, så så jeg at dette barnet var psykisk utviklingshemmet og at det var helt tydelig hvorfor faren reagerte som han gjorde. Jeg ble flau og glad for at jeg ikke hadde sagt noe.

Jeg tror ikke jeg hadde giddet ta med meg et så lite barn ut å spise. Har prøvd en gang, og det holdt. Det blir bare mas å måtte passe på at han holder seg i ro osv. Jeg syntes selv det er ok å slippe skrikende unger når jeg spiser ute, så jeg har en viss forståelse for damen på nabobordet.

Jeg har også opplevd og måtte ta ett av barna ut av situasjonen, men det er litt synd om man ikke kan få prøve og roe ned litt før man faktisk må gå til det skrittet. Synd att man ikke har litt takhøyde enn andre enn seg selv ( for enkelte ).
Vi har også ett barn med spesielle behov og bare en tur til butikken har fått flere til og glo stygt på oss, til tider har vi vært bundet hjemme pga andre som ikke har forståelse for noe. Og vi har både fjernet oss fra situasjoner og noen ganger tatt kampen der og da. Dette steder andre ikke trenger stå rett oppå oss, men enkelte står rett og slett og slenger stygge kommentarer til oss og glor åpentlyst. Heldigvis går det nå i dag ganske enkelt men når du har ett barn som ikke forstår vanlige normer og vi tar hensyns så langt det går så er det sårende. Er det sånn att om ikke barnet oppfører seg så blir man alltid hjemme?

emm skrev:

Men også her finnes det unntak, så det skal fryktelig mye til for at jeg sier noe. Når vi var å så på kino sist var det en veldig høylytt gutt ved siden oss, og jeg hadde så lyst til å si noe, men var veldig glad jeg ikke gjorde det. Det gikk opp for meg etterhvert at han nok hadde noen ekstra utfordringer, han kommenterte høylytt men koste seg tydelig med filmen. Tenk om jeg skulle ha ødelagt det for han og foreldrene, vi tåler jo tross alt litt selv også, og det bør være plass for alle filmen er ment og laget for.

Det var fint at du nevnte dette synes jeg. For det er så lett å sitte og tenke med seg selv hvordan alle andre bør oppføre seg. Jeg kan irritere meg over mye og mangt når jeg er ute. For eksempel veldig høylytte venninnegjenger som diskuterer personlige ting med hvinenede stemmer. Sutrende unger kan være slitsomme, men foreldre som kjefter og smeller synes jeg er verre (møter en god del av det her i England). Men jeg synes virkelig ikke jeg har noe med å si noe (med mindre det hadde vært snakk om regelrett psykisk terror mot barn naturligvis). Jeg vet ikke hvor andres sko trykker, f.eks. kan foreldre som kjefter være presset til sin grense der og da, og det å skulle sette seg til doms over det og komme med sånne kommentarer som HI beskriver kan komme til å ødelegge veldig mye for de som utsettes for det. Jeg går ut i fra at folk flest prøver så godt de kan å ta hensyn til andre, og gjør det samme selv, både ved å prøve å ikke bråke mer enn nødvendig og ved å lukke mine egne ører for det som for meg er unødvendig bråk.

Enig med de som sier at om man vil ha MATRO så får man spise hjemme hos seg selv.

Heilo skrev:

Enig med de som sier at om man vil ha MATRO så får man spise hjemme hos seg selv.

Ojda. Det kaller jeg å sette tingene på hodet. Greit nok at det er dette som er konsekvensen, men slik du formulerer det er det ikke mindre enn ansvarsfraskrivelse. Og det er særs lite sjarmerende.