17. mai er vi så glad i?

17. mai har vært en pesete dag uten like fra jeg kan huske. Jeg var aktiv i speideren til jeg var 15, og nasjonaldagen var den store Dagen i speiderbevegelsen - opp og i farta og hit og dit fra vi møttes på skolen til flaggheising klokka 7 til langt utpå dagen.

Jeg kutta speideren da jeg var 15, og etter det aktivt ignorerte jeg 17. mai i flere år, og nå har jeg rota meg inn i en familie som like aktivt forsøker å ignorere denne dagen. Guttungen har arvet vår inngrodde misnøye med krampefeiring av ting og tang. Han vil helst være hjemme og sove lenge, men hales nå opp av senga i otta for å gå barnetog. Jippi...

Så nå aner jeg hva safran nevner -flere år med stress og mas på denne dagen, siden han er blitt skolegutt.

Jeg elsker 17. mai. Å stå opp før klakka seks og kle hele familien i bunad, gå i tog klokka sju, hjem til frokost og så til byen for å se på ungene gå i tog og ofte gå selv også (en av frynsegodene som lærer), tusle litt i sentrum, luns og nok et tog. Og moro på skolen. Jepp! Jeg elsker dagen.

17. mai er først og fremst fryktelig masete. Stressa voksne og stressa unger som må tidlig opp og pyntes. Klaging over pensko, gnagsår, is på bunader osv. osv.
Vi har ansvar for skolens opplegg etter barnetoget i år og det er ikke noe jeg ser frem til som diger gravid med dårlig form. Borgertoget er igrunn det morsomste, så fremt det ikke regner.
Nei, jeg er virkelig ikke noen 17.mai fan. Det blir nok bedre når vi ikke har skoleunger i tog mer, om 16 år eller noe sånt.

Det er stress og mas og jeg vil mye heller sitte på en hytte og drikke portvin og se på himmelen. Men samtidig er jeg glad alle andre feirer i stor stil, for det er vakkert å beskue utenfra, det hører med - og det er magisk for de små.

Jeg er jo forresten også lærer, så jeg slipper ikke unna. Syns det er dritkjipt - men later selvsagt som ingen ting. Barna mine går på skole et annet sted enn der jeg jobber, så det blir valgets kval om jeg på denne dagen skal gjøre jobben (forventes) eller være med egne barn (foretrekkes).

Spørsmål sånn på sidelinja - er det obligatorisk frammøte i barnetoget når man går på skolen - altså, må jeg pålegge 7-åringen min å gå i toget om han blånekter og det snør sidelengs?

Jeg blir som ett lite barn igjen, står opp tidlig og henger opp flagg og synger høyt her hjemme. Når jeg hører korpset gå rundt i gata må alle ungene ut sammens med mamma og da gråter jeg blir veldig følsom da. Nå er vi så heldig att korpset stopper rett utenfor verandaen våres og spiller en del sanger her i borettslaget å så heiser dem flagget, visste den leiligheten var bra for noe.
Ellers er det vel bare påkledning av 3 barn som føles litt hektisk resten av dagen føler jeg det går på skinner.

Inagh skrev:

Spørsmål sånn på sidelinja - er det obligatorisk frammøte i barnetoget når man går på skolen - altså, må jeg pålegge 7-åringen min å gå i toget om han blånekter og det snør sidelengs?

Nei, men som oftest er det ett klassetrinn som er ansvarlig for gjennomføringen av 17. mai-feiringen - 3.klasse på skolen vår, hvor eldstemann går, og DA er det obligatorisk å stille, for at det i det hele tatt skal bli 17. mai med kaker, is, pølser, leker, stoler, flagg, pynt +++. I hvertfall her.

Men barnetoget hører jo med, og jeg kan tenke meg at som oftest er foreldrene mer negative enn ungene (i hvertfall her i heimen). Da jeg var liten elsket jeg jo dagen. Og takk og pris at ikke foreldrene mine lot sin negativitet skinne igjennom og ødelegge stemningen for meg, det er først nå i ettertid at jeg har skjønt at de mye heller vil gå fjelltur. Da jeg var liten var 17. mai magisk, med det knøttlille toget i den knøttlille bygda - den vidunderlige lapskausen laget av sanitetsdamene, med lekene som ble arrangert på den ene rette strekningen på veien (det kom jo ingen biler denne dagen). Veien lå bare noen meter fra fjæresteinene, hvor tjelden sto og glante med det røde nebbet sitt (vårtegn). Så jeg skal gjøre som min mor og far; holde maska og lage fin dag for barna mine. Fjellturer kan gubben og jeg ta igjen om 10 år.

For 10 år tilbake (eller var det kanskje 15) tilbrakte vi hele 17. i senga. Så hver tidsepoke har jo sin sjarm.

Jeg har alltid hatet nasjonaldagen. Snø/haggel/slafse-storm, fryse rompa av seg i de nye sommervottene, sommerlua og sommerjakken rett og slett fordi det var for tidlig å pakke bort vintertøyet, krampeaktig gledesrop, gå lengre enn langt for å rope hurra. Jeg forstår hvorfor min far fikk akutt influensa hver eneste 17. mai. Og ja, jeg er oppvokst i Finnmark.
Den eneste 17. mai jeg har likt er fjorårets i Oslo. Varmt i været og 17. mai for alle i Cuba parken.

Det er det som er så rart her i huset, ser du - jeg har trumpet gjennom feiringa av 17. mai siden ungen ble født - og han kan rett og slett ikke fordra det. Han lider seg gjennom toget, siden mamma vil - han drasses med på lekeplassen hvor det er is og pølser på ettermiddagen, fordi mamma vil.
(Ja, for man skal da følge tradisjonen for å skape nasjonalfølelsen, liksom... Mens far hans veldig og høyst frivillig mener at Lillemann er for dårlig til å dras ut, så han kan være barnevakt så lenge. )

... Ikke liker han is - han spiser til nød ei pølse, og han avskyr konkurranser hvor man må sykle, hoppe, kaste på blink etc...

For to år siden snødde det sidelengs - og lettelsen lyste av øynene på ungen da jeg ga ham valget om å være med og feire, eller droppe det.

I år blir det stress, så i år gleder jeg meg ikke. Storebror skal feire at han er ferdig med 10. klasse (opplegg på skolen om natten), mellomste spiller i korps og skal spille både her og der og vi er med i arrangementkomitéen.

Ja, jeg må si jeg virkelig gleder meg til gymsalhelvetet og alle de lykkelige menneskene.

I år som i fjor håper jeg at jeg ligger på en solseng på Rhodos og spiser is med ungene.
Etter 21 år som småbarnsmor, må jeg si jeg er lei av 17 mai tog og stress.

Jeg skal kjøpe meg en bunad snart for å ha noe å glede meg til med 17 mai:)

Jeg liker 17.mai-tog, forventningsfulle barn og folkeliv. Jeg har et noe mer anstrengt forhold til skolearrangementet på ettermiddagen, så det gjør vi så kort som mulig.

Jeg må si at 17.mai er adskillig mye mindre stress etter at vi flyttet fra Oslo til en mindre by. Toget er kortere, det er mindre kaos å komme seg til og fra byen, få plass til å ta en matbit på en kafé og så videre. Nå er det ikke mer stress enn at det går greit for en dag. (Her i huset er det forresten mannen som stryker bunadskjortene. Hadde det vært meg, hadde jeg definitivt sluttet å bruke bunad for lengst!).

Sitron skrev:

Ja, jeg må si jeg virkelig gleder meg til gymsalhelvetet og alle de lykkelige menneskene.

Om du leser tråden ordentlig er de fleste lite lykkelige på 17. mai. Ja, om du ikke slumper til å treffe på Iset, meg og noen få til.

Eg har aldri likt 17mai og gler meg dermed voldsomt over at dagen i år blir "feira" i Legoland.

Jeg har alltid likt 17. mai, men ble litt "rotløs" i feiringen etter at jeg sluttet i korps. Siden vi nå bor i min barndoms by igjen gleder jeg meg veldig til dagen, siden byen har verdens fineste ramme rundt feiringen.

Jeg liker 17 mai. Når toget er ferdig drar vi til storesøster sin skole for å spise pølser og kaker + masse leker for barna. Der er det heller ikke overfullt som i byen så det er helt greit 🙂

Jeg har aldri likt 17. mai. Forbinder den dagen med krampaktig skolearrangement med div tvangsaktiviteter. Som voksen syns jeg det er bare stress og kaos, sure voksne og grinete unger.

Curses. 17. mai er i min barneuke.

17. mai er en fin dag, så lenge det er fint vær. Ungene har det gøy, og vi legger ikke opp til noe pes. (Men jeg kan styre meg for innbitt fløyting før frokost)