Kosmetisk kirurgi hjelper ikke på selvfølelsen

Det er klart.
Om man sliter med psykiske plager, så bør ikke det være grunnlaget for å velge en kosmetisk operasjon, i den tro at operasjonen også vil operere bort de psykiske plagene også.

Bluen skrev:

Maverick får alltid høre sånt i diskusjoner som denne. ( / ) Hva da om man er 'stygg' i tillegg til å ha små pupper - har ekstrem hengemage, ridebukselår, potetnese og/eller andre trekk som anses som uønskede, er det da mer legitimt å sukke over puppene?

Da syns jeg man skal stoppe opp og tenke etter hvem det egentlig er som mener dette er uønsket, og om "de" har noen injurierende kraft overhodet.

Hvis jeg tar tvillingmagen min, så kan det hende jeg vil gå i bikini. Ellers ikke.

m^2 skrev:

Da syns jeg man skal stoppe opp og tenke etter hvem det egentlig er som mener dette er uønsket, og om "de" har noen injurierende kraft overhodet.

Utrolig godt poeng.

Jeg tror jeg vil få det bedre med meg selv om jeg får fjernet hengemagen min. :har henvisning inne til vurdering:

Jeg har en plan om at jeg skal få det til å se bra ut å ha små pupper. Ikke minst fordi jeg har tre jenter som sålangt er kroppslige kopier av meg. (men gleder meg stadig over at de refererer til at jeg har store pupper)

Du trenger ikke iverksette den planen, sindrome, du ser allerede veldig, veldig flott ut!!

Det har vel også noe med om det har skjedd en endring eller ei. Jeg vurderer ikke å fikse på min ganske store nese, eller puddingpuppene i E-cup, eller dissemagen. Men om jeg hadde sett veldig annerledes ut, nokså plutselig, så hadde det kanskje vært noe annet. Arrkorreksjon etter en stygg skade - eller forklemage etter svangerskap - hvem vet? Det er vel ikke for å "bli som før", men å bli noe som likner mer på det man var før. Det jeg har hatt hele livet er jeg vant med og har forsonet meg med.

Ellers stemmer resultaten i HI veldig med deg jeg selv har registrert både på jobb og i bekjentskapskretsen.

Det er jammen ikke lett å være brystfager og fornøyd med frontpartiet heller.
Alle reklamer viser brystfagre damer i lekse bh'er...lurer på hvor de får tak i dem jeg? Jeg bruker 95 G/H og får ikke tak i de lekre som vises i reklamene iallefall. *hjertesukk*

Men at en ikke får bedre selvfølelse av kosmetisk kirurgi kan jeg nok tro. Til en viss grad. Men det kommer jo ann på operasjonen og grunnen til den, som det er blitt skrevet tidligere.

Jeg leser artikkelen og tankene mine går noen år tilbake i tid, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke "hva var det jeg sa", eller tenkte, rettere sagt.

En venninne slet veldig psykisk, og på ett tidspunkt fikk hun det for seg at puppene var roten til alt vondt. Hun mente de hun var utstyrt med fra naturens side var alt for små, og om hun fikk større pupper så ville alle problemene hennes forsvinne.

Vel, puppene ble større, men problemene forble. Jeg var ikke overrasket for å si det sånn, for alt hun slet med bunnet i så mye mye mer enn som så.

Jeg selv er fra naturens side dårlig utstyrt både her og der. Flat som ei fjøl, uansett fra hvilken retning du ser meg, har vært mine tanker fra jeg var tenåring. Og joda...puppene har stått i fokus. De er så små.

Men i yngre år så var (heldigvis) ikke inngrep på slike ting så mye omtalt, og dermed ikke noe tema, og inn i de voksne år så ser jeg jo to ting: puppene er ikke SÅ små, og de står jo i stil med resten av kroppen.

Nå når jeg begynner å bli godt voksen, så henger jo det lille jeg har endel mer, og jeg kan vel ikke benekte at jeg har tenkt tanken på å få blåst dem opp litt. Ikke for å få dem større, men for å få dem i fasong igjen. Men her stopper mannen min meg...

Han elsker dem slik de er, og et inngrep ville bare blitt feil i hans øyne, og som han sier...hvem andre enn han skal se og dra nytte av dem? Overfor resten av verden så funker push-up i lange baner.

Det holder for meg det. Han overbeviser meg om at jeg er slik jeg er.

Jeg er generelt ganske negativ til alle kosmetiske inngrep. Hvorfor ikke bare akseptere at det er slik jeg er?

Det finnes selvfølgelig unntak. For eksempel tilfeller hvor man fjerner hengende mager og slikt, enten etter svangerskap hvor magen ikke går tilbake til normalen, eller etter ekstrem vektnedgang.

Slike ting havner i en annen kategori for meg. Det går liksom ikke på det å ha et skjevt syn på det som er egentlig er perfekt, men det å rette opp i ting som naturen ikke selv klarer, etter ekstreme påkjenninger.

Miss Norway skrev:

Det har vel også noe med om det har skjedd en endring eller ei. Jeg vurderer ikke å fikse på min ganske store nese, eller puddingpuppene i E-cup, eller dissemagen. Men om jeg hadde sett veldig annerledes ut, nokså plutselig, så hadde det kanskje vært noe annet. Arrkorreksjon etter en stygg skade - eller forklemage etter svangerskap - hvem vet? Det er vel ikke for å "bli som før", men å bli noe som likner mer på det man var før. Det jeg har hatt hele livet er jeg vant med og har forsonet meg med.

Ellers stemmer resultaten i HI veldig med deg jeg selv har registrert både på jobb og i bekjentskapskretsen.

Puddingpupp.

Dette er grunnen til at jeg står i forklekø på Aleris - henvist av fastlegen. Den nederste delen av magen ser ikke bare ut som en mage som har inneholdt tre babyer, den passer ikke med resten av kroppen, må rulles opp og stappes inn i strømpebukser og undertøy for at jeg ikke skal få utslett og [Forfengelig] den gir meg en litt pussig silhuett [/Forfengelig]. Jeg lever fint med strekkmerkene og jeg ser definitivt ikke for meg å få en mage som den jeg hadde prebarn, som slank 25-åring. Jeg skal bare kvitte meg med 10 cm heng. Jeg lever godt med å være en ferm nestenførtiåring.

Jeg har ikke en eneste "hvis bare, når jeg har fikset"-tanke og har skamløst stappet keisersnittpølsen i en bikinitruse med høyt liv og ikke tenkt mer over det. Jeg skal ikke si at det ikke ligger en prosess bak å gjøre det, det gjør det jo. Jeg har brukt litt tid på peppe meg selv opp og være raus nok mot meg selv til å ta på bikini.

m^2 skrev:

Da syns jeg man skal stoppe opp og tenke etter hvem det egentlig er som mener dette er uønsket, og om "de" har noen injurierende kraft overhodet.

Så utrolig enig, godt skrevet.

Harriet Vane skrev:

Puddingpupp.

Dette er grunnen til at jeg står i forklekø på Aleris - henvist av fastlegen. Den nederste delen av magen ser ikke bare ut som en mage som har inneholdt tre babyer, den passer ikke med resten av kroppen, må rulles opp og stappes inn i strømpebukser og undertøy for at jeg ikke skal få utslett og [Forfengelig] den gir meg en litt pussig silhuett [/Forfengelig]. Jeg lever fint med strekkmerkene og jeg ser definitivt ikke for meg å få en mage som den jeg hadde prebarn, som slank 25-åring. Jeg skal bare kvitte meg med 10 cm heng. Jeg lever godt med å være en ferm nestenførtiåring.

Jeg har ikke en eneste "hvis bare, når jeg har fikset"-tanke og har skamløst stappet keisersnittpølsen i en bikinitruse med høyt liv og ikke tenkt mer over det. Jeg skal ikke si at det ikke ligger en prosess bak å gjøre det, det gjør det jo. Jeg har brukt litt tid på peppe meg selv opp og være raus nok mot meg selv til å ta på bikini.

Sånn er det her også. Jeg tok bukplastikk av samme årsaker som deg, og det var fantastisk å bli kvitt deigen. 2 kilo hud ble fjernet. Bukser satt plutselig penere, det var lettere å trene, lettere å bøye seg og jeg følte meg rett og slett finere. Så det var jo mest av forfengelighetsårsaker, men det gjør meg ingenting.

Jeg kunne fått dekket armer og lår, pupper og rumpe også. Kirurgen spurte meg hva jeg ville ta etterpå, som om jeg skulle velge hvilket smågodt jeg ville ha. Jeg takket pent nei og kommer nok ikke til å ta mer. Har ingen ambisjoner om å se ut som en 20-åring. Det som plaget meg mest var magen, og jeg har ikke fått den der "guri, nå må jeg operere armer og bein også"-tanken. Heldigvis er det ikke sånn at om man tar en kosmetisk operasjon, så blir man plutselig bitt av basillen.

skyfri skrev:

Du trenger ikke iverksette den planen, sindrome, du ser allerede veldig, veldig flott ut!!

Åh, søta!!

Jeg har forresten ikke dissemage, jeg har skvulpemage. Ungene elsker å dra og løfte og riste på mageskinnet, og i det siste er det visst blitt en venne/turistattraksjon. I hvert fall drar ungene opp genseren og viser begeistret til vennene sine "se hva mamma kan gjøre med magen sin!"

Jeg tror i utgangspunktet ikke den er veldig mye slappere enn snittets, men det er noe med å vise virkeligheten til ungene.

Miss Norway skrev:

Ungene elsker å dra og løfte og riste på mageskinnet, og i det siste er det visst blitt en venne/turistattraksjon.

Jeg synes du i det minste skal vurdere en slik tatovert på magen.

Miss Norway skrev:

Jeg tror i utgangspunktet ikke den er veldig mye slappere enn snittets, men det er noe med å vise virkeligheten til ungene.

Word.

Miss Norway skrev:

Jeg har forresten ikke dissemage, jeg har skvulpemage. Ungene elsker å dra og løfte og riste på mageskinnet, og i det siste er det visst blitt en venne/turistattraksjon. I hvert fall drar ungene opp genseren og viser begeistret til vennene sine "se hva mamma kan gjøre med magen sin!"

Jeg tror i utgangspunktet ikke den er veldig mye slappere enn snittets, men det er noe med å vise virkeligheten til ungene.

Det er utrolig viktig, tenker jeg. Det er jammen ikke rart om de får rare forstillinger om kroppen sin hvis de eneste kroppene de ser er Victorias Secret-modellene og musikk-video-babes. Ja til virkelighetsorientering.

Jeg har også faktisk tatt kosmetisk operasjon. Opererte et øye som skjelte veldig.
Det plaget meg utrolig og jeg var så sjenert i utgangspunktet og ble tat for overlegen for jeg så aldri på noen jeg ikke kjente...
Opplevde ofte at folk snudde seg bak og lurte på hvem jeg snakket med...

Fikk kosmetisk operasjon dekket da jeg var 17. Det hjalp utrolig for meg.
Strammet på øyemuskelen på den ene siden og slakket på den andre siden..

Jeg har i alle år vært plaget av små pupper. De var så og si ikke-eksisterende frem til jeg fikk barn.
De to årene jeg ammet gutta følte jeg meg fjong altså. Gikk tom med stroppekjole. 😮
Den eneste fordelen nå er at jeg ikke har antydning til hengepupper og mannen er fornøyd han. 🙂 HAn synes visst at jeg er veldig fin i kroppen til å ha født to barn og det er jo fint.
Men jeg selv er egentlig ikke særlig komfortabel og går aldri med trange topper. selv ikke nå som godt voksen. 😎 Men nå gidder jeg ikke lengre å tenke på brystøkning. Men hadde jeg hatt mer penger til overs før så skulle jeg gjerne brukt penger på det.

Jeg skal ikke fornekte at det er rart å ikke ha store pupper lenger, og særlig nå som jeg har gått ned 8 kg. Det har alltid på en måte definert meg; jeg var hun ikke-så-pene-med-puppene, og har aldri i mitt liv dratt en fyr som ikke var puppegutt.

Det blir ikke aktuelt å legge inn noe, først og fremst fordi det vil vises, og det kler meg virkelig ikke å være En med silikon. Men jo visst har jeg tenkt tanken.