Spinoff fra en spinoff: Den mest hjerteskjærende scenen du vet fra noen film

Jeg har sagt det før:
In the name of the father: dopapirbrennescenen. Vanvittig bra.

Pia skrev:

Min er så kommersiell at det nesten er pinlig. Men scenen der Brucern tar farvel med datteren i Armageddon er den mest hjertekjærende for meg. Jeg er ufattelig pysete når det kommer til far/datter scener. :pappajente.

Hulk... Han blir igjen for hennes skyld jo. Snufs.

Come an!!!! Bra du er flau!
Armageddon is short for "I'm a getting out of here" (Sitat Eddie Izzard)

Jeg vet ikke om det er nevnt før, men:

"La Vita e Bella":

1. Når Guido går forbi Giosué som sitter gjemt i skapet. Han har to tyske soldater bak seg og vet han skal dø, men vet også at sønnen ser har, så han marsjerer forbi med et stort smil om munnen og veivende armer slik at Giosué skal tro leken fortsetter.

2. Når Guido og Giosué lurer seg inn til høytaleranlegget i leiren og Guido roper " Buon giorno, Principessa!" over høytalerne og Dora forstår de er i live.

3. Når Guido serverer under tyskernes middag og snur sveivegrammofonen ut vinduet slik at fangene får høre musikken.

4. Når Guido blir drept av bare et enkelt "Ratata" fra en maskinpistol i et smug. All den livsgleden og fantasien borte på bare et øyeblikk.

Kif skrev:

Come an!!!! Bra du er flau!
Armageddon is short for "I'm a getting out of here" (Sitat Eddie Izzard)

Rød prikk til deg.

Kif skrev:

Jeg har sagt det før:
In the name of the father: dopapirbrennescenen. Vanvittig bra.

. Blir sippete bare av tanken.

Eria skrev:

Jeg vet ikke om det er nevnt før, men:

"La Vita e Bella":

1. Når Guido går forbi Giosué som sitter gjemt i skapet. Han har to tyske soldater bak seg og vet han skal dø, men vet også at sønnen ser har, så han marsjerer forbi med et stort smil om munnen og veivende armer slik at Giosué skal tro leken fortsetter.

2. Når Guido og Giosué lurer seg inn til høytaleranlegget i leiren og Guido roper " Buon giorno, Principessa!" over høytalerne og Dora forstår de er i live.

3. Når Guido serverer under tyskernes middag og snur sveivegrammofonen ut vinduet slik at fangene får høre musikken.

4. Når Guido blir drept av bare et enkelt "Ratata" fra en maskinpistol i et smug. All den livsgleden og fantasien borte på bare et øyeblikk.

Sterke øyeblikk dette, ja!

Iset skrev:

Sofies valg. Jeg klarer aldri i mitt liv å glemme den scenen der hun må velge hvilket av de to barna som skal dø, og hun velger den lille piken som blir dratt gråtende bort fra moren av tyskerne. Jeg gråter bare jeg tenker på den, jeg kan ALDRI se den filmen igjen, ei heller lese boka. Jeg ble helt ødelagt og klarer ikke å tenke på det engang. Historien er jo sann også, er den ikke? Heøt jævlig. JÆVLIG! 🙁

Her er scenen, forresten:

http://www.youtube.com/watch?v=J2DEaKbGsLs

Uff, hvorfor måtte jeg se på den, den var jo helt grusom!! Tårene triller...

Mitt bidrag er fra "Broene i Madison County", på slutten, der Meryl Streep (sammentreff!) og mannen sitter i bilen i regnet, i et lyskryss, og i bilen foran sitter fotografen hun har møtt og elsker. De har rødt lys, og hun sitter med hånden på døråpneren, klar til å hoppe ut, noe hun ikke gjør. Du ser fortvilelsen i hele henne, over å så inderlig ville følge mannen hun elsker, men samtidig ikke ville forlate den trofaste ektemannen og barna. Sterkt skuespill av henne og Clint Eastwood. Også er filmen spekket med masse fin musikk.

http://www.youtube.com/watch?v=8QYmzgAgQyM

Water, en indisk film om kvinners (og spesielt enkers) situasjon i India. Det er en scene hvor en 9 år gammel jente blir sendt til en snill mann, som hun skal leke med. Tror hun. Og så viser det seg at hun er sendt ut som prostituert. Skrekken i ansiktet hennes når mannen tar tak i kroppen hennes. Jeg hylgrein. (På kino. 🙄 ) Det var så hjerteskjærende, tårene triller her jeg skriver, det er en scene jeg bare ikke klarer å komme over. Jeg kan ikke bære at dette er livet til små barn rundt omkring i verden.

Frå ungdommen hugsar eg the Outsiders som ein film med gråte-potensiale (i tillegg til ei herleg samling av unge godbitar i rollane).

Schindlers Liste var hjertesskjærande. Eg er truande til å gråte berre ved å høyre filmmusikken (fiolin-eitt-eller-anna).

Eg såg den klippet frå Den Grønne Mil i går kveld (henrettelsen) og den var berre vemmeleg. Ikkje gråtepotensial, men velte-seg-i-magen-potensial.


Sikkert mange andre også. Eg har ikkje så lett for å gråte over filmar, men eg hugsar eg gråt da eg las boka My Girl. Eg har ein tendens til å lese bøkene før filmane kjem. Gråt ein heil del da eg las Engel av Nylon av Helene Uri. Det kjendes veldig sårt og veldig nært

Bergensis skrev:

Schindlers Liste var hjertesskjærande. Eg er truande til å gråte berre ved å høyre filmmusikken (fiolin-eitt-eller-anna).

Den så vi i går. Trettenåringen hadde lenge ytret et ønske om å se den, så etter å ha snakket om den en del, kjøpte vi den og benket oss ned foran tv-en i går. Det gikk mye bedre enn første gang jeg så den; Det var nemlig to uker etter at jeg fikk nevnte trettenåring. IKKE en film å se like etter en fødsel.

Det jeg synes var mest rørende da jeg så den nå, var slutten, hvor de virkelige Schindler-jødene la ned steiner på graven til Schindler. :snufs:

Divine skrev:

Den så vi i går. Trettenåringen hadde lenge ytret et ønske om å se den, så etter å ha snakket om den en del, kjøpte vi den og benket oss ned foran tv-en i går. Det gikk mye bedre enn første gang jeg så den; Det var nemlig to uker etter at jeg fikk nevnte trettenåring. IKKE en film å se like etter en fødsel.

Nei, det var det jeg insisterte på da moren min prøvde å få meg med for å se den like etter at min trettenåring ble født. (Jeg hadde jo to barn fra før, så jeg visste det...)

Jeg har faktisk ikke sett den ennå.

Huff, da jeg nettopp hadde fått min nå toåring var det protestkonserter i forbindelse med G8-toppmøtet. Type Bob Geldof-konsert, hvor man fikk smurt utover tv-skjermen bilder av avmagrete afrikanske spedbarn med apatisk blikk, mens jeg satt og ammet min sunne, friske og runde nyfødte.

Det var hjerteskjærende det.

Fra My girl 2 (eller noe sånt) der gutten dør etter vepsestikk. :hulk:

Scenen fra "Frihetens regn" der den gamle mannen som har tilbrakt nesten hele livet bak lås og slå blir løslatt og deretter henger seg hjemme i leiligheten sin.

Høres ikke så hjerteskjærende ut når jeg skriver om det, men dere som har sett filmen husker vel?

Scenen i Atter en konge hvor Faramir rir ut for å møte døden og faren mesker seg med mat, er bare helt genialt laget og får meg alltid til å grine.

Kate skrev:

Titanic. Da Rose ligger på den plata i sjøen og holder Jack i hendene etter han er død. Og hva var det hun sa når hun slapp han ned i vannet?

My girl. Når Vada kommer inn til kisten Thomas ligger i, og hun gråter og snakker til ham.

Fra Mcleods daughters. Da Claire må skyte Sirocco, og Tess finner henne, og Claire sier. "I should have looked for him sooner". Da snakker hun om faren som døde etter en krangel.

Og mange flere.

Alle ovenfor!!
Jeg har sett forferdeig mange filmer som er triste, Dead poet sosiety, steel magnolian, Todd og Cooper, champ, titanic Armageddon, Kamilla og tyven, Free Willy 4. bryllup og 1 begravelse, Istid.

Men de som jeg husker best er Vinterkysset, jeg storgrein gjennom hele filmen, satt siste 20 minutter på do for da orket jeg ikke mer.

Og Masken, med Cher og Sam Elliot, da sønnen til Cher dør, det kan nesten ikke bli tristere.

Ophelia skrev:

Scenen fra "Frihetens regn" der den gamle mannen som har tilbrakt nesten hele livet bak lås og slå blir løslatt og deretter henger seg hjemme i leiligheten sin.

Høres ikke så hjerteskjærende ut når jeg skriver om det, men dere som har sett filmen husker vel?

Åhja. Da blir klumpen i halsen ganske vanskelig å ignorere. Veldig bra film, den.

Når Anakin kryper opp brennende på slutten av Star Wars 3. Og man vet hvordan resten går.

Mange flashbacks her, ja.
Jeg pleier ikke grine når jeg ser film men husker veldig godt da jeg som 9-åring så "The fox and the hound" på kino (Disneyfilm, husker ikke hva den heter på norsk) og tutet.
Likeledes gråt jeg til Løvenes konge...

tiddelibom skrev:

Mange flashbacks her, ja.
Jeg pleier ikke grine når jeg ser film men husker veldig godt da jeg som 9-åring så "The fox and the hound" på kino (Disneyfilm, husker ikke hva den heter på norsk) og tutet.
Likeledes gråt jeg til Løvenes konge...

den heter Todd og Cooper den,er like trist om du ser den som voksen!!

tiddelibom skrev:

Mange flashbacks her, ja.
Jeg pleier ikke grine når jeg ser film men husker veldig godt da jeg som 9-åring så "The fox and the hound" på kino (Disneyfilm, husker ikke hva den heter på norsk) og tutet.

"To gode venner" heter den - eller "Todd og Copper: To gode venner". Jeg så den på kino, jeg også, men husker som vanlig ingenting.