Hvem er mest "hjelpeløs" i søskenflokken din? (den voksne)

I min familie er det helt klart mellomste som er den med størst puter under armene. Jeg, som er eldst, og minstebroren min har alltid klart oss. Vi fikser alt og har alltid vært selvstendige. Til stor forskjell fra mellombror.

I vår familie har alle greid seg fint med tanke på utdannelse osv, men den i midten ser på det som mye mer naturlig å få hjelp av foreldrene våre til alt mulig, selv i voksen alder enn hva vi andre har.

Jeg stemte at det ikke stemmer på noen av oss, m,en når jeg tenker meg om, så er nok jeg mer ansvarsfull og pliktoppfyllende enn lillebroren min. Jeg har tatt høyere utdannelse og hadde gode karakterer på skolen, mens han er musiker og nekter å ta utdannelse da han ikke vil være slave av samfunnet med studielån

Både jeg og lillebroren min er rotete, glemske og kommer for sent til avtaler, men han er hakket verre enn meg. Han er definitivt ikke hjelpeløs, han vet hva han vil og er sta som et esel, men jeg tror jeg har mer samvittighet og ansvarsfølelse overfor foreldrene våre enn det han har. Han lar gjerne de betale for ham og glemmer bursdagene deres. Mamma lagde matpakke til ham da han gikk på videregående, mens jeg lagde min egen allerede på barneskolen. Men begge foreldrene mine har alltid krevd mer av meg siden jeg er eldst og siden jeg er jente. De har funnet seg i mye mer med broren min, så det er deres feil at det har blitt sånn.

brodern. Helt klart. Han er minst, han er gutt og er slik du beskriver. Nå skal det sies at han har kommet seg veldig etterhvert, nå har jeg faktisk tro på at han kommer til å gjennomføre ingeniørstudiet at last. Og han har jo jobbet og gjort det bra, men dette med utdanning har han liksom ikke fått til. Har noe med å holde ut å gjøre tror jeg.

Ingen av oss er hjelpesløse. Jeg er yngst da, så hos oss er det slik at jeg hele mitt voksne liv har måttet kjempe for å bli sett på som voksen. DET er irriterende det. Åååh, ja dere ungdommer sover jo så lenge om morgenen feks. Eh, for det første er det vel noen år siden jeg var å anse som ungdom, og jeg KAN sove til jeg våkner av meg selv i helgene fordi jeg har faktisk ikke barn som vekker meg. Dette var bare et lite eksempel da. Men jeg føler det litt som at jeg hele tiden må bevise noe. Og kjemper kanskje også litt for å få samme anerkjennelse som min bror som gjør det bra i alt han gjør, mens jeg er litt mer gjenomsnittlig når det gjelder både praktiske og teoretiske evner.

Jeg tror faktisk de hadde foretrukket om jeg var hjelpesløs og liten. Men jeg har tro på at det kan forandre seg en del når vi får barn.

Hverken jeg eller storebroren min er spesielt hjelpeløse, men skal man sammenligne, så er nok jeg mer "sosete", jobbmessig sett, og jeg har sannsynligvis lavere terskel enn han for å spørre om hjelp hjemmefra dersom det skulle være nødvendig (noe det hittil ikke har vært). Men vi er ganske selvstendige begge to, og jeg tror ingen av oss pleier å bli omtalt som "stakkar" av foreldrene våre.

Vi er selvstendige begge to.

Jeg er yngst, og mannen min er yngst. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at yngste er den som blir mest svimete og uselvstendig. Jeg vil si at vi begge to i stor grad opplever at storesøsken tar mye større plass og krever foreldrene på en helt annen måte enn vi gjør selv. Selv om vi begge har storesøsken som klarer seg ypperlig selv har vi også begge foreldre som alltid tar mest hensyn, er mest lydhør, etc. for den størstes ønsker.

Interessant tråd, dette har jeg tenkt en del på. Jeg kunne skrevet en hel avhandling her, men tror jeg dropper det, det får være grenser for hvor mye en skal utlevere slekta på åpent forum.

Selv er jeg en typisk storesøster, jeg er den "ordentlige" av oss (mammas ord), jeg vil helst klare meg selv og kunne ikke tenke meg å løpe hjem til foreldrene mine og f.eks. be om penger. Lillesøsteren min er 6 år yngre enn meg og jeg tror ikke jeg skal skrive så mye annet enn at hun, vel, har litt mye fyll i putene under armene. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det Mim skriver, og også det som Polyanna skriver om å bli sugd inn i den hjelpeløses verdensbilde.

De fire andre søsknene mine. Jeg er forøvrig desidert yngst.

Egentlig er vi ikke så hjelpesløse noen av oss, men om jeg må plassere oss så er det nok jeg som er mest hjelpesløs.
Jeg er hjelpesløs i forhold til hus og hjem. Det å få ting gjort. Men ellers er jeg ikke det spor hjelpesløs.

Melder meg inn i klubb med Mim.
Jeg har alltid fiksa alt, og har stort sett aldri fått noe som helst form for ros eller oppmerksomhet for det.
Alt lillesøstra mi gjør er visst fantastisk. Hvis hun har reist med fly alene, er det storveis og må snakkes masse om (hun er 28). Hvis hun har spart penger til å kjøpe seg ny sofa, er hun verdens beste økonom (hun har grei lønn, ingen barn, og ingen lån). Har hun bestått et kurs i et eller annet, er det verdig flaggheising. Jeg tror egentlig ikke hun synes det er så stas at det blir gjort så stort nr ut av det hun heller.

Kanne skrev:

Vi er selvstendige begge to.

Jeg er yngst, og mannen min er yngst. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at yngste er den som blir mest svimete og uselvstendig. Jeg vil si at vi begge to i stor grad opplever at storesøsken tar mye større plass og krever foreldrene på en helt annen måte enn vi gjør selv. Selv om vi begge har storesøsken som klarer seg ypperlig selv har vi også begge foreldre som alltid tar mest hensyn, er mest lydhør, etc. for den størstes ønsker.

Nei, jeg tror gudsjelov ikke det er noen automatikk i at den yngste blir helt persilleblad. :fniser:

Men det er interessant å se at dette skjer i en del familier - at en av medlemmene liksom får lov til å bli helt udugelig. Jeg lurer på hva det er som gjør at det skjer, og hvorfor foreldrene lar det skje? Ellers oppegående foreldre, liksom.

Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel.

Jeg er enebarn, og oppfyller nok rollen både som Selvstendige og Sosemikkel i forhold til mine foreldre. Jeg er kronisk syk og har mye, og ingen å objektivt sammenlikne med, så jeg får hjelp med ymse ting, men jeg er selvtendig, økonomisk uavhengig og har gjort ferdig utdannelsen 🙂

Polyanna skrev:

Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel.

Eller blir med barnet til lege. Det gjelder spesielt unge menn i Oslo-området, som jeg har sagt før. Det er knapt noen menn under 25 år som kommer til spesialist uten at mor er med. :weird fact of life:

Veldig, veldig rart.

Min yngre søster er vel ikke spesielt "hjelpeløs", men foreldrene våre ser ut til å mene det. Foreldrene våre tar seg alltid av hennes barn (skifter på, står opp med, går tur med, tar med på tur), mens jeg og mannen må ta oss av våre barn når vi er på besøk. Foreldrene mine reiste også til min søster for å passe hennes barn (før de flyttet til det stedet foreldrene mine bor), men de har aldri tilbudt oss det samme.

Min søster er dog flinkere enn meg til å spørre om hjelp. :flinkis:

Esme skrev:

Eller blir med barnet til lege. Det gjelder spesielt unge menn i Oslo-området, som jeg har sagt før. Det er knapt noen menn under 25 år som kommer til spesialist uten at mor er med. :weird fact of life:

Virkelig?

Hos oss tror jeg det har skjedd av mange grunner.
Jeg har alltid vært veldig selvstendig, og aldri ønsket mamma og pappas innblanding. Der har søstra mi vært motsatt -alltid villet ha dem med overalt, og overlatt beslutninger til dem. Det tror jeg de likte godt etter å ha fått være med på så lite med meg.
I tillegg var hverdagen ulik da jeg var liten ifht da søstra mi var liten (8 år mellom oss). Da jeg var liten, hadde de en inntekt, stort lån, drev og etablerte seg med nytt hus på et nytt sted og mamma var under utdanning. Da søstra mi kom, hadde begge jobb med grei lønn, de var veletablerte i lokalmiljøet, hadde fått orden på hus og hage osv. De hadde mer tid og mer penger til å følge opp henne.

Uten tvil lillebroren min. Han har alltid sullet rundt og gjort minst mulig, og det lille han gjør blir skrytt opp i skyene. Nå går han på en latterlig lage-dataspill og animasjoner-linje, og ikke mindre enn tre (!) ganger har mamma vist meg en and han har designet. En liten, gul and. Fantastisk. Da jeg var nygravid, kvalm og elendig, og hadde levert bacheloroppgaven min, gadd hun ikke engang å bla i den. "Åja" var responsen på at jeg for en gangs skyld var fornøyd med noe jeg hadde gjort. Jeg kjenner jeg blir litt barnslig sur av å tenke på det.

Polyanna skrev:

Nei, jeg tror gudsjelov ikke det er noen automatikk i at den yngste blir helt persilleblad. :fniser:

Men det er interessant å se at dette skjer i en del familier - at en av medlemmene liksom får lov til å bli helt udugelig. Jeg lurer på hva det er som gjør at det skjer, og hvorfor foreldrene lar det skje? Ellers oppegående foreldre, liksom.

Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel.

😱
Det skulle jammen tatt seg ut!

Jeg tror ikke at dette fenomenet nødvendigvis har noe med hvor man er i søskenflokken å gjøre. Det ser i alle fall ut til at det er ganske varierende her, hvem som har fått den rollen.
Men hva kan det ha seg? Det er utrolig interessant ja.