Fra tynn/slank til overvektig

GydaG skrev:

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Iset skrev:

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Da tenker jeg at du er kjempeheldig. Jeg kom aldri ned dit jeg ville, og jeg jobba vettet av meg for å oppnå resultater. Selvbildet ble bedre forsåvidt, da jeg kunne se meg selv i speilet på vei ut døra for å trene. Jeg gikk ned masse, men hadde ikke i nærheten av samme utbytte som mange andre av denne operasjonen. Men det ligger vel i bunnen her også, mine årsaker til overvekten er kanskje anderledes enn andres. Det finner jeg jo aldri ut av, men når man har kjempet i flere år for å komme ned i en litt mer normal fasong, blir man utrolig demotivert når kroppen motarbeider alle tiltak.

Jeg skjønner det. Og ja, jeg har vært en av de mest heldige etter denne operasjonen, det skjønner jeg også. Har gått ned mye mer enn jeg skulle av en eller annen grunn og er ifølge BMI på grensen til undervektig nå (selv om jeg ikke ser sykelig tynn ut altså). Og jeg spiser for harde livet, så jeg skjønner det ikke, men skal ikke klage. Et par venner har samme resultat, så jeg er ikke alene om det, men jeg vet at ikke en slik operasjon er ideelt for alle. For meg var det valget mellom operasjon eller dødsfall i ung alder, så valget var uhyre enkelt for meg, men folk må selvsagt vurdere for og imot før de tar et slikt valg. Det tok meg noen år før jeg turte å ta det skrittet.

GydaG skrev:

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

Noen legger ikke på seg igjen. Men noen gjør faktisk det. Og det bør tas på alvor. Operasjon er et verktøy, men det er ikke hele løsningen.

Jeg er ikke operert eller noe sånt, men jeg overspiser ikke mer og har ikke gjort det på mange år. Jeg veier mange titalls kilo mindre enn jeg gjorde. Jeg er ikke nett eller tynn, men jeg er pen sies det. Fra både menn og kvinner. Dessuten er jeg i rimelig god form. Dermed føler jeg at jeg kjenner flere sider av overvektsproblematikken. Jeg fant ut av den psykiske greia og hadde ikke lenger behov for å overspise. Jeg unner absolutt alle og enhver å finne den nøkkelen til at det er greit å ta seg selv på alvor og være glad i seg selv og stelle fint med helsa si uten å ha kun skam som følelse for seg selv. Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ikke mange som veier 150 kilo ene og alene fordi de syns kosten er verdt det.

smilefjes skrev:

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Ja, det er den verste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg hatet kroppen min så intenst at jeg begynte å skjære i huden for å døyve smerten, i tillegg til å bare spise mer og mer for å prøve å døyve det den veien også, noe som selvsagt bare gjorde det verre. Oppegående som jeg er så skjønte jeg jo det, men jeg TRENGTE den trøsten i øyeblikket, jeg måtte ha den. Og den hjalp - i øyeblikket.

smilefjes skrev:

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Det er mange grunner til at mennesker blir overvektige. Dette er det forsket masse på. Det er ikke bare snakk om å spise riktig mat og trene. Det er vaner og handlinger som også skal endres. Kanskje er det en hel familie som må endre livet de lever. En må endre seg psykisk og tankemønstre må brytes. Dette krever mye av den det gjelder, og det er også viktig å få støtte av de nærmeste også. I en stresset og krevende hverdag er det lett å skyve det foran seg mens kiloene øker på. Etter et svangerskap føles det vanskelig å ta tak i det osv.

Vi bør alle være ydmyke og ikke dømme de som sliter med sykelig overvekt eller for den del mindre overvekt også. Jeg kjenner ei dame som er svært overvektig. Hun har vært kjempeflink med kost og trent i tillegg. Med en tung kropp er det tungt å trene og utholdenheten er ikke så god. I tillegg har hun, det mange overvektige har, insulinresistens. På grunn av insulinresistrensen har hun slitt veldig med å gå ned i kilo. Etter mange år hvor hun bare gikk ned noen få kilo har hun gitt opp. Hun holder vekte, men orker ikke mer slanking. Hun er også godt voksen. Helt siden hun var i 30- årsalderen har hun gjentatte ganger slanket seg. Igjen og igjen og kiloene har gått ned for så å gå opp.......

Det er en slitsom kamp og det skal en ikke undervurdere.

Haugtussa skrev:

42/44 er LARGE i størrelse. Det er en stor størrelse, det kan en faktisk ikkje diskutere seg ut av.

Men samtidig trenger man ikke være særlig stor heller.
Mamma er også en 42/LARGE i de aller fleste klær, og jeg tror ikke folk ville funnet på å kalle henne særlig stor. Hun er lang og slank, men har bred kroppsbygning som gjør at hun må opp i str.

Nessie skrev:

Men samtidig trenger man ikke være særlig stor heller.
Mamma er også en 42/LARGE i de aller fleste klær, og jeg tror ikke folk ville funnet på å kalle henne særlig stor. Hun er lang og slank, men har bred kroppsbygning som gjør at hun må opp i str.

Nei, absolutt ikkje. Men å seie at en ikkje er overvektig når en bruke 42 blir like feil som å seie at en er det.

smilefjes skrev:

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ubeskrivelig. Og destruktivt.
Jeg har vært på kanten til å gjøre langt mer enn å bare skade meg selv med mat underveis. Jeg er sjeleglad for at jeg for noen år siden traff på et menneske som klarte å nå inn til den skjøreste nerva i kroppen min, og som viser seg å være ankeret mitt når det stormer inni hodet.
Om jeg noen gang klarer å legge meg om kvelden og se tilbake på en dag uten destruktive tanker og handlinger vet jeg ikke. Men jeg klamrer meg fast til stemmen i hodet som forteller meg at det blir bedre. En vakker dag kan det jo hende jeg oppdager meningen med livet, og at den ikke har noe med det tallet som står på vekta å gjøre.

No såg eg at der laga ny tråd om dette.

Elinblu skrev:

Klesstørrelsen i seg selv sier veldig lite, ja. F.eks. mener jeg å ha sett Allium skrive at hun bruker 42-44 i overdeler, mens jeg som regel bruker 34. Jeg vil anslå at vi er omtrent like slanke.

Du må seriøst ta en titt i speilet.

*svarer på HI*

Når du spør hvordan man kan la det gå så langt, hvordan man kan gå fra slank til fet, uten å ta noen grep, så tar du det som en selvfølge at alle er misfornøyde med å gå opp i vekt/bli tykke. Og at alle vil slanke seg.
Noen lever et liv de liker og tar det ikke så tungt ( <---- ) om de er slanke eller store.

Det er ultrateit å bruke størrelser som normal for hva som er overvekt og ikke. Størrelser handler om komfort, noen trives best med klær som skjuler alt mens andre foretrekker klær som viser alt. Derav ulike størrelser selv om personene er like store av utseendet. Dessuten: Kroppsbygningen kan tilsi en størrelse opp fordi skuldrene er bredere enn "normalt" eller hoftebeina stikker ut. Dessverre er det ikke mulig å slipe bort utstikkende bein.

allium skrev:

Du må seriøst ta en titt i speilet.

Du også. Det er en meget smal midje du besitter, unge dame.

Veravera skrev:

Sitter og undrer litt...
Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...) Eller lar man det bare "skure å gå" rett og slett fordi problemet med vekten blir så stort at det er uoverkommelig..?

Mener ikke å kritisere noen eller no`sånt, jeg bare undrer....

Dette har jeg også undret over.. Har skummet endel av tråden, men har endel igjen...ikke bare endel men mange sider! Tror her er mange gode svar iallefall. 🙂

ullmor skrev:

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

Metallica: Siden du ikke synes Veravera er på villspor når hun sier at man bare kan skjerpe seg, og er enig i at snakk om problemer som årsaken til ekstrem fedme bare er vas, lurer jeg på; har du hatt ekstrem fedme noen gang?