Fra tynn/slank til overvektig

Mente selvsagt "bare å spise mindre" så først nå hva jeg hadde skrevet...

Denne tråden har jeg lest med stor interesse.

Og nå hadde jeg skrevet et langt innlegg som jeg sletter, fordi jeg ser det kan virke provoserende når det er skrevet av en normalvektig person som aldri har vært overvektig sånn per definisjon. Derfor vil jeg bare føye til at ikke all vekt- /spise- og selvbildeproblematikk er synlig. Og jeg blir en struts når jeg legger på meg eller begynner å miste kontrollen på matinntaket. Jeg dropper å gå på vekta og unngår de strammeste buksene. Det høres helt idiotisk ut, men sånn er det, og ett sted i underbevisstheten er jeg fullstendig klar over at jeg er på ville veier i matveien når dette skjer.

Jeg lar det aldri gå så langt at jeg blir overvektig. Men jeg er ganske nedkjørt psykisk før jeg klarer å ta meg sammen - på Mimsk måte. Det eneste som virkelig fungerer for meg er da å trene (enda) mer og spise jevnere og mer bevisst.

Det med varsellamper må jo være veldig individuelt, tenker jeg. Jeg innser at veien fra observasjon til tiltak hos meg er veldig kort. Legger jeg på meg to kilo synes jeg det er utrolig ubehagelig, og det fører til at jeg endrer på noe. Jeg klarer ikke å sitte stille med ubehaget, eller spise godt - og så blir kroppen grei igjen etter kort tid.
Jeg forstår at jeg er heldig som har det sånn.

Noe annet tenker jeg er strategien man velger når først varsellampen har begynt å blinke. Ikke alle mestrer å velge riktig og perfekt, man føler seg fram, mislykkes, er det ikke sånn da? At mange overvektige har vært smertelig klar over vektproblemet i årevis, prøvd utallige strategier for å gå ned i vekt, at det er vanskelig å holde seg der, og at prisen man betaler per forsøk er å gå ytterligere litt mer opp i vekt?

Appelsin skrev:

At mange overvektige har vært smertelig klar over vektproblemet i årevis, prøvd utallige strategier for å gå ned i vekt, at det er vanskelig å holde seg der, og at prisen man betaler per forsøk er å gå ytterligere litt mer opp i vekt?

Det enorme markedet for diverse slankeprodukter er vel en klar indikasjon på at mange prøver å gjøre noe med det. Som Appelsin skriver, så virker det jo som om de fleste veldig overvektige har hatt en utvikling som er - 10 + 15 -15 + 20 - 20 +25 osv. Jojoen får større og større utslag, forbrenningen er på tur og jeg tror ik tillegg at dersom man går på en eller annen "kur", så er faren for å sprekke totalt overhengende.

Hvis man i tillegg bruker mat som dop/trøst/belønning eller hva_har_du, så er det jo lett for at det går gale veien. Vi som ikke har "våknet opp" blant tomme isbokser, chipsposer vel vitende om at alle bollene som ble bakt til barnebursdag er oppspist av en selv er jo på et annet sted enn de som føler bjellene ringer ved litt stramming i livet på en bukse størrelse 36.

Men jeg fastholder at vi "vanlige-lubne" som ikke kaster i oss 10 kokosboller eller tre hele pizzaer når ting er dritt kan godt "ta oss sammen". Det er gjerne ikke mer som trengs. Litt mindre hverdagskos og litt mer ut på tur. Litt langsiktighet er også lurt. (Ellers kan man lett havne på jojo-galeien) Hvis man er 100 kilo over matchvekt er det andre ting som skal til.

En venn av meg som er psykolog jobbet forresten på en ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og han hadde overspiserne, selvskaderne og anorektikerne i samme samtalegruppe. For det var gjerne det samme som lå i bunn, men at selvskadingen hadde fått ulikt utslag. Noen spiste, noen lot være å spise og noen rispet og skar seg. Alt for å få utløp for smerten inni. Og jeg har fått vite at angst og sult kan kjennes ganske likt ut og dersom mat er ditt dop, så dempes angsten med mat.

Jeg er enig med Mim i at vi må skille mellom de som har lagt på seg noen få kilo av ren bedagelighet og de som har så store problemer at de blir sykelig overvektige. Ingen blir sykelig overvektig av å være bedagelig anlagt. Det blånekter jeg på.

Jeg kan bare snakke for meg selv, som en del av den siste gruppen. Og det er ikke slik at de som har lagt på seg 30-40-50-60 kilo har levd lykkelig uvitende om sin vektoppgang. For meg har varselklokkene blinket, ja, ikke bare blinket, men alarmen har ult, 24 timer i døgnet, årevis i strekk. Til slutt blir man så sliten og så lammet av alarmen som uler, at man ikke lenger klarer å slå den av og begynne feilsøkingen. Man blir helt paralysert og klarer ikke annet enn å holde seg for ørene og krype sammen i fosterstilling og finne trøst i det som trøster mest: nemlig maten. OK, maten utløser alarmen, men siden det virker uoverkommerlig å noensinne få slått av alarmen, blir det til at man prøver å bekjempe den, finne måter å overleve på selv om den uler og uler.

Madam Mim skrev:

Vi som ikke har "våknet opp" blant tomme isbokser, chipsposer vel vitende om at alle bollene som ble bakt til barnebursdag er oppspist av en selv er jo på et annet sted enn de som føler bjellene ringer ved litt stramming i livet på en bukse størrelse 36.

Men jeg fastholder at vi "vanlige-lubne" som ikke kaster i oss 10 kokosboller eller tre hele pizzaer når ting er dritt kan godt "ta oss sammen". Det er gjerne ikke mer som trengs. Litt mindre hverdagskos og litt mer ut på tur. Litt langsiktighet er også lurt. (Ellers kan man lett havne på jojo-galeien) Hvis man er 100 kilo over matchvekt er det andre ting som skal til.

Eg kjenne meg så ufattelig godt igjen. Og det er her eg må prøve å gjere enda meir. Takk for at du minne meg på dette, Mim!

Avatar skrev:

Det er nok ganske inviduelt. Jeg har aldri lagt på meg et gram uansett og tror nok aldri jeg kommer til å gjøre det. Er nå 34.

det trodde jeg også da jeg var 34 og hadde 3 barn, men da jeg var 37 og hadde fått barn nummer 4, merket jeg at sånn var det ikke lenger. Da måtte jeg begynne å tenke på hva jeg puttet i munnen (veldig uvant), og slutter jeg å trene legger jeg fort på meg litt. Forbrenningen går nok endel ned for de aller fleste når man begynner å nærme seg 40, ganske sjokkerende når man ikke er vant til å tenke på sånt i det hele tatt.

For min del handlet det om å ende opp med en BMI på 14 etter et studieopphold i utlandet, med et påfølgende år hvor jeg omtrent ikke tålte noe som helst mat. Da kroppen omsider tok i mot større mengder mat enn babyporsjoner måtte det jo gå som det gikk; alt ble lagret som fett i og med at jeg hadde vært i en sultetilstand. Varsellampene blinket lenge før jeg ble overvektig men jeg klarte ikke å slutte med overspisingen og her sitter jeg nå. Jeg er ikke voldsomt overvektig men det er nok til at de siste 10 årene av mitt liv har dreid seg om mat, spising og slanking. Jeg satte meg faktisk mål "oppover"; "jeg skal slutte når jeg når 80 kg", i mellomtiden var det bare å hive innpå.

Nå er jeg inne i en periode der jeg har klart å gå ned noen kg og er mer motivert enn før. Hovedfokuset er dog å få en sterk, frisk kropp.

Minty skrev:

For min del handlet det om å ende opp med en BMI på 14 etter et studieopphold i utlandet, med et påfølgende år hvor jeg omtrent ikke tålte noe som helst mat. Da kroppen omsider tok i mot større mengder mat enn babyporsjoner måtte det jo gå som det gikk; alt ble lagret som fett i og med at jeg hadde vært i en sultetilstand.

Mener du at alt måtte bli lagret som fett fordi du hadde vært undevektig/ hadde sultet deg? Jeg mener ikke at du tar feil, men spør av nysgjerrighet.

Tøtto skrev:

Mener du at alt måtte bli lagret som fett fordi du hadde vært undevektig/ hadde sultet deg? Jeg mener ikke at du tar feil, men spør av nysgjerrighet.

Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.

Tøtto skrev:

Mener du at alt måtte bli lagret som fett fordi du hadde vært undevektig/ hadde sultet deg? Jeg mener ikke at du tar feil, men spør av nysgjerrighet.

Tangina svarte for meg; kroppen fikk nok litt sjokk ja. Det hjalp selvsagt heller ikke at jeg var mindre aktiv enn før.

Tangina skrev:

Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.

Men vil ikke forbrenningen likvel stabilisere seg igjen etter en tid?

Tøtto skrev:

Men vil ikke forbrenningen likvel stabilisere seg igjen etter en tid?

Det høres jo logisk ut - jeg vet egentlig ikke noe om dette. Jeg har heldigvis ikke fortsatt å legge på meg i samme tempo - det går litt saktere nå. Men det er veldig vanskelig å gå ned et par kg (for ikke å snakke om 30).

Tangina skrev:

Det høres jo logisk ut - jeg vet egentlig ikke noe om dette. Jeg har heldigvis ikke fortsatt å legge på meg i samme tempo - det går litt saktere nå. Men det er veldig vanskelig å gå ned et par kg (for ikke å snakke om 30).

Det forstår jeg godt!

Tangina skrev:

Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.

Da har jeg vært heldig, for jeg hadde ogspå BMI på 17 en periode i studietida. Jeg har ikke opplevd at vekta har økt raskt som en følge av dette.

Jeg har også vært veldig tynn i perioder (BMI på 15), men opplevde ikke vektøkning som følge av dette. Stort sett lå jeg stabilt på en vekt som tilsa BMI på 18,5.

Jeg vet som sagt ikke noe om hvorvidt dette stemmer - det var noe jeg hørte den gangen og det stemte godt for meg. Det har i så fall muligens noe å gjøre med hvor fort man går ned og hvor lite man får i seg i løpet av en dag. Jeg gikk ned 16-17 kg i løpet av et halvår og spiste minimalt - noen dager bare et par kjeks, litt ris og litt frukt. Jeg mislikte maten jeg hadde tilgjengelig og inntok bare det helt nødvendige for å klare å fungere det året.

Jeg gikk ikke ned så mye, bare 6-7 kg på ett år, så det kan være derfor at det kroppen ikke ble så "forstyrret". Men jeg husker at jo lengre jeg gikk uten mat, jo mer fornøyd med meg selv ble jeg. Og jeg syntes overhodet ikke at jeg var tynn den gangen. 😮

Jeg orker ikke å lese alle svarene i denne tråden, kjenner jeg. For meg bunner dette i et vrangt syn på egen kropp - begge veier. Jeg har følt meg kjempetynn når jeg har veid 115 kg - og kjempetjukk når jeg veide 60. Årsaken til min overvekt har vært kosekilo når jeg traff mannen, tett fulgt av en gjeng graviditeter iblandet noen livskriser og et generelt usunt forhold til mat.

For meg har mat ofte vært følelser. Og det er ikke så enkelt å bare stoppe da. Jeg har trøstespist, kjedespist, gledesspist og spist når jeg har vært lei meg. Og det tok lang tid før jeg turte ta et oppgjør med hodet, og det fungerte i grunn først når jeg hadde tatt et valg ift å få hjelp til å gå ned i vekt ved hjelp av operasjon.

Jeg kunne fint legge på meg 20 kg på 2 mnd. Da går det fort. Og man rekker nesten ikke stoppe opp og undre seg.