Har dere det slik iblant?

Jeg kjenner meg godt igjen på det du beskriver SpettakelRandi.
En utrolig fæl følelse å kjenne på som jeg prøver å bli kvitt.

Jeg har det også slik. Mest ang brann.
Er livredd for brann og ser for meg at jeg ikke vil klare å ta meg inn på rommet til jentene. Det er på andre siden av leiligheten, men beroer meg litt av at vi er i 1.etasje og jeg kan løpe ut og knuse ruten til jentene på andre siden. Men det kan jo være for sent.

Ser for meg alle mulige scenarioer. Skikkelig ekkelt.

Jeg gjør dessverre også det.

007 skrev:

Jeg stopper tankerekken før den tar av, ellers hadde jeg blitt kokko.

Sånn er det her også - det er rett og slett en vei jeg ikke tillater meg selv å gå ned.

Jepp. Har tenkt flere ganger når jeg sender han til faren at jeg ikke håper det er siste gangen jeg ser han osv. Ikke noe bra å tenke sånn egentlig.

Jeg har det også ofte slik. Stort sett klarer jeg å stoppe de grusomme tankene, men noen ganger "tillater" jeg dem å fare avsted, som for å "forberede" meg, i tilfelle noe skulle skje...

Det er godt å lese at jeg ikke er alene om katastrofetankene.
I kveld tenkte jeg på hva om en heftig krig/terrorangrep e.l helt plutselig skulle oppstå, og jeg var på jobb i barnehage eller alt for langt unna barna mine. Alt jeg ville tenkt, var å være hos barna mine som kanskje var spredt på skole og i barnehage...men jeg kunne jo ikke forlatt barna i barnehagen som jeg hadde ansvar for. Tanken utviklet seg til at jeg ikke kunne jobbe mer i tilfelle noe slikt skulle skje, og jeg måtte passe på å være i nærheten av barna alltid. 🙄

Slike tilfeller forekommer dessverre i vår verden, det gjør inntrykk.
Men jeg øver meg stadig på å overvinne frykt og nyte alle fine øyeblikkene.

glitterchick skrev:

Jajamennsann. Jeg kan fint tenke ut de grusomste scenarier så jeg begynner å gråte. Jeg er ganske dramatisk anlagt.

Samme her. Henger som regel sammen med ting jeg har lest i media eller i forbindelse med mer sensitive perioder..

Hm.... trodde ikke det var SÅ vanlig.
Er blitt mye flinkere til å stoppe tankerekkene nå, etter en periode der jeg ikke en gang kunne synge Fola Fola Blakken uten å gråte.

Når jeg har lagt meg kommer disse fæle tankene.

Og når jentene er på kjøretur med noen andre er jeg helt stresset, slapper ikke av før de har parkert bilen. 😮

Da sønnen min var liten og vi levde i et helvete rett og slett, da var jeg mye plaget med slike tanker. Jeg klarte ikke å se for meg at han skulle få vokse opp, og tenkte ofte på ulike scenario som kunne skje og evt ta han fra meg.
Nå som han er blitt større og vi har det godt vi to, tenker jeg ikke slikt lenger, og iallfall ikke i slike settinger somm beskrevet i hovedinnlegg. Tankene kan nok fortsatt innimellom komme over meg når jeg er alene og tankefull, men det er veldig sjelden.

Jeg er ikke en person som har spesielt store følelsesstyrt, men jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Når jeg lar tankene fly, kan det godt være at det kommer inn fantasier om forferdelige ting som kan skje. Noen ganger kan det gå så langt at jeg begynner å gråte, men som regel rister jeg det av meg. Stort sett er jo ikke dette tanker man har brukt for. Men jeg tenker at i noen sammenhenger kan de være nyttige også, hvis det er handler om ting som faktisk vet kommer til å skje. Da er det en slags forberedelse.

Jeg har alltid vært en som hadde kontroll over følelsene mine, som aldri ble rørt, som alltid var rasjonell og fornuftig. Så møtte jeg Mett. Han brøt ned mye av de murene jeg hadde rundt meg, og jeg opplevde for første gang å stole helt og fullt på noen, det å elske noen fullt og helt og det å være redd for at noe skulle skje med ham. Jeg synes selv det var veldig vanskelig å takle dette i begynnelsen og hadde mange katastrofescenarioer der det meste gikk fantastisk og spektakulært ille, men jeg klarte å roe meg ned etterhvert og skyve unna sånne tanker.

Så ble jeg mamma. Jeg har aldri følt meg så rå og åpen noen gang, og tanker på at det skal skje henne noe, at noen skal være slemme med henne eller at hun på annet vis skal oppleve virkeligheten er så tunge og vonde at jeg vil kveles. Jeg har blitt mye flinkere til å skyve dem unna, og jobber stadig med det. Slike tanker er ikke av det gode eller nyttige slaget.

Det hender jeg lengter tilbake til rasjonalitetens dager, men det var også svært kalde og ensomme dager så jeg holder ut og tar det onde med det gode. 😎

Nå skal dramaqueen Pappalille gå og sminke seg ... Kanskje noe rødt og sort?

Ja jeg har slike tanker. De var verst etter fødslene, men de kan snike seg innpå innimellom. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli gal i begynnelsen, men når en veninne av meg betrodde seg med sine tanker forsto jeg at det ikke var helt unormalt.

Blondie skrev:

Jeg har allerede opplevd mitt livs mareritt, å være maktesløs i kampen for min sønns liv. Etter det har jeg blitt en blanding av kald og distansert, samtidig som jeg er nervøs og tenker flere katastrofetanker.

Det er vel det som er riset bak speilet når man elsker noen? At man av og til innser hvor intenst grusomt det ville være om noe skjedde dem.

Jepp. Å ha slike tanker/følelser fra tid til annen er ikke sykelig. Det er normalpsykologi. Det er i alle fall min påstand.

Åh jada. Men jeg jobber stadig med saken .

Huff, ja! Det hender det kommer endel slike tanker.
Jeg prøver å riste de av meg så fort jeg kan. Noen gange funker det, andre ganger ikke.

Sitron skrev:

Jeg tror dere er mentalt forstyrret hele gjengen.

Du er i klart mindretall i denne tråden hvertfall, så det er kanskje du som er litt forstyrret?

Er det bare jeg og Sitron som ikke går rundt med katastrofetanker? Jeg er overrasket, virkelig! Så utrolig slitsomt mange må ha det.

Ja, ikke sant. Jeg er nå glad for at jeg er rasjonell ut fra denne tråden, iallfall.

Og Blondie; at jeg er forstyrret er da ikke noe nytt.

LilleRosin skrev:

Er det bare jeg og Sitron som ikke går rundt med katastrofetanker? Jeg er overrasket, virkelig! Så utrolig slitsomt mange må ha det.

Ikke jeg heller. Bekymring, ja. Katastrofe, nei.