Et lite spørsmål

Hattifnatten skrev:

Esme... Hva med ATV- skader? *trenger argumenter*

Der tror ikke jeg det er mange alvorlige skader, så sant vi snakker om baneløp med skinndress, hjelm, billerygg, hansker og støvler.

Vil gjerne også få få fram at frykten for selve dyret er litt ubegrunnet. Er det et seriøst sted, så er det trygge, flinke hester, som både er vant til unger og nybegynnere. Velg et sted som utelukkende har shetlandsponnier.. 🙂

Jeg vil nok ikke nekte ungene å utfolde seg, hvis det handler om lovlige aktiviteter, fordi jeg er redd. Men jeg liker å utfordre meg selv på ting jeg er redd for. Jeg liker å føle utryggheten og redselen, og at jeg takler det.
Men jeg kunne sagt nei fordi noe er for dyrt, eller krever for mye av meg som forelder, eller slikt.

Jeg har for øvrig høydeskrekk. Noe ungene er veldig godt klar over, for det har jeg aldri holdt skjult for dem.

Jeg jobber dog med å ikke overføre denne angsten til dem, og jeg mener oppriktig at min angst ikke skal hindre ungenes utfoldelse og utforskertrang. Vi har derfor en regel som heter "Ikke lov når mamma ser på". Det vil si at ungene godt kan klatre høyt til topps i treet, men da må de gjøre det når jeg ikke er i nærheten eller vente til jeg er inne. Eller de må ty til faren, hvis de trenger hjelp. Jeg har for eksempel ingen motforestillinger mot at faren tar dem med på klatring og lar femåringen klatre 15 meter til vært i klatreveggen, men ikke planer om at jeg blir med for å se på!

Høvdingen har lært seg å snu ryggen til når Hiawata gjør halsbrekkende hoppestunts, og gisper bare høylytt når Hiawata er utenfor hørevidde. Og dette fra en mann som skater!

Jeg har drevet både med alpin, trampett og håndball i årevis.
Jeg har skadet meg definitivt mest på håndballbanen.
Jeg har også vært en svipptur innom stallen, men ettersom jeg er redd hester ble det et kort besøk. Ingen skader der. Min kusine var der langt oftere, datt av en gang og knakk et par bein i hånden da hesten trakket på henne, men hun har ikke tatt langvarig skade av det. Der er det langt verre stilt med meg som såvidt henger sammen.

Og likevel begynner min sønn på håndball i disse dager. :kreisi:

Jeg kjenner forresten ei som nært måtte gi seg med ridningen, pga. korsbåndskade på håndballbanen.

Eg ynskjer ikkje å overføra min evnt. angst for noko til mine born, så dei får stort sett prøva seg på kva dei vil. Her i huset er det helst økonomien som set ein stoppar for ting. Nabojenta har vakse opp med ei mor som har angst, og det har før til at det har vært ein god del ho ikkje har fått deltatt i. T.d. skeising saman med venninnene. Eg ser at dette har hemma ho litt, og ho tusler heller åleine når dei andre skal gjer enkelte ting enn å stå og sjå på.

Me er så heldige at søster mi har fleire hestar, så storesøster får ri litt no og då (etter ein god dose allergimedisin). Og favoritthesten er sjølvsagt ein svær, tung lettdøl som er verdens roligaste og tolmodigaste hest. Litt artig med ei tynn, lita frøken på toppen omtrent i spagat fordi hesten er så brei over ryggen.
Lillesøster derimot er mest interessert i paddene rundt stallen. Ho treng ein aktivitet som verkeleg fenger ho, og me har vært inne på tanken om motorcross. Har jo ein flott crossbane i nærleiken, og det hadde sikkert passa midt i blinken for "guttejenta" vår.

Når det er sagt kjem eg aldri til å stilla som avløysar om mine barn bestemmer seg for å satsa på kyr når dei vert store.