Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

bina skrev:

Jeg tror at i svært mange tilfeller så er det fullt mulig for folk å være på jobb, dersom de får f.eks. redusert arbeidstid og tilpassing av arbeidsoppgaver eller arbeidsplassen. Men i noen tilfeller går ikke det, selvsgt. Likevel tror jeg bestemt at flertallet vil kunne jobbe, hvis de mentalt innstiller seg på å jobbe med den delen av kroppen som er frisk, i stedet for å fokusere på det som er sykt.

Amen.

Jeg vet ikke hvordan flertallet har det, men dersom det er slik så kan det kanskje være litt fordi dette er en ny tankegang for mange? Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden?

Det er ikke nødvendigvis hos den sykmeldte tankegangen må snus. Jeg tror det er større enn det og jeg tror man må jobbe litt med aksepten for at folk kommer på jobb for halv maskin også.

bina skrev:

Jeg tror at i svært mange tilfeller så er det fullt mulig for folk å være på jobb, dersom de får f.eks. redusert arbeidstid og tilpassing av arbeidsoppgaver eller arbeidsplassen. Men i noen tilfeller går ikke det, selvsgt. Likevel tror jeg bestemt at flertallet vil kunne jobbe, hvis de mentalt innstiller seg på å jobbe med den delen av kroppen som er frisk, i stedet for å fokusere på det som er sykt.

Det tror jeg du har helt rett i.

Min erfaring er at arbeidsgiver ikke er så veldig interessert i det. Da jeg jobbet som tegner og fikk musearm etter 15 år i jobben så var det ingen mulighet for å få andre arbeidsoppgaver. Bedriften jeg jobbet for var blitt så spesialisert at det vi drev med var tegning på data. Noen år før var det andre tider. Da kunne vi variere med å jobbe ute også, men etter omorganiseringer så var det mindre muligheter.

Nå som jeg er kreftsyk og vil tilbake i jobb er det viktig for meg å få en myk start for å finne ut hva jeg klarer å jobbe. Jeg er lærer og skolen er så presset på ressurser så jeg vet at det er vanskelig å ta for mange hensyn. Jeg håper å få en avtale med NAV om at de kan betale for meg i en overgangsfase så jeg kan gå utenpå en kollega og se hva jeg kan jobbe. Det minsker presset på meg og det blir mer positivt for alle parter. Ingenting galt om skolen jeg jobber på. De er veldig imøtekommende, men har også sine rammer.

Det har de siste årene vært lettere for uføretrygdede å gå tilbake i jobb om helsa har tillatt det. Før var man uføretrygdet for resten av livet, men slik er det heldigvis ikke nå. Det burde også være slik for sykemeldte at de kan få prøve seg i jobb uten for mye press og stress. Det må føles "ufarlig" å gå på jobb, og ikke for mye press. Jeg tror man gjør vondt verre om man presser noen i jobb om de ikke er klar for det. Det må være et mildt press og en må få den tid man trenger til å modnes med tanken. Dette er for de det passer for. Noen trenger absolutt ikke noe press. De må få fred.

kie skrev:

Jeg vet ikke hvordan flertallet har det, men dersom det er slik så kan det kanskje være litt fordi dette er en ny tankegang for mange? Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden?

Det er ikke nødvendigvis hos den sykmeldte tankegangen må snus. Jeg tror det er større enn det og jeg tror man må jobbe litt med aksepten for at folk kommer på jobb for halv maskin også.

Ja, du har nok rett ia t det krever mental omstilling både hos arbeidstaker og arbeidsgiver. Og hos legene, for jeg tror ikke legene heller tenker så mye over det.

Men jeg har opplevd å sitte som arbeidsgiver og forsøke å få sykemeldte arbeidstakere med på å jobbe "med den friske delen". Det var omtrent som å gå inn i et flammehav. Det var helt umulig for arbeidstakerne (og jeg hadde flere tilfeller) å tenke at de kunne gå på jobb. De var jo SYKEMELDT av LEGEN!!!

I ett tilfelle foreslo jeg å gi personen andre oppgaver, komme 2 timer 2 ganger i uka. Vi hadde egnede oppgaver. Personen var sykemeldt pga et håndledd, og vi kunne gi henne oppgaver som ikke var fysisk belastende, ikke PC-jobbing, ikke løfting eller bæring. Hun kunne da vært på jobb, sammen med oss andre, beholdt kontakten med arbeidsplassen, tatt kaffepause eller lunsj med oss, og altså gjort andre oppgaver. Men nei. Jeg meldte tilbake til legen på sykemeldingsblanketten at vi hadde mulighet for slik tilrettelegging, og at vi ønsket arbeidstakeren tilbake i jobb. Men nei. Hun var 100 % sykemeldt i 4 måneder tror jeg, på grunn av et vondt håndledd.

I et annet tilfelle hadde vi en som var sykemeldt pga vondt i ryggen. Han var sykemeldt i 6 mnd. Helt fra starten foreslo jeg andre oppgaver. Med vondt i ryggen burde han ikke sitte for mye stille, og heller ikke ha fysisk krevende arbeid. Jeg foreslo igjen noen timer om dag, noen dager i uka. Men nei. Han hadde jo vondt i ryggen. Men han kunne kjøre bil, han kunne gå, han hadde ingen problemer med armer, skuldre, nakke.

Jeg har inntrykk av at mange er på gli i forhold til å forstå at det går an å jobbe med "den friske delen", og på grunn av mye kursing av arbeidsgivere tror jeg at arbeidsgiverne er kommet lengre i forhold til den mentale omstillingen enn arbeidstakerne.

Jeg var på jobb en tur igår (er jo hjemme i permisjon) og da lå det hjemmelekse fra NAV om sykmeldinger i hylla mi. Så nå har jeg lest det. Og jeg ser jo at systemet er tenkt slik bina(eller var det billa) skisserer med en vurdering av helsetilstand og om det er noen arbeidsevne, og at arbeidstager så tar en samtale med arbeidsgiver om evt tilrettelegging, og at arbeidsgiver så kan melde tilbake til legen på skjemaet. Legen er bundet til å vurdere mulighet for aktivitet, arbeidsgiver er bundet av arbeidsmiljøloven til å tilrettelegge. Men for arbeidstager er det frivillig om vedkommende ønsker denne kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege. Og på de obligatoriske møtene etter noen ukers sykmelding er det frivillig fra pasienten sin side om han skal ha legen til stede. Jeg ser mao at det er tenkt veldig mange gode tanker her, men jeg kan godt skjønne at det er vanskelig å få det til å fungere i praksis, det trengs nok en holdningsendring i hele befolkningen om hva som forventes hvis man blir "sykmeldt"

bina: Du høres ut som en veldig ok arbeidsgiver å ha når man er syk. Jeg må bare si det.

Da jeg var 50% sykmeldt for senebetennelse i skulderen en gang, var det ekstremt vanskelig å få arbeidsgiver til å gå med på at de 50% skulle brukes på halve dager. For dem passet det bedre at jeg kom annenhver dag og jobbet fulle dager, mens det for meg jo var antall timer belastning i strekk som var problemet. Jeg følte meg ikke mye ønsket da jeg til slutt (etter å ha levert egen legeerklæring på hvordan sykmeldingen var tenkt) fikk noen halve dager og så beskjed om at arbeidsgiver helst så at jeg var 100% sykmeldt etter det fordi det ble så trøblete med noen som gikk halve dager. Jeg forhørte meg med NAV og videreformidlet informasjon om tilretteleggingstilskudd og slikt, men det var null interesse.

Å få tilrettelegging som du beskriver dengang hadde vært en drømmesituasjon i mine øyne. Og i legen min sine øyne.

Kie: takk for det, det varmet! Det var i grunnen en type jobb jeg brant meg ut på, dette var noe av årsaken til at jeg sluttet. Jeg følte at jeg stanget hodet i veggen hele tiden. Jeg satte meg inn i lover og regler og gjorde hva jeg kunne for å tilrettelegge, og møtte veggen gang på gang. Det var utrolig slitsomt.

kie skrev:

bina: Du høres ut som en veldig ok arbeidsgiver å ha når man er syk. Jeg må bare si det.

Signerer!

Jeg må si meg enig med Kie i det, bina. Det høres ut som du gjør en god jobb!

Tips: I denne bloggen har Erna Solberg vært ute og utdypet litt mer. Kudos til henne for å hive seg inn i nettdebatten!

bina: Hatten av! Det er jo sånn det skal gjøres! Jeg har sittet på nøyaktig samme måte selv på kontoret, og spurt og gravd og tipset og foreslått og kanskje også tilslutt overprøvd og bestemt at pasienten har restarbeidsevne som skal utnyttes. Og det er IKKE populært, for de fleste pasienter har en forventning om at sykemelding = være hjemme på heltid. Pasienter som ønsker å være på jobb får det som oftest til "på egen hånd" , særlig hvis arbeidsgiver er med på notene (og kursingen har nok mye å si, som du skriver). Men det tar tid å endre forventningene til pasientene, og flere blir sure når de ikke får det helt som de hadde tenkt seg. Det igjen bidrar ofte til at lege/pasientforholdet blir skjørere, etc etc. Og som oftest er det slett ikke satt av noe tid til slike diskusjoner og forklaringer i konsultasjonen og da blir det enda vanskeligere.