Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

Hattifnatten skrev:

Absolutt, men selve problemet behøver ikke å sitte hos den sykmeldte i det hele tatt. Hvis en person er trakassert og sykmeldt kan det være lettere å komme tilbake etter 3 mnd. om den som har trakassert har forduftet enn når den personen fremdeles er på arbeidsplassen.

Det jeg tenker med tidsperspektiv og det å komme tilbake kan handle mye om arbeidsoppgaver og hvordan arbeidet er organisert.

Jeg ville synes det hadde vært tøffere å komme tilbake til jobb enkelte måneder i året enn i andre.

Jeg nevnte det bare for å innvende mot generaliseringen. Jeg er enig i at det ofte er lettere å komme tilbake hvis man har vært kort tid ute.

Det skal jo ikke handle om arbeidets organisering om man kommer tilbake eller ei da, det skal handle om man helsemessig er i stand til det eller ikke.

Selvsagt er det lettere å komme tilbake etter at den som trakasserer er flyttet, det ser jeg. Slikevel mener jeg at den sykemeldte har plikt til å få behandling fordi det å bare være hjemme i seg selv og en flytting av vedkommende alene gjør at ting blir bedre.

Måneder av året sier du? Da tenker jeg jo at arbeidet er periodisert men det er likevel ikke arbeidets art men helsen som skal styre dette.

Hattifnatten skrev:

Absolutt, men selve problemet behøver ikke å sitte hos den sykmeldte i det hele tatt. Hvis en person er trakassert og sykmeldt kan det være lettere å komme tilbake etter 3 mnd. om den som har trakassert har forduftet enn når den personen fremdeles er på arbeidsplassen.

Det ER en kjensgjerning at det er vanskeligere å komme tilbake jo lengre tid det går. Dette skyldes for en stor del forhold i den enkelte. At man har vært lenge borte gjør det vanskeligere å komme tilbake fordi man har fått noen mentale barrierer. Spesielt der hvor det har vært psykososiale forhold eller organisatoriske forhold på arbeidsplassen som har ført til sykemeldingen, men også der hvor det skyldes f.eks. langvarig depresjon, osv.

Mange har ideer om at "de andre snakker om meg", at man har blitt overflødig, at "alle vet", man registrerer at arbeidsgiver har tatt inn vikar eller fordelt oppgavene på noen andre, og frykter at man ikke har noen jobb å komme tilbake til, man er redd for å gå på en smell igjen, man ser jo at arbeidsplassen har gått videre, de har ikke stått på stedet hvil selv om JEG gjorde det. Det har kanskje kommet inn nye folk, og når man er innom ser man at en selv ikke er "medregnet" lengre. Noen har tatt i bruk arbeidsplassen min, noen gjør oppgavene mine, folk ler og har det hyggelig, og her går jeg og har det vondt inni meg, og føler meg utenfor.

Man føler seg fremmed samtidig som man er kjent. Man føler seg usikker på arbeidsoppgavene, for man har vært lenge borte, mens arbeidsgiver forventer at du fortsatt kan jobben din.

Dette er mye av de samme mekanismene som man ser i folk som blir gående arbeidsledig over tid. (Og forsåvidt av og til når folk skal tilbake i jobb etter endt fødselspermisjon).

.........................

Skvetten skrev:

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Det mener jeg også.

Jeg leser og leser med store øyne, og registrerer en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Med min egenerfaring og i forhold til nære personer som har vært sykmeldt over en viss tid, så framstår NAV som en stor og pågående kontrollinstans i forhold til sykemeldinger. Når jeg leser her så virker det som om de knapt eksisterer. Vel, jeg kan fortelle at NAV her hvor jeg bor er veldig aktive utover de standardsamtalene og kravene som allerede finnes. De holder kontakt med lege, arbeidsgiver og pasient, og er veldig frampå. Med tilbud om relevante ting utover det legen kan tilby (kurs f.eks), NAV har nemlig også tiltak for de sykmeldte. En gang leste jeg noe i en sykmelding hvor jeg tenkte: Dette kommer NAV til å stusse på. Det tok ikke mange dagene før NAV var på telefonen hos legen og foretok en avklaring på det uklare.

Jeg kjenner til leger som f.eks er svært interessert og kompetent i forhold til depresjonsplager, og som i stor grad behandler pasientene selv over tid og som avventer psykologbehandling dersom det ikke anses nødvendig. I min virkelighet er det slik at leger kan ha særinteresser og kompetanse som gjør at de kan behandle pasientene selv - og at spesialist ikke er nødvendig. Jeg synes det er et gode.

Dersom man ønsker ytterligere kontroll på legene og den sykmeldte, så bør man vel la legene som per i dag er ansatt i NAV gjøre den jobben ved å gå igjennom sykemeldingsgrunnlaget? Folk venter i votter og vinter på å komme til psykolog og spesialist, etter min mening vil man ramme folk som virkelig trenger det dersom man har som utgangspunkt at folk er lathanser og bør til andre enn legen (les: spesialist) for å avgjøre om det er slik at de virkelig er syke. Jeg kan ikke fatte og begripe hva en spesialist skal ha med saken sykmelding å gjøre. Disse skal jo gi lege og pasient en tilbakemelding på pasientens diagnose og funksjon innenfor et smalt område, og for mange utgjør dette kun en del av sykmeldingsgrunnlaget helhetlig. Leger har tatt en lang utdannelse, og må etter min mening kunne avgjøre arbeidsevne i samråd med pasient og NAV - og etter å ha fått tilbakemelding fra eventuelle spesialister. NAV sitter på ryggen til legen allerede.

Billa skrev:

Tid er et relativt begrep. Jeg synes at hva man fyller tiden med er like viktig. Tiden som trengs for at fysiske skader/inngrep skal leges er jo til en viss grad "normert", selv om det selvsagt finnes individuelle varasjoner, mens tiden som trengs for å komme seg gjennom en depresjon, en sorg, et samlivsbrudd etc. blir veldig varierende fra person til person. At man trenger tid av og til er vel ingen uenig i, men av og til er kanskje tidsbruken ikke av det mest fornuftige med tanke på prosessen tilbake til arbeidslivet. Det er en kjennsgjerning at veien tilbake etter en lengre sykmelding blir mentalt vanskeligere ettersom ukene går forbi...

Dette er jeg veldig enig i.
Da jeg ble sykmeldt så var jeg den som tok initiativ til å komme på venteliste hos behandler. Legen ville kanskje ha gjort dette uker eller måneder senere. Jeg måtte allikevel vente i 3 måneder, men da jeg først begynte så skjedde det i alle fall noe. I de tre månedene før det skjedde det ingenting, annet enn at jeg hadde det jævlig. At det selv med behandling tar tid er på en måte litt greiere nå som det skjer noe.

Skvetten skrev:

Det tror jeg også men samtidig tror jeg at den sykemeldte bør være aktiv i forhold til det å komme tilbake på jobb igjen slik at sykepeioden forkortes. Jeg tror ikke at det er så mange ting som blir bra bare ved fred og ro hjemme. Det meste blir jo ofte litt bedre om man er i aktivitet og ikke minst gjelder det utbrenthet og slikt vil jeg tro.

Tja. Det kan like gjerne være slik at det å være for kjappe med hel eller delvis friskmelding gjør at pasienten hangler noen uker før det er tilbake i full sykmelding og enda verre utgangspunkt.

Jeg har mer tro på en tilstrekkelig "time out" der man også gjør en grundig jobb med å sortere og gjøre de endringene som må til. Gjerne mens man har en fagperson å kaste ball med.

Jeg hadde etter operasjon ifjor en lengere sykemelding. Både NAV, arbeidsgiver og lege var veldig oppmerksomme, og jeg satt ikke overlatt til meg selv i de ukene dette pågikk. Jobber forresten i en IA bedrift, og de var på banen så fort det lot seg gjøre for å se hvordan jeg raskest mulig kunne komme tilbake. Funket fint, men jeg vet jo ikke om dette er slik hele veien for alle.

Jeg tenker litt mer på denne sammenligningen med 30 år tilbake. Var en like stor del av den voksne befolkningen i arbeide da? Har noe endret seg i løpet av disse årene? Er det slik at kvinner, som er de med flest sykemeldinger, i større grad jobber fulltid nå og har et større press på seg hjemme og på jobb. Og derved kanskje har en større belastning i hverdagen. Jeg var barn for 30 år siden, og i min klasse var det mange med hjemmeværende mor. Bestemorgenerasjonen vår, der var det også veldig mange som ikke jobbet, og ikke hadde gjort det siden de giftet seg og fikk barn.
Må vi kanskje påregne at prisen for å få så mange i arbeid, også de svakeste helsemessig og de med stort press på seg privat på toppen av jobb, er et større fravær?

Skvetten skrev:

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Der har du meg. Det vil si at jeg var den som tok initiativ selv, ventet 3 måneder og begynte behandling. Det er noe av det lureste jeg har gjort og jeg begynner å bli ganske overbevist om at dette ikke vil skje igjen. Men dette vil ta mer tid fremover. Psykologen og fastlegen er de som bremser nå. Og det er bra, for mine "flink pike som tar seg sammen"-impulser er jo det som kjørte meg rett i veggen! Målet er ikke nødvendigvis raskest mulig ut og hangle seg gjennom jobbhverdagen frem mot neste sykmelding, men å gjøre en grundig jobb for å sørge for at dette aldri skjer igjen.

Jeg tror vi må se litt på hvordan vi måler "vellykket forløp". Er det nødvendigvis kun hurtighet? Uavhengig av om mønsteret brytes eller gjentar seg? For min del er det grundigheten og det å bruke tid på å gjøre det ordentlig som gjør meg rimelig sikker på at dette ikke vil skje igjen.

Jeg tror forøvrig at det kunne ha vært interessant å se om det er noen forskjell i terskelen for å komme tilbake avhengig av hva man gjorde i sykmeldingsperioden. Passiv sykmelding vs. behandling for eksempel.

emm skrev:

Jeg tenker litt mer på denne sammenligningen med 30 år tilbake. Var en like stor del av den voksne befolkningen i arbeide da? Har noe endret seg i løpet av disse årene?

Jeg tror at det kan ha vært en del mørketall i forhold til hjemmeværende kvinner og helseplager før i tiden, ja.

kie skrev:

Jeg tror vi må se litt på hvordan vi måler "vellykket forløp". Er det nødvendigvis kun hurtighet? Uavhengig av om mønsteret brytes eller gjentar seg? For min del er det grundigheten og det å bruke tid på å gjøre det ordentlig som gjør meg rimelig sikker på at dette ikke vil skje igjen.

Jeg tror forøvrig at det kunne ha vært interessant å se om det er noen forskjell i terskelen for å komme tilbake avhengig av hva man gjorde i sykmeldingsperioden. Passiv sykmelding vs. behandling for eksempel.

Meg også, bare det at jeg fikk hjelp fra og med dag 3 når jeg var borte fra jobb, litt av fordelene med å være i min bransje kanskje.
Et vellykket forløp tror jeg vi kan definere som et forløp der de underforliggende faktorene er tatt tak i og den sykemeldte er tilbake på jobb. Da skal man ikke se på tiden men det at det faktisk er gjort et behandlingsløp som har gjort vedkommende i stand til å gå tilbake på jobb og at vedkommende fungerer optimalt igjen. Dersom dette skulle gå over 6 måneder er det ikke tvil i mitt sinn om at oppgaven bør være underlagt en spesialist, aller helst før det har gått så lang tid også. Det handler jo til syvende og sist om tankemønstre (som oftest når det gjelder utbrenthet) som gir seg utslag i psykosomatiske lidelser til slutt.

Det jeg har savnet litt har vel vært nettopp dette med rask hjelp. I ettertid er det skremmende å tenke tilbake på hvor ille det faktisk var. Jeg forundres over at jeg klarte å ta initiativ til behandling selv. Tro meg: I den tilstanden jeg var i så var det slett ingen selvfølge. Jeg gikk så til de grader på sparebluss. Så kanskje legen i større grad kunne ha tatt initiativ til sånne ting i tillegg til å skrive ut sykmelding. For passiv sykmelding var for meg bare å stå fast og ha det vondt.

kie skrev:

Det jeg har savnet litt har vel vært nettopp dette med rask hjelp. I ettertid er det skremmende å tenke tilbake på hvor ille det faktisk var. Jeg forundres over at jeg klarte å ta initiativ til behandling selv. Tro meg: I den tilstanden jeg var i så var det slett ingen selvfølge. Jeg gikk så til de grader på sparebluss. Så kanskje legen i større grad kunne ha tatt initiativ til sånne ting i tillegg til å skrive ut sykmelding. For passiv sykmelding var for meg bare å stå fast og ha det vondt.

Ja, helt klart kie. Må få lov til å legge til at jeg er så imponert hvordan du taklet det du har vært gjennom. Når legen ikke gjør annet enn å koseprate og skrive ut sykemelding står man like fast på samme sted, det nytter bare ikke med tid i fred og ro når man skal opp av gjørma når man er utbrent. Dagens sykemeldingssystem er såpass passifiserende at det godt kan få en gjennomgang.

Jeg er SÅ enig i det som Kie og Skvetten diskuterer vedrende hjelp i perioden man er sykmeldt. DET må da være hele nøkkelen til det å kunne komme så raskt _man selv klarer_ tilbake til arbeidsplassen. Målet er selvfølgelig ikke at ikke folk skal bruke tid, men hele min innsigelse mot nåværende system er det at jeg opplever som at "gå hjem og ta vare på seg selv" nærmest er en generell løsning på ALT.

Det er ikke lett å komme seg ut av det man sliter med, hvis man ikke får NOEN hjelpemidler annet enn tid. Hjelp til nye tankemønstre, hjelp til å se ting med andre øyne, hjelp til å lære seg å leve MED sorg eller skuffelse. Jeg vet forøvrig godt hvordan det er når dårlig ledelse og mangelfull støtte i tøffe arbeidsperioder kan gjøre deg syk, men jeg tror ikke dette er den største årsaken til den skremmende sykefraværsstatistikken vi har i Norge.

Jeg ser at Irmas erfaringer er andre enn mine, og jeg hadde virkelig ønsket ethvert initiativ fra NAV velkommen (f.eks i forbindelse med innsendte sykmeldinger av ulike årsaker). Vi har per i dag et godt forhold til vår IA-konsulent, samt at vi er med i noe som heter "Raskere Tilbake". Dette krever imidlertid at jeg som arbeidsgiver er initiativtager til samarbeid og løsninger, og det er en vanskelig balansegang med tanke på den som er sykmeldt...

En god arbeidsgiver har mye å si. I begynnelsen, før jeg turte å fortelle så mye om hvorfor og hvordan etc. så opplevdes kontakt med arbeidsplassen som vanskelig.

Etter at arbeidsgiver ble informert har det vært en helt annen opplevelse. Jeg har omtrent ukentlig fått en telefon der man har småpratet litt, fortalt om hva som skjer på arbeidsplassen osv. Første gangen ble jeg litt satt ut. Jeg satt liksom hele samtalen og ventet på at sjefen skulle si hva hun ringte for å si. Men da samtalen var over skjønte jeg jo at det faktisk bare var for å ta en hyggelig prat. Nå har jeg vent meg til det og synes det er veldig godt å vite at jeg ikke er glemt.

Litt på siden, egentlig, men jeg oppfatter at det ligger mye gamle tankemønstre i dette også. Når en person går til legen med en helseplage eller et problem, så er legen myndighetspersonen. "Hvis legen sier det", ja så gjør vi det. Hvis legen "vil sykemelde", så er det få som sier i mot. Men samtidig tror jeg at legene også syns det er vanskelig, for de opplever at pasienten kommer med en forventning om sykemelding.

Jeg oppfatter også at mange overser den delen av sykemeldingsblanketten som handler om "vurering av arbeidsmulighet". Man er blitt vant til at "er jeg syk, så er jeg syk", og da er det best å være hjemme.

Jeg var på et seminar i regi av NAV, hvor en mann uttrykte det slik: "Hvis jeg har skadet en finger, skal jeg da bli hjemme med den syke fingeren, eller gå på jobb med de ni friske?".

Sånn tror jeg ikke det er vanlig å tenke for veldig mange. Tilrettelegging tror jeg mange arbeidstakere går ut i fra at er negativt, og noe arbeidsgiver slett ikke vil "godta". Hvis arbeidsgiver foreslår tilrettelegging, så oppfatter den sykemeldte arbeidstakeren at arbeidsgiver mistror, forsøker å overprøve legen, og "plager" en når en er syk.

På sykemeldingsblanketten står det:

Er det medisinsk sett mulig å være i tilrettelagt arbeid eller aktivitet i perioden(e) du vurderer?

Og svært ofte krysser legen på "Nei". Likevel er arbeidstakeren i stand til å stelle litt i hagen hjemme hos seg selv, dra på handletur, vaske litt i huset, besøke slektninger. Arbeidstakeren kan både sitte, gå, lese og skrive. Hvorfor er det da umulig å være i "tilrettelagt arbeid eller aktivitet"?

Jo, fordi arbeidstakeren TROR at "tilrettelagt arbeid eller aktivitet" er ensbetydende med å utføre sin vanlige jobb, uten tilrettelegging, på fulltid, og uten at noen tar hensyn. Noen tror også at det er bedre at de blir hjemme hvis de ikke kan yte 100 %, fordi da kan arbeidsgiver ta inn vikar, og så slipper kollegene ekstra belastning som følge av at en ikke greier å yte maks.

Det krever en stor mental omstilling for en sykemeldt arbeidstaker for å snu fokuset fra "den syke fingeren" og over på "de ni friske". Det krever en stor omstilling å se at "jeg kan gjøre NOE".

Hvis jeg kan sitte i godstolen og løse sudoku og greier å gå i postkassen, så greier jeg antagelig å jobbe en time eller to også, hvis jeg får en tilrettelegging for det.

Men DET er en lang vei å gå.

bina skrev:

Hvis jeg kan sitte i godstolen og løse sudoku og greier å gå i postkassen, så greier jeg antagelig å jobbe en time eller to også, hvis jeg får en tilrettelegging for det.

Jeg tror det kanskje er der mange ofte misforstår? "Klarer han det klarer han sikkert det også". For noen består kanskje valget av å enten eller, snarere enn både-og?

Det man da kanskje tenker er at den energien brukt på arbeidsplassen akkurat da, vil gi et dårligere resultat enn om man bruker det på å f.eks. ringe en venn. Den dagen man derimot kan klare begge deler, kanskje med moderasjon begge steder, da kan det absolutt være på sin plass med noen timer på arbeidsplassen.

Men jeg tror det ofte kan være slik at man ser at noen får til noe og tror det handler om generelt funksjonsnivå, når det i realiteten er snakk om prioritering og knappe ressurser.

kie skrev:

Jeg tror det kanskje er der mange ofte misforstår? "Klarer han det klarer han sikkert det også". For noen består kanskje valget av å enten eller, snarere enn både-og?

Det man da kanskje tenker er at den energien brukt på arbeidsplassen akkurat da, vil gi et dårligere resultat enn om man bruker det på å f.eks. ringe en venn. Den dagen man derimot kan klare begge deler, kanskje med moderasjon begge steder, da kan det absolutt være på sin plass med noen timer på arbeidsplassen.

Men jeg tror det ofte kan være slik at man ser at noen får til noe og tror det handler om generelt funksjonsnivå, når det i realiteten er snakk om prioritering og knappe ressurser.

Jeg tror at i svært mange tilfeller så er det fullt mulig for folk å være på jobb, dersom de får f.eks. redusert arbeidstid og tilpassing av arbeidsoppgaver eller arbeidsplassen. Men i noen tilfeller går ikke det, selvsgt. Likevel tror jeg bestemt at flertallet vil kunne jobbe, hvis de mentalt innstiller seg på å jobbe med den delen av kroppen som er frisk, i stedet for å fokusere på det som er sykt.