Er det bare meg eller ... Hund og barn

Takk for tips, mazaro! Veldig greit å ha med seg, det kan være vanskelig å være bevisst seg selv når man kjenner redselen kommer med hjertebank og panikkslagen trang til å løpe tre mil for å komme unna, eller værre, hoppe uti veien. Jeg er klar over at jeg tidligere gjorde feilen med å stirre hunder direkte og dypt inn i øynene (vokst opp med katter) og det var helt tydelig noe som gjorde enkelte hunder veldig nervøse. Men nå er jeg bevisst på å se vekk, late som ingenting og oppføre meg normalt. Hundeskrekken går litt i bølger også, noen perioder er jeg ganske avslappet og i andre perioder helt skrekkslagen. Det kommer også an på hvor brått situasjonen kommer eller om jeg "aner" skummel hund med type oppførsel eller eier som jeg ser på lang avstand er utrygg for meg. Problemet er jo også at jeg er svært klar over at hunder "merker" at jeg er redd og det gjør reaksjonene mine værre noen ganger, helt ukontrollerbart. Mannen min mener jeg må gå på hundeskrekk-kurs, men har ikke klart å google noe håndfast, men kan se ut som psykolog og/eller hypnoseterapi er noe som er brukt til dette. Mannen min har jo veldig lyst på hund (vi har tenkt på Nova scotia duck tolling retriever), men pr nå kan jeg ikke se for meg at jeg klarer å gå tur med den alene mht å møte andre hunder som jeg ikke tør møte.

Det er faktisk mye man ikke vet om hunder før man får seg en. 🙄
Ting man ikke har lagt merke til, eller i det hele tatt tenkt over før.

Vi har en jakthund. Den er jagegal, og den har stort ego. En unge på sparkesykkel som kommer brått på kan fint trigge jaktinstiktet. Jeg må ergo passe på og avverge. Jaktinstinktet er så stort og hun er såpass sterk at det er svært få som kan gå tur med henne, da vi ikke stoler på at de har nok kontroll.

Hunden er ikke agressiv mot mennesker i det hele tatt, men jeg har sett at hun kan nappe i klær, i en jagende form. Eksempel: meg selv på rattkjelke og hunden i bånd "etter". 🙄 Noen kan kanskje oppfatte dette som biting? En jakthund av denne rasen vil også nappe i et bytte, men sletts ikke tygge på det.

Folk blir redd bjeffing. Jeg har noen venninner som er enten skeptisk eller r e d d. De blir helt satt ut når de hører spetakkelet til bikkja når de ringer på (liten hund - mye lyd). Når de ser hvor kontroll jeg har og hvor utrolig kjedelig den bikkja egentlig er = ligger foran peisen, så går det jo veldig fint.

Vi har to unger. De har lært mye av å se hvordan en hund reagerer. Bikkja er med på alt mulig av kosing og "styr", men av og til trekker hun seg jo unna og da må ungene skjønne at hunden må få være i fred.

Hunden vår som jo er en litt krevende sak (naboen har en elskelig liten Cavalier som må være drømmehunden) er veldig tålmodig med besøkende unger, men jeg ser at unger som er hundevant gjør hunden vår tryggere på de fort.

Vanligvis er hunden vår kjedelig og normal altså, men instinkter til hunder må man ikke glemme og vi som har hunder med mye instinkter ser dette kanskje godt. Å møte en annen hund som vår ikke liker (ikke spør hvorfor) kan fort føre til en del spetakkel og noe som ser ut som aggresjon for andre.

Neimen, se her!

Jeg har en boxer. Han er to år gammel, og derfor en unghund i ordets verste forstand. Stor, sterk og muskuløs som bare pokker'n, men med hjernen til en valp rusa på koffein.
Min boxer er veldig godt vant til mine barn, og mine barn er veldig godt vant til min boxer. Om andre barn spør om å få hilse, får de som oftest det hvis vi ikke har en "øve på å gå rett frem uten å bry seg om noe"-dag. Derimot blir bikkja holdt fast på bakkenivå, de blir informert om riktig hilsemetode, og om de (både voksne og barn, that is) ikke oppfører som jeg sier de skal er hilseseansen historie.
Å binde hunden utenfor butikk eller lignende har skjedd to ganger, (det hadde sine grunner og er definitivt ikke noe jeg ønsker å gjøre, men shit happens), og da sånn at det ikke er noe problemer med å komme seg forbi hunden uten å være i nærheten av ham.
Hans oppførsel er mitt ansvar, og da er det også mitt ansvar å sørge for at de som vil slippe å ha noe med en tasmansk djevel av en røytende sjarmklump å gjøre skal få slippe det, og at de som hilser på ham uten å vite hvordan to år gamle boxere ter seg både blir advart og får instruksjoner.
De eneste gangene jeg tillater meg å bli irritert på omverdenen i forhold til bikkja er når foreldre sier til barnet "ja, bare løp bort til hunden" uten å sjekke med meg først, (det ender konsekvent i et "nei, ikke nå" fra min side), eller når ukjente folk dytter borti bikkja og begynner å dille med ham uten å avklare at det er greit.

Å tro at noen som helst hund er 100 % barnesikker er naivt, men man har jo etterhvert muligheten for en educated guess så lenge det ikke er noen ukjente faktorer i bildet. Samtidig er det da også en kjensgjerning at man selvfølgelig er klar over at raser er avlet frem med forskjellig formål. Min hund er en fremavlet vakthund/kamphund/krigshund, og det legger klare rammer for hvordan han må behandles. En jakthund er en helt annen deal, og veskehunder aner jeg helt ikke hva egentlig er ment for.

Og ja, verden hadde vært så mye bedre uten alle de domme folka.

Maverick skrev:

En jakthund er en helt annen deal, og veskehunder aner jeg helt ikke hva egentlig er ment for.

Med veskehund, så mener du sikkert en liten hun, f.eks. en chihuahua? Skulle ønske folk sluttet å kalle det veskehund, for de fleste oppdrar chien sin på samme måte som andre oppdrar sine hunderaser.

Men siden du ikke vet helt hva de er ment for, så kan jeg opplyse om at chihuahua kommer opprinnelig fra Mexico, og de ble brukt til vakthunder.

Mine unger har fått klart beskjed om man skal ikke gå bort til hunder som er bundet, så lenge man ikke kjenner hunden fra før og vet hvordan den reagerer på det.
Er eieren i nærheten kan man selvsagt spørre om man kan gå og hilse på.

De er også opplært i at rase har lite å si.
(selv om mitt inntrykk er at små "rottebikkjer" biter mer)

Malama skrev:

Jeg synes heller ikke at man skal la barn gjøre hva som helst med hunder, barn skal lære å respektere dyr. Og man skal ALDRI la et barn gjøre slik som du beskrev mot ditt dyr, fremmede dyr, og særøig de som er bundet og ikke har eier tilstede, er meget off limits. Man hilser ikke på en hund uten å ha spurt eier om det er greit, og tar slett ikke halen.

Vi har en hund som er meget barnevennlig. Hun har hatt to små barn rundt seg før hun kom til oss, og aksepterer egentlig alt, evt går hun sin vei. Knerten liker å ta halen hennes, men får alltid klar beskjed om at det ikke er lov.

En viktig årsak til at golden er så høyt på bitt-statistikken er ikke bare at folk tror de kan gjøre hva som helst med den, men også at det er så mange av dem, forresten. De er mye brukt som familiehunder, og er derfor rett og slett absolutt mer utsatt. vår hunderase, pincsher, kommer nok meget langt ned, rett og slett for det finnes jo nesten ingen av dem, så da er det ikke så mange de klarer å bite heller...

Ah...Pinscher.....det er det jammen ikke mange som har . Vi har også en på snart 8 år, ganske så sær men snill som dagen er lang. Black & Tan hannhund.

Også har vi en liten krutttønne av en Dverg Pinscher. Ungene her i huset kan gjøre akkurat som de vil med hundene, men kan si fra (med væremåte) at de ikke liker at andre unger blir for ivrige. Bortsett fra niesen min på snart 2 år, hun er visst veldig akseptert. Men uansett, jeg stoler aldri 100% på en hund og barn, en vakker dag kan hundens tålmodighet ta slutt...

Mazaro skrev:

Godt at det er flere som er enig her. Ble så frustrert over de hodningene. For ordens skyld så skjedde historien med rottweileren på tidelig 90 tallet. Da var det fortsatt lov å binde hunden utenfor butikker. Nå gjør jeg det ikke lenger, mest fordi jeg har har erfart at det ikke er noen god ide. Må ha hunden under oppsyn hele tiden. Men det jeg reagerte vel så mye på, var at grunnen til at de ville ha golden, var at den kunne barna gjøre hva de ville med. Synes det var et meget dårlig utgangspunkt for anskaffelse av en hund.

Jeg visste faktisk ikke at det ikke lenger var lov til å binde hund utenfor butikk jeg da..:o Men det har aldri vært noe tema heller. Hva om noen finner på at de skal erte/plage hunden ?? Og hunden forsvarer seg ?? Vi vet jo alle hvem som da får skylden for han klarer jo ikke å fortelle hva som egentlig skjedde. Naboungene synes det var veldig stas å erte hundene en sommer (som sto i luftegård), og da fikk jeg forklart dem at slik kunne de ikke gjøre fordi hunden kunne bli sint på dem. Mine unger er også begge oppdratt med at man ALDRI går bort til en fremmed hund uten å spørre eieren om de får lov å klappe den først.

Minstejenta har hatt to venninner som var veldig redde for hunder da vi flyttet inn her for 2 1/2 år siden. Men etter flere besøk og rolig tilnærming av hundene og etter også ha vist dem hvordan man skal hilse på hundene, så er det ikke noe problem lenger. Hundene lkan nå gå rundt bena til jentene uten noe som helst problem.

Burde vært obligatorisk at alle unger lærte seg at man ikke går bort til fremmede hunder, kommer inn bakfra på hunden og begynner å klappe ham osv...

Tove skrev:

Med veskehund, så mener du sikkert en liten hun, f.eks. en chihuahua? Skulle ønske folk sluttet å kalle det veskehund, for de fleste oppdrar chien sin på samme måte som andre oppdrar sine hunderaser.

Men siden du ikke vet helt hva de er ment for, så kan jeg opplyse om at chihuahua kommer opprinnelig fra Mexico, og de ble brukt til vakthunder.

Er du helt sikker på det? Jeg trodde den generelle oppfatningen er at Chihuahuaen ble brukt som selskapshund og rett og slett som matvare.

Å så bra at innlegget var til hjelp Lykken. Jeg fjernet det igjen, for tenkte at det ville kanskje bli oppfattet feil. Godt at du så hva jeg mente å si. Jeg vet hvordan det er å ha panikkangst for noe. Er selv hysterisk når det gjelder edderkopper. Holdt faktisk på å falle ned når jeg klartret i fjelle en gang, fordi det var en edderkopp der. Men har siden lest mye om edderkopper og besøkt en som har de krypa som kjæledyr. Og nå takler jeg dem mye bedre.
Jeg vil anbefale deg å stikke innom biblioteket og låen bøker om hundens språk. Slik at du lettere kan lese hunder du møter.
Videre kan jeg fortelle at i mitt nærområde bor en dame som var veldig redd for hund, henes datter arvet redselen fra moren. og de nærmest gråt da vi passerte dem. Jeg inviterte dem opp til meg, slik at vi kunne snakke litt hund. Først ville de ikke. Men senere ringte moren meg og sa hun ville komme like vel. Jeg hadde selvsagt hundene i et annet rom. mens jeg snakket litt om hund. Så tok jeg den ene hunden inn i rommet i band. De syntes det var ubehagelig så vi endret taktikk og jeg tok hunden i badekarret og lot dem være med å bade hunden. Det gikk faktisk bedre. Så var de med å fønte hunden. Da ligger hunden som død på stellebordet, og halvsover og de var med å børstet og fønte til hunden var tørr. Det tar en del timer kan jeg love. Og når vi tok hunden ned fra bordet var de langt mindre redd. Nå kan vi passere hverandre normalt når vi møtes ute. Og vi kan faktisk stoppe litt og slå av en prat. Jeg kan ikke se på dem lenger at de er redd, Med mindre hundene mine blir litt for ivirge. Da stinver de litt til.
Poenget med å fortelle dette, er at jeg har tro på at om du leser en del om hund og hundeatferd, hundens språk. Og besøker noen som har en rolig snill hund. Fortell om problemet ditt. Og sørg for at de forstår, og ikke tvinger hunden på deg, og du går ikke lenger enn du føler at du kan takle det. Burk tiden til hjelp. Så er den angsten noe man kan få langt mer under kontroll. For selv om der skal eller ikke skal ha hund, så vil en møte på hunder i hverdagen, og det vil være så mye hyggeligere å gå når man slipper å føle på angsten hele tiden.

Olympia skrev:

Er du helt sikker på det? Jeg trodde den generelle oppfatningen er at Chihuahuaen ble brukt som selskapshund og rett og slett som matvare.

http://no.wikipedia.org/wiki/Chihuahua_(hund)

Maverick skrev:

Hans oppførsel er mitt ansvar, og da er det også mitt ansvar å sørge for at de som vil slippe å ha noe med en tasmansk djevel av en røytende sjarmklump å gjøre skal få slippe det, og at de som hilser på ham uten å vite hvordan to år gamle boxere ter seg både blir advart og får instruksjoner.

Dette syns jeg faktisk er et godt poeng! Jeg er ikke videre redd hunder, bortsett fra de gangene jeg faktisk har blitt angrepet (har skjedd, ja), eller hunder uten kontroll oppfører seg ekstremt aggressivt.

Men jeg føler meg ikke helt trygg på hunder jeg ikke kjenner (ref opplevelsene nevnt over så er jo ikke det så rart), jeg syns de er kompliserte å forholde seg til, jeg husker ikke helt hva som er riktig å gjøre, og det er bare kronglete og ukomfortabelt. Så jeg vil helst slippe. Rett og slett. Altså, ikke at jeg aldri vil treffe hunder, men jeg vil ikke ha dem i beina når jeg jogger, jeg vil ikke ha dem inn i hagen min, jeg vil ikke måtte snike meg forbi dem for å komme meg inn på butikken.

Det første der skjer i snitt en gang hver gang jeg er på joggetur. Løse hunder som syns det er gøy å løpe om kapp med meg, svinser i beina mine eller lukter meg i skrittet. Det er ikke FARLIG - og eierne syns tydeligvis bare det er sjarmerende. Og når jeg bare skvetter til med en lyd (jeg har musikk på øret og skvetter noe innmari når det plutselig bykser frem en bikkje foran meg, bjeffer og begynner å snuse og nappe) så virker det som om de vil ha et slags jovialt utkomme av det. At jeg skal smile og le litt og at dette skal være greit. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg løper videre, så får de bare syns jeg er ujovial og kjip.

Så jeg skulle ønske alle hundeeiere var som FP-hundeeierne.

Mazaro skrev:

Å så bra at innlegget var til hjelp Lykken. Jeg fjernet det igjen, for tenkte at det ville kanskje bli oppfattet feil. Godt at du så hva jeg mente å si. Jeg vet hvordan det er å ha panikkangst for noe. Er selv hysterisk når det gjelder edderkopper. Holdt faktisk på å falle ned når jeg klartret i fjelle en gang, fordi det var en edderkopp der. Men har siden lest mye om edderkopper og besøkt en som har de krypa som kjæledyr. Og nå takler jeg dem mye bedre.
Jeg vil anbefale deg å stikke innom biblioteket og låen bøker om hundens språk. Slik at du lettere kan lese hunder du møter.
Videre kan jeg fortelle at i mitt nærområde bor en dame som var veldig redd for hund, henes datter arvet redselen fra moren. og de nærmest gråt da vi passerte dem. Jeg inviterte dem opp til meg, slik at vi kunne snakke litt hund. Først ville de ikke. Men senere ringte moren meg og sa hun ville komme like vel. Jeg hadde selvsagt hundene i et annet rom. mens jeg snakket litt om hund. Så tok jeg den ene hunden inn i rommet i band. De syntes det var ubehagelig så vi endret taktikk og jeg tok hunden i badekarret og lot dem være med å bade hunden. Det gikk faktisk bedre. Så var de med å fønte hunden. Da ligger hunden som død på stellebordet, og halvsover og de var med å børstet og fønte til hunden var tørr. Det tar en del timer kan jeg love. Og når vi tok hunden ned fra bordet var de langt mindre redd. Nå kan vi passere hverandre normalt når vi møtes ute. Og vi kan faktisk stoppe litt og slå av en prat. Jeg kan ikke se på dem lenger at de er redd, Med mindre hundene mine blir litt for ivirge. Da stinver de litt til.
Poenget med å fortelle dette, er at jeg har tro på at om du leser en del om hund og hundeatferd, hundens språk. Og besøker noen som har en rolig snill hund. Fortell om problemet ditt. Og sørg for at de forstår, og ikke tvinger hunden på deg, og du går ikke lenger enn du føler at du kan takle det. Burk tiden til hjelp. Så er den angsten noe man kan få langt mer under kontroll. For selv om der skal eller ikke skal ha hund, så vil en møte på hunder i hverdagen, og det vil være så mye hyggeligere å gå når man slipper å føle på angsten hele tiden.

Jeg oppfattet det ihvertfall ikke feil. 🙂
Jeg er helt med på at jeg vil ha veldig god nytte av å lære med mer om hundeatferd og språk, siden jeg alltid har hatt katter er det litt "gresk" for meg, selv om mannen min har forklart litt. Og jeg har etterhvert lært meg mer om hvordan jeg selv skal oppføre meg. Jeg har også vært trygg på hunder jeg har blitt kjent med, naboen hadde en golden som jeg til dels var trygg på og en venninne hadde faktisk en veldig stor mastiff som jeg var livredd i begynnelsen, men som jeg lærte å kjenne og være rolig med. Men når hun fikk en ny unghund turde jeg ikke ha den i samme rom som meg. Dog hjelper det ikke så mye i møte med fremmede hunder at jeg er trygg på enkelte hunder jeg kjenner, fordi det er spesielt eierne og nye hunder jeg blir redd fordi jeg ikke kan vite om de er til å stole på. Det hemmer meg såpass i hverdagen (går omveier, hele tiden på utkikk, ikke alene i skogen til fots eller ski, panikk når jeg ser stor hund på lang avstand og leter febrilsk etter utveier, kan ikke flytte til område med visse typer hund i gata).

Nå har jeg ikke lest annet enn HI

Det vel ikke lov å gå fra hunden utenfor feks butikken lenger.

Ellers ville jeg aldri selv, eller latt min barn, klappe en ukjent og enslig hund. Dersom vi treffer på noen som openlyst "viser fram" hunden sin, slik at den fanger barnas oppmerksomhet, spør jeg alltid eiger først om dem kan komme bort til hunden/klappe den. Synes jeg siuasjonen ikke tillisier det, så går vi videre.
Det er sjelden det har hendt at vi har stoppet opp da. Mine barn er veldig glade i dyr, men vet at man ikke skal gå bort til fremmede hunder.

Lykken skrev:

Jeg oppfattet det ihvertfall ikke feil. 🙂
Jeg er helt med på at jeg vil ha veldig god nytte av å lære med mer om hundeatferd og språk, siden jeg alltid har hatt katter er det litt "gresk" for meg, selv om mannen min har forklart litt. Og jeg har etterhvert lært meg mer om hvordan jeg selv skal oppføre meg. Jeg har også vært trygg på hunder jeg har blitt kjent med, naboen hadde en golden som jeg til dels var trygg på og en venninne hadde faktisk en veldig stor mastiff som jeg var livredd i begynnelsen, men som jeg lærte å kjenne og være rolig med. Men når hun fikk en ny unghund turde jeg ikke ha den i samme rom som meg. Dog hjelper det ikke så mye i møte med fremmede hunder at jeg er trygg på enkelte hunder jeg kjenner, fordi det er spesielt eierne og nye hunder jeg blir redd fordi jeg ikke kan vite om de er til å stole på. Det hemmer meg såpass i hverdagen (går omveier, hele tiden på utkikk, ikke alene i skogen til fots eller ski, panikk når jeg ser stor hund på lang avstand og leter febrilsk etter utveier, kan ikke flytte til område med visse typer hund i gata).

Huff, synes dette høres ille ut. Nå bare lar jeg tankene fly litt, så dette er sikkert ikke så gjennomtenkt. Men har du vurdert å møte opp på en lydighets konkurranse, som tilskuer altså. Ta en titt innom en utstilling. Alle hunder på slike stevner skal holdes i band, hele tiden, Med unntak av hundene i lydighetsringen, men de skal holdes under kontroll hele tiden. Tror at mye positiv erfaring vil være bra. Skulle ønske jeg kunne ha hjupet på noen måte. For jeg ser absolutt hvor vanskelig livet ditt må være.

Lykken, der jeg bor er det mange som er redd for hunder, av ymse årsaker. Som eier av en av de som ser skumle ut er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal forholde seg til det, om de helst vil at jeg skal stoppe og vente i veikanten, snu og gå en annen vei og så videre. Har du noen innspill? Det jeg gjør stort sett når jeg ser at noen er veldig skeptiske er å holde ham i veldig kort lenke, sånn at han går helt inntil meg, og gå over på andre siden av veien. Jeg er litt redd for at de da tror enda mer at han er farlig?

... og det hender at noen sier "jeg er redd, kan du holde ham helt stille?", og det synes jeg er en ordentlig fin ting, da er det i hvert fall ikke mulig å misforstå hvordan de helst vil at jeg skal forholde meg.

Polyanna skrev:

Generelt er det bedre om folk er schmarte og ikke domme.

:notterer:

Veronal skrev:

Det var virkelig interessant, jeg ante ikke at det var forbudt å la bundet hund stå uten tilsyn. Nå har ikke jeg hund, så jeg føler meg unnskyldt, men er dette allment kjent blant hundeeiere?

§ 5. Forbud mot å gå fra bundet hund
****** Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.

Noe sier meg at det ikke er allment kjent her i hvertfall. Jeg ser til stadighet at det er hunder bundet, uten tilsyn, utenfor inngangsdøra til nærbutikken vår.

Nå er heldigvis ikke jeg redd hunder, og jeg jobber hardt for å prente inn i Guttungen, som er altfor glad i disse dyrene, at han aldri må gå bort til en hund uten først å ha spurt eieren om lov. Han har begynt å forstå dette nå, heldigvis.

Likevel, jeg syns det er en uting at folk lar hundene stå slik utenfor butikken vår. Jeg kjenner fler som har en virkelig fobi mot hunder, og de sliter med å komme seg inn på butikken, da de syns det er en mare å måtte gå forbi disse hundene.

Maverick skrev:

Lykken, der jeg bor er det mange som er redd for hunder, av ymse årsaker. Som eier av en av de som ser skumle ut er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal forholde seg til det, om de helst vil at jeg skal stoppe og vente i veikanten, snu og gå en annen vei og så videre. Har du noen innspill? Det jeg gjør stort sett når jeg ser at noen er veldig skeptiske er å holde ham i veldig kort lenke, sånn at han går helt inntil meg, og gå over på andre siden av veien. Jeg er litt redd for at de da tror enda mer at han er farlig?

... og det hender at noen sier "jeg er redd, kan du holde ham helt stille?", og det synes jeg er en ordentlig fin ting, da er det i hvert fall ikke mulig å misforstå hvordan de helst vil at jeg skal forholde meg.

Jeg er sikkert ikke den rette til å svare her, men gjør nå et forsøk like vel.
Når jeg treffer folk som jeg på avstand ser er redd for mine hunder, så får jeg dem alltid i band, Ja uansett når det en skjelden gang dukker opp et menneske så tar jeg dem i band. (Er ikke akkurat folksomt her.). Om jeg ser personen er redd eller usikker på hundene, pleier jeg å slippe en neve med godbiter på baken i terrenget vekk fra der vedkommende må passere. Slik fokuserer hundene ned mot bakken og ikke mot personen som er redd. Jeg antar at det må være lettere å gå forbi en hund som snuser i bakken, enn en som ser på en.

Mazaro skrev:

Jeg er sikkert ikke den rette til å svare her, men gjør nå et forsøk like vel.
Når jeg treffer folk som jeg på avstand ser er redd for mine hunder. Pleier jeg å slippe en neve med godbiter på baken i terrenget vekk fra der vedkommende må passere. Slik fokuserer hundene ned mot bakken og ikke mot personen som er redd. Jeg inbilder meg at det må være lettere å gå forbi en hund som snuser i bakken, enn en som ser på en.

Min hund er alltid mer interessert i menneskene rundt enn snop. Men ellers, mulig det fungerer? IDK.