Jeg hadde glemt hvor kjipt det er å ha utrygg førsteklassing.

Han har gleda seg så lenge, og nå er han liten og usikker og gruer seg, men vil ikke si det, så han trenerer i stedet alt vi gjør hele morgenen; jakka er feil, sokkene er feil, han glemte noe; og når jeg har levert og må gå er han blank i øynene og vil ikke slippe meg.
(Legg til følelsen av at det er min feil, siden jeg ikke fikk til det sosiale helt sjøl som barn. Der står jeg og lover ungen at det blir bra, det er vanlig å være usikker når man er ny et sted, du kommer til å få nye venner - men jeg veit ikke helt om jeg trur på det sjøl, en gang.

)