Mannen min og jeg er skrudd sammen på så utrolig forskjellig vis.
Vi skal få ny parkett i 1. etasje. (Reklamasjonssak) Vi må derfor tømme alle skap og flytte unna så mye vi klarer av møbler. Snuppa (16 år) og jeg rydder ut av og opp i 2. etasje: skapet i gangen, skapet med alt av sengetøy og håndklær, skjenken med alt finserviset, kjøkkenøya, tv-bordet, tinga fra under trappa og den lille haugen vi har bak spisestuesofaen. Mannen min rydder i
stuebordet 
(som riktignok har en hylle under seg med noe gamle kvitteringer og dokumenter). Han ser nøye på hver eneste kvittering og humrer godt når det er noe morsomt han finner. Han er så nøye og det blir så bra. MEN
Og når jeg setter meg i sofaen, så innser han at han bare har ryddet den ene siden av sofabordet.
(Samtidig får jeg bare prise meg lykkelig over at snuppa har arvet sin mors effektivitet og manglende nostalgi for kvitteringenes gleder.)