Hvilket kjønn ønsket du helst?

Esme skrev:

Ja, men det man ikke spør om er om man hadde gjort noe aktivt for det eller latt skjebnen rå.

Ser den.

Filifjonka skrev:

"Prøve på jenta", ja. Den har jeg hørt noen ganger, jøss så frekt.

Det er IKKE derfor jeg har fire.

Man kan alltid la seg provosere hvis man ønsker det. Selv har jeg aldri latt meg bry med alle de gangene jeg har blitt spurt om gutten. De som har kommentert på det har garantert aldri lagt noen dypere mening i det.

Jeg synes det er helt magisk (på "det kribler i magen-nivå") at gutta skal bli menn!

Jeg ønsket med gutt første gang - og fikk jente. Så ønsket jeg meg ei jente til siden vi hadde jente fra før - og det fikk vi.
Tredje gang ønsket jeg meg nok ei jente (ut fra tanken at det er for lite å ha bare ei søster - jeg har tre selv) og fikk både gutt (som alle rundt oss trodde vi prøvde på) og jente.

Men det har aldri vært noen sterke ønsker. Mer en "det hadde vært hyggelig med"-følelse.

Esme skrev:

Ja, men det man ikke spør om er om man hadde gjort noe aktivt for det eller latt skjebnen rå.

Jeg tror det for mange kommer an på hva man måtte ha gjort også. Å abortere barn av feil kjønn sitter heldigvis veldig langt inne for de aller, aller fleste her til lands. Men hvis man enkelt kunne sortert sædceller for eksempel?

ElinM skrev:

Man kan alltid la seg provosere hvis man ønsker det. Selv har jeg aldri latt meg bry med alle de gangene jeg har blitt spurt om gutten. De som har kommentert på det har garantert aldri lagt noen dypere mening i det.

Djises, for en ting å si. NÅ ble jeg provosert ihvertfall. Hva slags grunnlag har du for å si at jeg har ønsket å la meg provosere? Jeg ble antagelig ikke provosert de første fjorten gangene, men etterhvert så syntes jeg virkelig at det må gå an å tenke seg bittelitt om før en lar skravla gå.

ElinM skrev:

Man kan alltid la seg provosere hvis man ønsker det. Selv har jeg aldri latt meg bry med alle de gangene jeg har blitt spurt om gutten. De som har kommentert på det har garantert aldri lagt noen dypere mening i det.

Definer dypere. Det er så mange kommentarer at jeg greide å bli litt såret en periode. Spesielt når man er gravid og sårbar og forteller at det skal bli en gutt og man får et "så synd, jaja, da får dere bare prøve igjen da. Og så en utgreiing om hvorfor man bør være lei seg for at man ikke har ei jente.

Katta skrev:

Definer dypere. Det er så mange kommentarer at jeg greide å bli litt såret en periode. Spesielt når man er gravid og sårbar og forteller at det skal bli en gutt og man får et "så synd, jaja, da får dere bare prøve igjen da. Og så en utgreiing om hvorfor man bør være lei seg for at man ikke har ei jente.

Ja, akkurat.

Katta skrev:

Jeg tror det for mange kommer an på hva man måtte ha gjort også. Å abortere barn av feil kjønn sitter heldigvis veldig langt inne for de aller, aller fleste her til lands. Men hvis man enkelt kunne sortert sædceller for eksempel?

Da tror jeg at 70 % av alle førstefødte var jenter og 60% av allle andrebarn var gutter.

Che skrev:

Jeg synes det er helt magisk (på "det kribler i magen-nivå") at gutta skal bli menn!

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner? 😕

Input skrev:

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner? 😕

Jeg liker jo menn best!

Klart det nok føles like fint at døtre skal bli kvinner, men som guttemor føler jo ikke jeg på det.

Jeg synes jo pubertet hos gutter er veldig fascinerende. Jenter blomstrer ofte mer gradvis, hos gutter sier det pang og så skyter de i været som en rakett og plutselig er de menn. Ikke at det ene er bedre enn det andre, det er bare mer voldsomt hos gutter.

Ønska meg gutt først, fikk jente.
Nr ønska jeg var jente, for det kunne jeg jo. Ble verdens fineste gutt.
Da nr tre skulle komme ganske nøyaktig to år etter guttungen syns jeg det hadde vært fantastisk å få en gutt til, både praktisk med arving og sånt, men da ble det jammen jente gitt.
Har aldri vært skuffa over kjønn heldigvis, selv om jeg egentlig trodde jeg bare kunne være "guttemamma".

Input skrev:

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner? 😕

Jeg vil ikke bruke ordet magisk, men for meg, som har en av hver, er det "rarere" å tenke på at gutten vår en dag skal bli en voksen mann, enn at frøkna skal bli kvinne. Kanskje er det fordi jeg er dame selv og på en måte ser på det som helt naturlig at frøkna skal bli det samme en dag? Jeg har jo vært gjennom den reisen, fra jente til dame, selv, mens jeg liksom ikke vet så me om gangen fra gutt til mann. Nei, ja, jeg vet ikke.

Katta skrev:

Definer dypere.

Folk får si hva de vil. Jeg bruker ikke energi på å bry meg, bli skuffet, irritert, whatever, pga ting folk måtte finne på å lire av seg. Det er bedre å ikke bry seg og bruke energien på noe annet i stedet.

Jeg tenkte ikke noe særlig på kjønn da jeg ventet de to første. Før vi fikk barn hadde jeg sett for meg tre barn og at det var både jente og gutt i flokken, og jeg gikk ut fra at sannsynligheten for å få tre av samme kjønn var mindre enn sannsynligheten for å få begge kjønn i søskenflokken. Men da vi så hadde to gutter og jeg var gravid med nr 3, da hadde jeg faktisk et ønske om jente (og det burde være unødvendig å presisere at jeg hadde blitt akkurat like glad i en tredje gutt.), og det føltes litt ekstra spesielt da det faktisk var ei jente.

Vi har aldri gjort noe spesielt for å få hverken det ene eller andre kjønnet og kommentarer/mas om flere barn og "prøve på jenta" (som jeg merket meg at de med barn av begge kjønn aldri fikk høre) lukket jeg glatt ørene til. Jeg følte likevel at omverdenen så på det som mindreverdig å ha bare gutter, og det synes jeg er trist.

Jeg brukte aldri mye energi på det, og ble på ingen måte sønderknust av de dumme kommentarene. Men når det diskuteres her på forumet så syns jeg det er greit å fortelle hvordan hvor frekt og utidig det maset der kan oppleves.

Før eg fekk barn ønska eg meg litt ekstra ei jente. Det føltes liksom tryggast og mest kjent. Eg har også ei søster, gutar var litt ukjent. Det vart ei jente. Då eg skulle ha nr.2 var mange så opptatt av at eg måtte ønske meg gut, det fekk meg i grunn til å ønske meg jente, eg og søstra mi hadde jo hatt det då fint saman som jenter. Det vart ei jente. Tredje gong eg var gravid tenkte eg at det kunne vore artig å prøve begge sortar, så eg ønska meg litt gut. Kjønn skulle vise seg å vere det minste problemet, etter mykje undersøkingar pga dei oppdaga forstørre nakkefold på tidleg ul mista vi ei jente i veke 16. Få eg vart gravid igjen ønska eg meg jente, sidan det var ei jente vi hadde mista. Dette viste seg å vere ein liten gut på ul, og eg brukte litt tid til å bli vant til tanken. No kunne eg vel ikkje vore meir glad for å få oppleve å vere mamma også til ein liten gut.

Input skrev:

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner? 😕

Jeg har jo blitt dame selv, så det er jo ikke magisk.

Jeg var strengt tatt altfor vettaskremt til å ønske meg stort, men standardsvaret mitt var vel at jeg ville bli sur om det viste seg å være et alvorlig tilfelle av luft i magen.

Nå som jeg har en av hver tenker jeg at det var jo sånn det skulle være. Jenta mi er fantastisk og magisk og det er sannelig gutten min óg.