Mobiltelefon og etikette

Jeg kan ikke fordra fikling med tlf over alt.
Min mann hadde en jobb som forstyrret ham til alle døgnets timer, enda han ikke egentlig hadde "vakt". Det var bare en del av greia han ikke kom unna, og jeg hadde mange ganger lyst til å hive telefonen langt til havs når han "avspaserte" for å ha en fridag sammen med oss, men tilbragte 80% av den i telefonen allikevel.
Veldig glad for at han har byttet jobb, og nå går det jo faktisk flere dager mellom hver gang han blir ringt etter utenom arbeidstid.

En ting er at man har vakttelefon og unnskylder seg og i det minste ikke er til bry for andre tilstede i sosiale sammenhenger, det har vel de fleste forståelse for, men jeg kommer aldri til å forstå de som er så avhengige av telefonen at de må oppdatere fb og ellers uviktige saker når man har tatt seg bryet med å treffe andre folk.

Skremmern skrev:

Mav: Jeg synes det er ille hvis dere er så viktige og det er så important å ta den telefonen, at det ikke er mulig å være høflig, engang.

"Viktige" er det du som sier. Og som jeg har presisert, jeg tar hensyn, og jeg unnskylder meg, men noen ganger må jeg si sorry, gå, og bli borte ti minutter, og eventuelt komme tilbake, hente veska og løpe.

Men at folk reagerer på at telefonene ikke står på lydløs, eller at jeg unnskylder meg hvert femte minutt, det har jeg forståelse for, men kan ikke gjøre noe med. Enkelt og greit.

... og nei, det er ikke facebook jeg oppdaterer, altså.

Man tar vel ikke telefonen i et banka kjør med mindre det er viktig?

Skremmern skrev:

Man tar vel ikke telefonen i et banka kjør med mindre det er viktig?

Telefonene er viktige. Det betyr ikke at jeg anser meg selv som spesielt viktig av den grunn.

Jeg tenker hvert fall det at hvis en person må svare mobilen som ringer hele tiden, (presisere: ikke bare én eller to ganger i løpet av en cafédate) og man er nødt til å være tilgjengelig og svare hele tiden, så må man være ganske viktig i forhold til en sak.

Ah, så det var en kompliment?

Jeg hadde nok ikke avtalt cafe- eller lunsjtreff med noen hvis jeg visste at det ville komme mange telefoner, og jeg var nødt til å ta dem.

Jeg får bare sitte på kontoret hele tiden, da.

Som sagt, du må være en ViktigPerson så uunnværlig som du er 24/7.

Jeg er ikke uunnværlig 24/7, men den som har bakvakttelefonen må svare. Enkelt og greit.

Maverick skrev:

Jeg er ikke uunnværlig 24/7, men den som har bakvakttelefonen må svare. Enkelt og greit.

Men det er ikke alltid du som har den vel?

polarjenta skrev:

Men det er ikke alltid du som har den vel?

Hmnei, det er det selvfølgelig ikke. Nå har jeg hatt den i nesten hele sommer, med noen dagers avbrekk her og der, siste perioden (jeg ga den fra meg i dag! ) var på en måned.

Skremmern, forskjellen på din og Mavericks jobb, er at din er så livsviktig at du må sitte standby ved telefonen(e) hele tiden mens du er på jobb. Mav kan ta telefonen med seg og gå på kafé og fikse ting derfra.

Og for ordens skyld - det er ikke ment som kritikk av noen av dere.

Men tråden startet med vanlige skravletelefoner som man besvarer (og skravler!) mens man er sammen med andre folk.

Hva hvis dere ringer til en venn/muttern/søsken bare for å skravle, spør dere da hvor vedkommende er? Og hvis h*n svarer at er på besøk, på kafé eller lignende - avslutter dere da samtalen? Eller lar dere det være opp til mottakeren av samtalen å si at det eventuelt ikke passer nå?

Tilbake til skravletelefonene:

Scenario (et vanlig et, sådan): Jeg har i 18-tiden fått besøk av noen jeg er glad i. Vi spiser, koser oss og har det fint, og jeg tenker at hun blir type hele kvelden.
Vedkommende sender og mottar flere tekstmeldinger i løpet av de neste to timene, før hun plutselig eller etter en telefonsamtale sier at hun må gå fordi "Jeanette" venter på KultUtested1 eller FancyCafé2.

Da blir jeg såret altså. Selv om det skjer gang på gang. Men så er det kanskje ikke mobiltelefonen som er problemet, men personens respekt for meg.
Før mobilen fikk sin plass i samfunnet hadde man mindre mulighet til å gjøre denne typen spontan-dobbelt-bookinger.

Ja, akkurat den er kjip, Appelsin.

En annen ting er jo hvis man har en løs avtale om å møte noen senere på kvelden, da kunne det være at jeg stakk innom deg imens, liksom. Men da ville jeg si det, at jeg kommer innom mens jeg venter på nærmere beskjed om hvor og når - eller jeg ville si at jeg skal noe annet etter klokka ti ikveld. For eksempel.
Men å sette seg ned og så dra videre bare fordi det dukket opp noe mer spennende, det er dårlig gjort.

Maverick skrev:

Hmnei, det er det selvfølgelig ikke. Nå har jeg hatt den i nesten hele sommer, med noen dagers avbrekk her og der, siste perioden (jeg ga den fra meg i dag! ) var på en måned.

Det var det jeg mente. Jeg ville ikke avtalt noe lunsj de dagene jeg har bakvakt, ikke hvis det er snakk om et telefonkjør slik jeg beskrev.

Appelsin skrev:

Tilbake til skravletelefonene:

Scenario (et vanlig et, sådan): Jeg har i 18-tiden fått besøk av noen jeg er glad i. Vi spiser, koser oss og har det fint, og jeg tenker at hun blir type hele kvelden.
Vedkommende sender og mottar flere tekstmeldinger i løpet av de neste to timene, før hun plutselig eller etter en telefonsamtale sier at hun må gå fordi "Jeanette" venter på Pingvinen eller Garage.

Da blir jeg såret altså. Selv om det skjer gang på gang. Men så er det kanskje ikke mobiltelefonen som er problemet, men personens respekt for meg.
Før mobilen fikk sin plass i samfunnet hadde man mindre mulighet til å gjøre denne typen spontan-dobbelt-bookinger.

Det kaller man en dårlig venninne, dersom tanken er å være der hele kvelden. Samtidig så kan jeg godt stikke innom noen på ettermiddagen og samtidig ha en annen avtale på kveldstid, men da ville jeg nok sagt i fra.

Jeg syns det er ganske stor forskjell på noen som må ta telefonen på grunn av jobb, og noen som tar telefonen for å oppdatere tante Olga på de siste ukenes hendelser altså.

Må man ta jobbtelefonen, så må man det. Og jeg regner med at de som omgås f.eks. Maverick vet hvorfor det er sånn, så da trenger man jo ikke bli sur for det. (Jeg blir med på cafe jeg altså).

Appelsin sitt scenario er usannsynlig frekt spør du meg. En tekstmelding innimellom er greit. Også er jeg veldig glad for at jeg har en jobb der det sjelden er behov for å svare på telefonen hvis jeg er opptatt, svareren tar seg av sånt.

Sier som flere, det er stor forskjell på jobbtelefoner som må besvares pga bakvakt e.l. og privatsamtaler. Jeg sitter aldri og snakker lenge i telefonen hvis jeg har besøk, er på besøk eller på café e.l. Jeg unngår også å snakke i den på bussen og toget og sånt, av hensyn til omgivelsene. Når jeg først skal snakke i telefonen (som jeg ikke elsker i utgangspunktet) vil jeg ha ro rundt meg og vie tiden til den jeg snakker med. På samme måte vil jeg bruke tiden på de jeg er sammen med hvis jeg sitter i en samtale eller selskap, så da sier jeg fra at jeg er opptatt med mindre det er en telefon jeg må ta (lege, veldig sjeldne jobbsamtaler etc.), og da går jeg et annet sted så de jeg er med slipper å sitte stille og høre på.

Og ja, det eksemplet du nevner til slutt her er kjip oppførsel, Appelsin. Kjenner til typen, og det er nok mer enn telefonetikette som er greien deres. Noen må liksom bare dobbeltbooke og ha planer og muligheter i alle retninger. Det er ekstra kjipt hvis en tror de har tenkt å ta seg tid til å være litt.