Hen og de/dem?

Adrienne skrev:

Jeg tenker at for dem dette gjelder så er det med å finne sin identitet, både kjønnsidentitet og seksuelle identitet, så viktig og overskyggende, at om de vil at vi omtaler meg de/dem i stedet for hen så skal vi "gæmliser" jobbe litt med oss selv og akseptere at det er sånn det er.

Det betyr ikke at jeg synes det er enkelt på noe som helst vis, og feiler stadig vekk med den ungdommen jeg har i min krets som vil bli omtalt som de/dem. Men jeg respekterer at det er valget vedkommende har tatt, og prøver å tilpasse meg tilsvarende. Å komme med "men er ikke hen like godt ord for å identifisere deg" ville ikke falt i god jord, for å si det sånn.

Jeg er helt enig. Men jeg vet også at med mindre dette var en person jeg ofte snakket med, så vil jeg nok ofte si feil - uten at det på noen måte er vond vilje, og jeg vil måtte stoppe mer opp og tenke meg om for å bruke det korrekt. Så da håper jeg det blir akseptert. Jeg følger selv enkelte på twitter som jeg vet blir veldig lei seg om de blir feilkjønnet, men jeg antar det oftest gjelder de som ikke bryr seg om å prøve. For det ville jeg i høyeste grad gjort.

Jeg synes de/dem er vanskelig, men jeg bruker det når det er foretrukket. Jeg prøver i hvertfall så godt jeg kan. Prøver å bruke navnet når jeg står fast, for å slippe unna.



En venn av pøbelprinsessen omtales som de/dem, og jeg tar meg stadig i å se etter fler når hun sier at de/dem kommer på besøk.

Pelle skrev:

Jeg er helt enig. Men jeg vet også at med mindre dette var en person jeg ofte snakket med, så vil jeg nok ofte si feil - uten at det på noen måte er vond vilje, og jeg vil måtte stoppe mer opp og tenke meg om for å bruke det korrekt. Så da håper jeg det blir akseptert. Jeg følger selv enkelte på twitter som jeg vet blir veldig lei seg om de blir feilkjønnet, men jeg antar det oftest gjelder de som ikke bryr seg om å prøve. For det ville jeg i høyeste grad gjort.

Jeg tror folk skjønner forskjell på vondt i viljen og si feil. Noen er slemme og det synes jeg er skikkelig fælt.

Knerten lever i en verden hvor mye av dialogen med jevnaldrende foregår på engelsk, og det medfører at han direkteoversetter en del til norsk som blir direkte feil. Jeg vet at jeg er "gæmlis" når jeg påpeker dette, men mener også at det er et poeng å vedlikeholde norsk språk på en god måte.

Så det er nok også dette som gjør at jeg synes det norske ordet hen er å foretrekke fremfor noe som så tydelig er oversatt på engelsk og som på norsk får flere betydninger.

Men; hvis dette er viktig for noen, så bruker jeg det begrepet de ønsker seg. Selv om jeg ikke mener at det er det "riktige". Dette er mye viktigere for dem enn for meg.

Tjorven, det er ikke så veldig mange år siden det var en tilsvarende diskusjon rundt behovet og bruken av ordet hen her i landet, så jeg tenker at dette med de/dem er noe som vil gå seg til.

My skrev:

*Søskenbarn om fetter/kusine

*Mamma sitt søsken, pappa sitt søsken, om tante/onkel.

*Min mann/kone/samboer (hva man måtte ha) sitt søsken, evt min bror/søster sin partner om svoger/svigerinne.

Etc

Dette med å kalle fettre og kusiner for søskenbarn, er vel dialektavhengig? Jeg (opprinnelig fra Bergen, nå Oslo) har aldri brukt det, men det er jo et ord som finnes så jeg skal huske på det når jeg omtaler min fet…, mitt søskenbarn.

Det vi trenger er egentlig noen nye, kjønnsløse ord? Både for personbenevning og for slektskapsforhold. Slik som søskenbarn. Det hadde vært lettere.
Jeg har ikke noe imot bruken altså, og vil selvfølgelig etterstrebe å omtale folk med den tiltalen de ønsker. Og jeg ble betydelig klokere av alt som er skrevet her.

liefje skrev:

Dette med å kalle fettre og kusiner for søskenbarn, er vel dialektavhengig? Jeg (opprinnelig fra Bergen, nå Oslo) har aldri brukt det, men det er jo et ord som finnes så jeg skal huske på det når jeg omtaler min fet…, mitt søskenbarn.

Ja, jeg synes i alle fall det er mye lettere å tilvenne meg begrep som er etablert i språket, selv om det ikke finnes i min dialekt, enn å ta i bruk nye ord som er helt fremmede. Jeg skulle fint greid å begynne å si kusine, hvis det av en eller annen grunn ble et krav om å spesifisere kjønn på søskenbarn, selv om det ikke brukes i dialekta der jeg bor eller har bodd. Hvis noen hadde funnet opp et ord som "søskenbarninne", derimot, så ville det tatt meg lenger tid å venne meg til å bruke det.

liefje skrev:

Dette med å kalle fettre og kusiner for søskenbarn, er vel dialektavhengig? Jeg (opprinnelig fra Bergen, nå Oslo) har aldri brukt det, men det er jo et ord som finnes så jeg skal huske på det når jeg omtaler min fet…, mitt søskenbarn.

Til sammenligning: I Sverige sier man "kusin" på samme måte som på engelsk "cousin" og det sier ikke noe om kjønn. Jeg er fra svenskegrensa og ble ganske forvirra når jeg ble introdusert for "kusiner" som helt tydelig var hankjønn da jeg var barn. Men man lærer seg jo forskjellen etterhvert.

Pøblis skrev:

Jeg tror folk skjønner forskjell på vondt i viljen og si feil. Noen er slemme og det synes jeg er skikkelig fælt.

Jeg har lest for mye på twitter og tik tok av sure folk som er lei av å bli krenket, og noen ser ut til å ta det meste i verste mening hvis man sier feil. Derfor ønsker jeg selv veldig gjerne å gjøre rett.

Floksa skrev:

Det vi trenger er egentlig noen nye, kjønnsløse ord?

Njæ, de har vi jo, men mange vil ikke bruke dem, de vil bruke de/dem. Og da er jo det greit, syns jeg.

Jeg har faktisk tenkt å starte en tråd om det rent gramatikalske i begrepet de/dem vs they/them, for jeg har ikke vært sikker på om det faktisk er en forskjell mellom språkene på dette, eller om det bare var i hodet mitt.

Nå besvarte Tallulah dette allerede i innlegg 4, eller noe, så dett var dett.


Ungdom er jo generelt mye tettere på engelsk og engelsk-type-vendinger, enn det vi var og er, så dette er vel bare en av mange slike vendinger som smitter. Som "gjøre en forskjell".

I tillegg søker kanskje mange ikke-binære ungdommer seg ofte "ut i verden", tror jeg, for å åpne til et større miljø av "folk som ligner meg". Så det øker vel enda mer. Samme som mange gamere og sikkert andre også. Han gameren jeg har i huset må ofte virkelig lete etter norske uttrykk.


Helt personlig så liker jeg veldig godt "hen", for det går så fint "opp". 😛 Jeg syns det er så FLAKS at det så lett kunne lages et pronomen mellom "han" og "hun" på norsk, og som også løser de mange gangene du må skrive "han/hun" i tekster, eller velge ett kjønn og bruke det i en generell tekst som handler om for eksempel et generisk barn, noe som ofte blir veldig rart. Så jeg bruker "hen" overalt, for å fremme utbredelsen.

Men det kan jeg i og for seg mene hva jeg vil om. Om et menneske mener at "de/dem" bedre representerer hvem de er, så kan man ikke gjøre så mye annet enn å prøve så godt man kan. Men det faller virkelig ikke lett av tunga og lager en del hikke.

Så jeg skulle ønske de ville velge det flotte, norske ordet "hen", men der er jeg antagelig "gamlis", rett og slett.

Tallulah skrev:

Njæ, de har vi jo, men mange vil ikke bruke dem, de vil bruke de/dem. Og da er jo det greit, syns jeg.

Hun mente kanskje for tante, onkel, osv?

Pøblis skrev:

Jeg tror folk skjønner forskjell på vondt i viljen og si feil. Noen er slemme og det synes jeg er skikkelig fælt.

Jeg tror også de fleste lever fint med glipper som ikke er vrang vilje. Jeg har aldri kjent kjæresten til datteren min før han skiftet kjønn, og han har alltid vært Guttenavn for meg. Som er veldig likt jentenavnet han hadde før. Så fikk Poden kjæreste. Som heter der Svigersønn het før. Da hente det faktisk at jeg gikk i ball (bare de to siste bokstavene som er forskjellige, eller, bare en som er ulik, den andre er bare byttet plass på). Svigersønn brydde deg heldigvis ikke.

Men eldstemann snakket ikke med faren og hans kone på nesten to år etter at eksens kone brukte Svigersønnens tidligere navn (som de aldri har kjent ham som) bevist i en sms, der det var helt tydelig at det ble gjort for å såre. Siden faren aksepterte og ikke beklaget, falt han også i unåde.

Jeg kan kalle folk akkurat hva de vil, og kjenner at jeg ikke orker å bruke kalorier på å spekulere på hvorfor. What ever makes you happy, så lenge det ikke skader andre.

Og så er det fint at man kan være den man er.

Og så blir jeg litt lattermild med tanke på en gang i på ungdomsskolen, da en person spurte meg om hvordan hen kom inn i gymsalen. Jeg klarte ikke å se om det var en gutt eller jente. Og eneste måten var via en av garderobene. Så det ble sånn «du kan gå inn via jentegarderoben der», «Ja, eller guttegarderoben der, om du heller vil det».

Polyanna skrev:

Hun mente kanskje for tante, onkel, osv?

Floksa skrev

Det vi trenger er egentlig noen nye, kjønnsløse ord? Både for personbenevning og for slektskapsforhold.

Min uthevning.

Ah.

For pronomen HAR vi et godt ord ("hen"), og i tillegg er det i ferd med å vokse frem en ny betydning av de/dem, som vi nok bare skal "rulle med", på linje med skjole og andre endringer som skjer om vi gamlingene vil eller ei.

Så der er vi plenty dekket, spør du meg. IKKE KOM MED FLERE!

Det jeg strever med, og som gjør at jeg blir litt lei, rett og slett (bare lei sånn helt nøytralt, at jeg ikke vet hva jeg egentlig orker å forholde meg til) er at ord som for meg er ord jeg bruker for å kommunisere effektivt og som er generiske betegnelser plutselig må identifiseres og varieres etter hvem jeg til enhver tid snakker med. At man skal tenke seg veldig nøye om for å huske på at den er hen og den er de/dem og hun… hen vil at man skal bruke et annet navn enn det som er folkeregistrert.. det gjør noe med kommunikasjonen. At man ikke bare kan si hei og hva gjorde du på skolen i dag og hva skal dere til helga og..

Det ligger en reell risiko der for at hvis det skal kreve endel å snakke om og til enkelte mennesker, så er det enklere å la være. Og ikke forholde seg til dem. Ja, jeg har ikke bi-nære med pronomen-problematikk i nærheten. Og man kan velge selv hva man synes om det, men kan man velge å forholde seg til folk man kan snakke helt utvungent med og mennesker hvor visse kriterier skal oppfylles for å være «bra nok», så er det utvilsomt lettere å spørre hvordan det går med folk uten pronomenskriterier enn å spørre hvordan det går med folk hvor man får tilsnakk for å ikke oppfylle kriteriene. Det er litt til ettertanke, for dermed kan man bli litt utenfor ved å ønske aksept. Hvis jeg klarer å uttrykke det forståelig.

Jeg opplever det som litt backlash at det er kjempet i flere tiår for at kjønn ikke skal bety noe for hvem man er og hvordan man kan se ut og hva man kan gjøre, og så blir alt veldig veldig «kjønnet», mer enn noensinne. Jeg synes det er tankevekkende.

(Litt vanskelig å sette ord på det, ingenting er ment å støte, bare reflektere rundt det. Vet ikke om jeg får til å finne riktige ord).

Skjønner hva du mener, Stompa, men jeg tror at NOE av bakgrunnen for "ikke-binær" er nettopp at man "nekter" å bli puttet i en hun eller han-boks.

Jeg syns det er veldig kult med de ungdommene som nå, uten å gjøre så mye "drastisk", går ut i verden med et enten kjønnsnøytralt eller "kjønnsforvirrende" uttrykk. Jeg liker hva det gjør med hjernen min, for den vil veldig gjerne kategorisere dem som det ene eller det andre, og spinner litt når den ikke får det til.

Men helt på alvor - hva gjør man når en ikke-binær person spør om veien til en gymsal og eneste åpne løsninger er gjennom en kjønnet garderobe? Uten å fornærme noen. Hvordan løser de det selv, feks i svømmehaller?

"Man må gå gjennom garderobene. Guttegarderoben er der og jentegarderoben er der".

Da er man åpen for at DE kanskje spurte på vegne av noen andre.

Du kan ikke løse utfordringen med at det bare er gutte- og jentegarderobe, som tilfeldig person som bare blir spurt om veien.