Kunne du vært surrogatmor?

Nei - jeg kunne aldri vært surrogatmor. For det første syntes jeg ikke det var spesielt moro å være gravid. For det andre - ikke ti ville hester kunne fått meg til å føde igjen, enda jeg hadde greie gutter som kom kjapt og greit. For det tredje tror jeg at jeg ikke hadde klart la være å knytte meg psykisk til barnet i magen, så det hadde blitt for vondt å gi det videre til foreldrene sine.

Så enda godt det finnes kvinner som orker det, sier jeg.

Min første tanke er nei, men jeg er ikke helt kategorisk. Jeg vet jo en del om hvordan savnet av barn kan arte seg, og jeg har vel for så vidt hatt ganske greie svangerskap da de først kom i gang.

Jeg synes det er helt fantastisk at det finnes damer som vil påta seg dette for andre.

Jeg svarte ja, selv om mine egne svangerskap har vært pyton, så er det uansett snakk om en liten periode.

All heder og ære til de som er surrogatmødre for andre, jeg hadde ikke klart det av flere årsaker.

Palmen skrev:

Er det ikke slik at som surrogatmor så bærer du kun fram et barn, det er ikke ditt eget egg og en sæddonor det er snakk om? Det er et egg som er befruktet og satt inn, sant, slik at surrogaten er som en slags rugekasse?

Man har GS- gestational surrogate, som bærer frem embryo via IVF, som hun ikke er biologisk i slekt med. Det kan være foreldrenes eget, eller med donoregg, sæd, eller begge deler.

Man har i tillegg TS-traditional surrogate, som bærer frem et barn som er biologisk sitt eget. Som oftest unnfanget ved inseminering hjemme eller på klinikk, via farens sæd eller donorsæd. Men det hender også de må bruke IVF, men det er da fremdeles med sitt eget egg.

Jeg minnes at det var fint å være gravid sist jeg var det.
Men jeg ville ikke vært surrogatmor likevel.

Med livet som innsats så er det ikke en problemstilling for meg.

Nei jeg tror ikke det. Hvis min søster hadde hatt problemer med å få barn, eller en av mine aller beste venninner, kunne jeg vurdert det. Ikke for andre, da skulle jeg hatt bedre betalt enn noen ville vært villig til å betale. Jeg har greie svangerskap og fødsler.

Jeg avskyr å være gravid og må ha KS ved hver fødsel, så det å være surrogatmor er ikke noe som passer for meg.

Jeg ville likevel ikke nølt med å være det for min bror eller mine to beste venner, hvis det ikke ville vært mulig for dem å få barn.

Nei, jeg er elendig på å gå gravid. Om jeg skulle slitt meg gjennom 9 mnd en gang til skulle det i allefall vært mitt eget barn.

Nei, jeg er ferdig med graviditet og fødsler - to vanskelige svangerskap med påfølgende harde fødsler holder for meg.

Nei, aldri. Svangerskap og fødsel er vanskelig nok som det er, kunne aldri ha gjort det for noen andre uansett hvem det var.

Synes adopsjon av allerede fødte barn er den perfekte måte å få barn på om en trenger hjelp

Intrigue skrev:

Synes adopsjon av allerede fødte barn er den perfekte måte å få barn på om en trenger hjelp

Jaha? Utdyp.

Hvis det hadde vært aktuelt å stille opp for et søsken, så kunne jeg nok gjort det. Men det er høyst hypotetisk.

Jeg kunne gjerne donert egg til hvem-som-helst, forresten.

Intrigue skrev:

Synes adopsjon av allerede fødte barn er den perfekte måte å få barn på om en trenger hjelp

Jeg vet ikke helt; diskriminering av homofile (altså at de stort sett ikke får adoptere), årelang ventetid og enorme kostnader osv. Adopsjon er kjempebra, selvsagt, men jeg har hørt folk fortelle hvor enormt utmattende den prosessen kan være, så jeg hadde nok gått for surrogat-varianten selv om det var aktuelt, og det har ingenting å gjøre med om barnet er biologisk eller ei.
I tillegg er det vel ikke nok barn i forhold til de som vil adoptere, er det? Mener å ha lest at det er mangel på adopsjonsbarn.

Ja, ikke nå, men for et antall år siden vurderte jeg/vi det. Den gangen for nære venner som hadde prøvd i mange mange år. Jeg likte å gå gravid.

Nei.
Svangerskapene mine er noe av det verste jeg har vært med på. Jeg vil ikke gjøre det igjen. Ikke for meg selv, og ikke for andre.

Ja, men kun for søsteren min.