Da er vi tilbake igjen, etter tre herlige uker på Filippinene.
Turen startet med tre dager i Manila, der vi åt godt, fikk sett Intramuros og vandret rundt i Rizal park. Eivind fordrev tiden med Jeepney-spotting (en særegen filippinsk bussvariant).
Byen har ikke et eget bysentrum, den består av intet mindre enn 17 bydeler, hvorav hver av dem påberoper seg sentrumsretten. En av mange ting vi lærte der, var at Manila faktisk mistet flere under andre verdenskrig enn f. eks. Hiroshima – mer enn 150 000 mennesker mistet livet i løpet av en måned med bombing. Store deler av byen ble lagt i ruiner, noe som fortsatt er synlig i mange områder. Som mange av de store byene i latin-Amerika, er også kontrastene store i Manila. Store, flotte kjøpesentra med alt shoppinggale kan begjære. Og rett utenfor; skur av papp, tyggegummiselgere og tiggere.
Etter tre storbydager var vi klare for landsbylivet og fløy til Puerto Princesa på Palawan. Der leide vi en van og reiste til Port Barton. Turen varte i tre og en halv time – deler av den på de verste veiene vi har reist på til dags dato. Men den som venter på noe godt …
Port Barton er en idyllisk liten landsby med utleie av hytter på stranda. Veldig laid back og uten masseturisme. Vi nøt strandlivet og var ute på øyhopping med snorkler og baderinger. Eneste aberet under oppholdet var at Eivinds ene legg klarte å treffe på en relativt giftig brennmanet, som han har tydelige merker etter ennå. Stakkars!
Etter 5 sløve dager bar det mot Davao på Mindanao. Logistikken gjorde at vi ble 2 dager i Puerto Princesa, noe som forløp uten store hendelser, unntatt en god del turer med tricycle for å underholde sjefen.
Rett utenfor Davao ligger Samal Islands, med flere hytter på stranden. Vi koste oss der og ladet opp til bryllupet, som var årsaken til turen. Bryllupsfesten ble en stor suksess for både store og små. Eivind fikk mange nye venner og fortærte uante mengder med bryllupskake.
Etter bryllupet hadde vi en uplanlagt uke og den ble tilbragt på Bohol, med mer strender, turistmagneten Chocolate hills og verdens minste apekatt, Tarsieren (som slett ikke er en apekatt, men en eldre form for primat). For ikke å glemme lunsjen på Loboc river, med buffet og en av ørten-hundre-og-fjerten underholdere med smørsanger fra 50-, 60- og 70-tallet. Ja, ja. Det var i alle fall ikke karaokemaskin der …
Så bar det til Manila, en siste ettermiddag ute i gatene og så hjem.
Det er godt å være hjemme igjen, men neste tur er allerede under planlegging. Reisefeberen er der for å bli. Jippi!
Filippinene er et supert land å reise i. Superhyggelige og hjelpsomme mennesker med et smittende godt humør. Flotte strender, nydelig natur og god mat – noe for enhver smak. Jo, vi kommer nok tilbake!
Bilder kommer nok etter hvert, skal dere se.
Eia
14k innlegg
