Tannlegen med yngste. Rart at det gir glede, men å få ham til å gjøre noe er så skjørt at det kan bikke alle veier. Time 12, med beroligende. Fem på tre var vi ferdige. Han hadde totalt fire hull - to ble tatt sist (for et halvt år siden, også har vi prøvd sikkert 8 ganger før det gikk i dag) og to ble tatt i dag. Bruker lang tid både for å ikke stresse ham og fordi tannlegen også veileder studenter innimellom.
Han var ganske sint på meg før vi kom oss avgårde, og han snakka ikke til meg før den beroligende medisinen slo inn.

Men ettersom han faktisk fulgte etter meg både på bussen og inn til tannlegen så visste jeg at det ville gå denne gangen. Vi skulle egentlig utnytte «rusen» til å få tatt blodprøver på sykehuset, men de stengte før vi ble ferdige.
Han skal egentlig på kino med støttekontakten i kveld, men spørs om det må utgå. Var ganske redusert rett etter timen, men får se når medisinen er helt ute av kroppen.
Det er forøvrig også en glede: støttekontakten. En stødig fyr bare halvåret eldre. Han tar den utfordringen som yngste tross alt er på strak arm. De klatrer stort sett, og de både prater og ler sammen.