SV vil ta organene dine uten godkjenning

Eg er heilt for dette forslaget :har ikkje lest heile tråden:

Veit om nokon som nettopp sto oppi dette. Sjukehuset spurte om å få bruke organene. Foreldra sa først ja, men sjukehuset tok dette opp igjen ved fleire annledninger og foreldra syntes det blei for masse "mas" om det. Når dei og fekk beskjed om at dei ikkje ville få vera der når han sovna inn, så sa dei nei. Dei ville vera der når han forsvann ut av denne verden.

Eg er for organdonasjon sjølv. Har donorkort i lommeboka og har i tillegg informert mine nærmaste om mitt valg.

Esme skrev:

Jeg er litt usikker på om nær familie skal få lov til å ha siste ord jeg, spesielt om det går på tvers av avdødes ønsker. Skal ikke den avdødes ønsker respekteres?

Nettopp. Et register er eneste logiske løsning.

Urt skrev:

Når dei og fekk beskjed om at dei ikkje ville få vera der når han sovna inn, så sa dei nei. Dei ville vera der når han forsvann ut av denne verden.

Her er noe jeg ser for meg som et potensielt problem. Om barnet mitt skulle dø og vi visste det, type koble fra maskiner som holdt det i live, så hadde jeg jo selvsagt villet hatt barnet i armene, være der for det som den siste trygge havn, uavhengig om hvor lite et f.eks. hjernedødt barn vet hva som foregår. Ja, jeg innbiller meg dette, jeg har aldri vært der. Jeg ser for meg at det er en grusom ting å få røsket barnet bort og kuttet opp før jeg får sagt mine farvel. Jeg skjønner at det må til, jeg har all forståelse for det og jeg håper at jeg i en slik situasjon hadde klart å tenke på alle andre enn kun meg selv. Men jeg kan ikke si at jeg hadde klart det, uansett hvor mye jeg rasjonelt akkurat nå tenker at det er det eneste rette å gjøre. Hvordan kan noen vite hvordan de ville reagert i en slik situasjon, selv om man vet at det er riktig å hjelpe andre barn som trenger det?

Jeg synes det er et flott forslag.
Det er jo såpass strenge regler for når de kan høste organer så jeg tror ikke det blir så mange etiske dilemmaer i den forbindelse.
De bruker jo kun organer fra mennesker som er hjernedøde.

Jeg synes forslaget er flott, men da må det så klart kun gjelde voksne, myndige mennesker.

Sitron skrev:

Her er noe jeg ser for meg som et potensielt problem. Om barnet mitt skulle dø og vi visste det, type koble fra maskiner som holdt det i live, så hadde jeg jo selvsagt villet hatt barnet i armene, være der for det som den siste trygge havn, uavhengig om hvor lite et f.eks. hjernedødt barn vet hva som foregår. Ja, jeg innbiller meg dette, jeg har aldri vært der. Jeg ser for meg at det er en grusom ting å få røsket barnet bort og kuttet opp før jeg får sagt mine farvel. Jeg skjønner at det må til, jeg har all forståelse for det og jeg håper at jeg i en slik situasjon hadde klart å tenke på alle andre enn kun meg selv. Men jeg kan ikke si at jeg hadde klart det, uansett hvor mye jeg rasjonelt akkurat nå tenker at det er det eneste rette å gjøre. Hvordan kan noen vite hvordan de ville reagert i en slik situasjon, selv om man vet at det er riktig å hjelpe andre barn som trenger det?

Signerer sitronen.

Obelix skrev:

E
Men hvis den døde ikke har reservert seg fordi de ønsker donasjon. Skal da pårørende har uttalelserett?
Eller misforsto jeg hva du mente her?

Problemet med å vende på det kan jo være at avdøde ikke har ønsket å ta noe standpunkt, at det å donere ikke blir et aktivt valg. Jeg tenker at det kan oppstå situasjoner hvor pårørende ikke ønsker at organer skal doneres, og at det kan oppleves som en stor ekstrabelastning at dette blir tvunget igjennom. For eksempel når det gjelder ens barn, og man (naturlig nok) er i en akutt krisesituasjon. Jeg for min del tenker at det er viktigere hva min mann eller mine barn føler rundt dette når jeg er død, enn hva jeg synes om saken før jeg dør. Jeg forstår at ikke alle opplever det på samme måte. Jeg tipper at det å la familie ha uttalelsesrett ikke vil bli noe stort problem.

Urt skrev:

Veit om nokon som nettopp sto oppi dette. Sjukehuset spurte om å få bruke organene. Foreldra sa først ja, men sjukehuset tok dette opp igjen ved fleire annledninger og foreldra syntes det blei for masse "mas" om det. Når dei og fekk beskjed om at dei ikkje ville få vera der når han sovna inn, så sa dei nei. Dei ville vera der når han forsvann ut av denne verden.

Jeg vet at sirkulasjonen må holdes i gang slik at organene holdes friske, men trodde at dette var det en hjerte-lunge maskin som tok seg av slik som under hjerteoperasjoner der hjertet må stanses? Med andre ord at personen er erklært død men kroppen holdes i live? Eller er det sånn at så lenge hjertet slår, om det er av egen krafgt eller ikke, så er en person per definisjon i live? Noen leger her som kan avklare prosessen for meg?😕

Jeg synes det er et godt forslag

Bada-Bing skrev:

Jeg vet at sirkulasjonen må holdes i gang slik at organene holdes friske, men trodde at dette var det en hjerte-lunge maskin som tok seg av slik som under hjerteoperasjoner der hjertet må stanses? Med andre ord at personen er erklært død men kroppen holdes i live? Eller er det sånn at så lenge hjertet slår, om det er av egen krafgt eller ikke, så er en person per definisjon i live? Noen leger her som kan avklare prosessen for meg?😕

Jeg kan sikkert sjekke opp dette, og det er ikke noe jeg har drevet med, men jeg ville tippe at det er som du sier, at man må holde sirkulasjon og blodomløp i gang, og det er jo nettopp det som pårørende ønsker at man skal slå av mens de er tilstede.

Esme skrev:

Jeg kan sikkert sjekke opp dette, og det er ikke noe jeg har drevet med, men jeg ville tippe at det er som du sier, at man må holde sirkulasjon og blodomløp i gang, og det er jo nettopp det som pårørende ønsker at man skal slå av mens de er tilstede.

En i min familie ble holdt kunstig i live (hjernedød) for at alle barna skulle rekke å se ham (store avstander), og han ble jo ikke erklært død før maskinene var av og hjertet sluttet å slå?

Jeg er forøvrig for forslaget så lenge det skilles mellom donasjon til andre mennesker og til forskning. Jeg tror det er flere som reserverer seg mot å gi kroppen sin til forskning, det føles også mindre meningsfullt for de som står igjen, f.eks foreldre til mindreårige. Jeg håper bare ikke at det skjer som en eller annen (kom for sent inn i programmet til at jeg fikk med meg hvem han var) sa, at når det plutselig kreves at man aktiv nekter så vil antallet negative svar gå opp. Vi har pr. i dag 80% positive svar på spørsmålet om donasjon slik jeg forsto det.

Esme skrev:

Jeg er litt usikker på om nær familie skal få lov til å ha siste ord jeg, spesielt om det går på tvers av avdødes ønsker. Skal ikke den avdødes ønsker respekteres?

Viktig poeng. Det er nettopp dette som gjør det så vanskelig med ordningen som er i dag. Man tvinges til å ta stilling til noe slikt i en umenneskelig krisesituasjon. Ikke lett å tenke rasjonelt, og da er nok letteste utvei for mange å tenke "Nei!". Jeg mener det er riktig vei å gå at man uansett fjerner organer som kan brukes, men at man reserverer seg mot det. Da kan de som av bestemte grunner ikke kan leve med at ens kjæres organer blir donert bort, ta et bestemt standpunkt før krisen oppstår.

Jeg er nok litt farget at jeg har fulgt min svogers kamp for en nyredonasjon i mange, mange år. Han har brukt store deler av sitt voksne liv på å vente på en nyre. Organmangelen er betydelig og for mange fatal. Noe må gjøres, og jeg synes SV kommer med et nyttig og viktig innspill.

Jeg er helt for. Jeg er allerede organdonor, og jeg ville også donert organene til barna mine. Jeg skjønner rett og slett ikke tankegangen til de som motsetter seg dette. Ikke når man vet at man har muligheten til å redde liv ved å gi bort noe som man strengt tatt ikke trenger lenger.

Ja, jøss, jeg syns også det er helt vilt og vanvittig å tenke seg at man kanskje ikke klarer å tenke helt nøytralt og logisk når barnet ens skal dø/er dødt.

Sitron skrev:

Ja, jøss, jeg syns også det er helt vilt og vanvittig å tenke seg at man kanskje ikke klarer å tenke helt nøytralt og logisk når barnet ens skal dø/er dødt.

Det må du gjerne synes, men for meg ville mitt barns død få litt "mening" hvis det kunne komme noe godt ut av det for andre. Jeg har faktisk tenkt over dette, og selv om jeg selvfølgelig umulig (og takk Gud for det) kan forestille meg hvordan det er å miste et barn, så er jeg 99,9999 % sikker på at jeg ville sagt ja til organdonasjon.

Sitron skrev:

Ja, jøss, jeg syns også det er helt vilt og vanvittig å tenke seg at man kanskje ikke klarer å tenke helt nøytralt og logisk når barnet ens skal dø/er dødt.

Nei, men om man har tenkt igjennom på forhånd hva man synes er riktig, så greier man å ta den beslutningen når man er i en svært stresset situasjon også, det har jeg ganske stor tro på. I hvert fall fungerer jeg sånn.