Hvem fulgte deg til alteret?

Vi giftet oss i hagen utenfor festlokalet, og jeg gikk alene til lyden av Gåte - Bruremarsj frå Jämtland.

Det var ikke noe alter og ikke noe følging noe sted på ambassaden der vi giftet oss. Vi bare stilte oss opp.

Mamma og pappa fulgte meg ned en stentrapp og over en liten bro til en dansk borgermester med ølvom. For meg symbolierer dette aboslutt ikke at jeg "ble gitt bort", men at min aller nærmeste familie nå ikke lenger er mine foreldre men min mann (og nå også våre barn). I tillegg så er jeg jammen ikke 100% på om jeg hadde klart å gå ned den trappa alene uten å snuble i den lykkerusen jeg gikk rundt i.

Scarlett skrev:

Hvor er flervalgsen?
/dustepoll/

Va'kke no alter der vi giftet oss, men det var pappa som fulgte meg opp til stedet der vi ble gift. Det kjentes mest riktig for meg, og var veldig fint. Vi giftet oss borgerlig utendørs i strålende solskinn.

Faren min er prest og tok seg av vielsen, så da gikk jeg og gubben sammen opp kirkegulvet 😉

Toromor skrev:

Faren min er prest og tok seg av vielsen, så da gikk jeg og gubben sammen opp kirkegulvet 😉

Vi giftet oss i Ambassaden i København, og der var det ikke noe alter.

Selv med denne omfangsrike pollen måtte jeg svare "en annen". Jeg ble fulgt til alters av mannens forlover.

Jeg ville at mannen skulle stå og vente på meg ved alteret, og jeg ville ikke gå alene. Derfor stod valget mellom min egen eller mannens forlover. Min forlover skulle ta bilder, så da var det bare mannens forlover igjen. Sånn er det å gifte seg i utlandet uten gjester.

Va'kke no' alter i mitt bryllup.
Va'kke noe bryllup heller, for den saks skyld. Bare vigsel.

Vi hadde ikke noe alter, men et bord der den humanistiske vigsleren stod. Benkene hadde vi satt i bred v-form, med en slags midtgang i midten. Og opp der fulgte pappa meg. Først gikk Snuppa som var brudepike, hun ble fulgt av min bror.

Det var pappa.

Det var veldig spesielt. Han var kreftsyk, og bryllupet mitt var den siste festen han var med på. Det visste vi jo ikke da, men vi visste han var veldig syk. Jeg har alltid vært pappajente, og det er helt fjernt for meg at noen andre skulle gå med meg opp noe kirkegulv. Da hadde jeg heller gått alene. Det var utrolig fint å oppleve at han kunne være med på dette.

Pappa
Jeg sier som flere her. Det hadde ingen ting med at pappa skulle "gi meg bort" til mannen min. Kun en hyggelig tradisjon som vi valgte å følge. Jeg har alltid vært skikkelig pappa jente, og pappa var kjempe stolt over å kunne følge "tøtta" si opp det meste av kirkegulvet. Jeg og mannen gikk siste biten selv

Dragen skrev:

Pappa.

Vi giftet oss i kirka, før vi flyttet sammen og fikk barn. Det er jo nesten eksentrisk i våre dager.

Ikke sant, rent eksotisk gammeldags. Vi flyttet inn i vår umøblerte, nyinnkjøpte leilighet... Men han bar meg ikke over dørstokken da. Stakkars rygg.

Dragen skrev:

Pappa.

Vi giftet oss i kirka, før vi flyttet sammen og fikk barn. Det er jo nesten eksentrisk i våre dager.

Skikkelig sært, det kommer sikkert ikke til å gå bra, blabla - jeg har ikke angret en dag.

At far fulgte meg opp var en markering av en overgang, nå begynner noe helt nytt. Jeg følte meg ikke som noens eiendom, men at de begge fikk markere at de ønsket meg det aller beste fordi de er glad i meg - det var noe av det sterkeste jeg har opplevd.

Vi giftet oss samme sted som vi hadde festen, så pappa fulgte meg opp midtgangen der alle gjestene satt, til dit dommerfullmektigen ventet.
(og jeg hadde vært samboer i 7 år først, og eldstemor var 6 mnd)

Jeg er ikke gift, og kan ikke forstå hvorfor. Hadde jeg vært noen andre hadde jeg villet gifte meg med meg som bare det.

Jeg vet ikk eom jeg vil gifte meg, men om jeg kirkegiftes skal selvsagt min far gi meg bort. Jeg er min fars jente. Jeg syns ikke symbolikken i at han gir meg videre er så dum eller stygg eller noe.

Va'kke no' alter i mitt bryllup.

Giftet meg på en ambassade.